De syv hav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De syv hav

De syv hav er i moderne språkbruk ensbetydende med de største verdenshavene. I utvidet betydning brukes det om hvor langveisfarende sjøfolk ferdes.

Uttrykket er mest brukt i litterær og poetisk sammenheng og har røtter tilbake til sumerisk, indisk, romersk og persisk geografioppfatning. Syvtallet er i flere kulturer oppfattet som magisk.

I middelaldersk litteratur var de syv hav: Svartehavet, Det kaspiske hav, Persiagulfen, Rødehavet, Middelhavet med bihavet Egeerhavet, Adriaterhavet, samt Arabiahavet (del av Det indiske hav)

Etter oppdagelsen av Amerika brukte flere termen om de største enkelthavene, slik at listen ble: Nordishavet, Atlanterhavet, Det indiske hav, Stillehavet, Middelhavet, Det karibiske hav og enten Mexicogolfen (eller, etterhvert: Sydishavet).

I kolonitidens England var tefarten viktig. Tetransporten sjøveien var datidens lengste handelsrute og gikk over Bandasjøen, Celebeshavet, Floressjøen, Javasjøen, Sydkinahavet, Sulusjøen og Timorhavet. (Engelsk språk: «The seven seas» brukes synonymt med vårt syv hav, men norske kartografer bruker ikke hav om en del av disse strekningene.) Å ha seilt de syv hav, betydde på den tid frem og tilbake rundt halve jordkloden.

En mer moderne geografisk inndeling gir: Nordishavet (Polhavet), Nord- og Sydatlanteren, Nord- og Syd(stille)Havet, Det indiske hav og Sydishavet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]