De syv staters opprør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Qīguó Zhīluàn
七國之亂
Qīguó Zhīluàn七國之亂
Hàn-dynastiet i 100 f.Kr. Selv om det ikke fremgår av kartet, var riket delt inn i sentraliserte kommanderier (i vest) og i mer autonome kongedømmer (i øst), som utgjorde mellom halvparten og en tredjedel av riket.
Dato 154 f.Kr. (tre måneder)
Sted Det østlige Kina
Resultat
Seier til Hàn.
Parter
Hàn-dynstiet Wu
Chu
Jiaoxi
Zhao
Jiaodong
Zaichuan
Jinan
Kommandanter
Han Jingdi
Zhou Yafu
Dou Ying
Li Ji
Luan Bu
Liu Pi
Liu Wu
Liu Ang
Liu Sui
Liu Xiongqu
Liu Xian
Liu Piguang
Styrker
~360.000 ~200.000 soldater fra Wu
~300.000 soldater fra de andre kongedømmene

De syv staters opprør (tradisjonell kinesisk: 七國之亂; forenklet kinesisk: 七国之乱; hanyu pinyin: Qīguó Zhīluàn; alternativ oversettelse "De syv kongedømmers opprør"), også kalt de syv kongenes opprør (七王之亂; Qīwáng Zhīluàn; alt. "De syv prinsers opprør") fant sted i 154 f.Kr. under det vestlige Han-dynastiet i Kinas historie. Syv føydalkonger, som alle var etterkommere av Hàn-grunnleggeren Han Gaozus far Liu Taigong, som styrte hvert sitt len for keiser Han Jingdi gjorde opprør ledet av Liu Pi for å motsette seg keiserens sentralisering av riket.

Med hjelp av generaler som Zhou Yafu og Dou Ying klarte de keiserlige styrkene å slå ned opprøret. Sentraliseringen av Kina fortsatte under keiser Jing og hans sønn, keiser Wu av Han, og kongelenene ble stadig mindre og mer maktesløse. Dette kan ses på som fortsettelsen av en prosess som begynte med det sentraliserte Qin-dynastiet, som etterfulgte det føydale Zhou-dynastiet. Hàn-dynastiet hadde først både sentraliserte og desentraliserte områder, men ble stadig mer sentralisert, og dynastiene som etterfulgte Hàn satset på å ha et sentralstyrt rike.

De syv kongene[rediger | rediger kilde]