Degania
Degania, eller Deganya (hebraisk: דגניה), er oppfattet som den første Israelske kibbutz. Den ble grunnlagt i 1910 av 10 jødiske menn og 2 kvinner som utvandret fra Russland og nærliggende områder etter 1905-revolusjonen i Russland. Lederen for bosetterne var Yossef Baratz. Området var på den tiden en del av Det osmanske riket.
Beliggenhet[rediger | rediger kilde]
Området ligger i det sydlige Galilea, ved øvre enden av Jordandalen og i den søndre enden av Genesaretsjøen. Området langs Jordanelven var myrlendt, og dalsidene steinete.
Starten[rediger | rediger kilde]
Ni av de tolv opprinnelige bosetterne utvandret samtidig fra det samme geografiske området i nåværende Romania, som kalte seg for «Hadera»-fellesskapet. Området de slo seg ned i ble på denne tiden kalt for Umm Juni, og lå nær den arabiske landsbyen Samach. Kort tid etter etableringen skrev en av bosetterne (Yossef Bussel) et brev til det israelske bosetterkontoret: «Vi vil herved informere Dem om at vi har kalt vår nye bosetting for Degania, etter de fem ulike kornslagene vi dyrker; hvete, bygg, havre, mais og durra.» Dette navnet ble umiddelbart akseptert, og den gamle betegnelsen Umm Juni ble glemt.
Utvikling[rediger | rediger kilde]
Oppdyrkingen av området var svært arbeidskrevende, og noen få av de opprinnelige bosetterne flyttet til andre distrikter, men nye kom til, og i 1914 besto Degania av 50 bosettere.
I 1920 ble området utvidet og delt inn i to separate kibbutzer:
- Degania Alef («Degania A») og
- Degania Bet («Degania B»).
På grunn av trusler fra palestinerne og arabiske nabostater, ble det satt opp forsvarsgjerder.
I mai 1948 ble Degania angrepet av syriske styrker utstyrt med stridsvogner og artilleri. Angriperne måtte imidlertid trekke seg tilbake etter å ha påført bosettingen betydelige skader. 8 av Deganias medlemmer mistet livet i angrepet.
I perioden 1968 til 1970 ble samfunnet i likhet med andre jødiske bosettinger utsatt for angrep fra PLO og irakiske styrker, blant annet med katyusharaketter. Etter dette angrepet ble det bygget bomberom, og området rundt ble delvis minelagt.
Kibbutzen var i starten et rent landbrukskollektiv, men det ble også etterhvert etablert industri her, og i dag holder for eksempel verktøyfabrikken Toolgal til her.[1]
Betydning[rediger | rediger kilde]
Degania ble av de opprinnelige bosetterne markedsført som et idealsamfunn. Den kollektivistiske tanken som var grunnlaget for etableringen, ble et mønster for alle de israelske kibbutzene. Degania ble hjemstedet til mange av de israelske idealistiske filosofer og poeter, blant annet Rachel Bluwstein, A.D. Gordon og Joseph Trumpeldor. Etableringen foregikk imidlertid i et område som ble benyttet som beiteområde av lokale beduiner, og dette førte til (i likhet med de øvrige israelske bosettinger) konflikter med lokalbefolkningen.
Degania er blitt et symbol for alle israelske kibbutzer.
Helt fra starten av har imidlertid Degania ikke betegnet sitt samfunn som en vanlig kibbutz, men som en «Kevutza», fordi den har vektlagt familien som samfunnets grunnpilar, og har i motsetning til de ordinære kibbutzer tillatt barna å overnatte sammen med sine foreldre. Degania har dessuten tillatt innleid arbeidskraft.
I israelsk sammenheng er Degania imidlertid en liten kibbutz, både når det gjelder folketall og geografisk utstrekning.