De sino-indiske trefningene i 1987

De sino-indiske trefningene i 1987
De sino-indiske trefningene i 1987 fant sted mellom de to asiatiske gigantene, Kina og India.
Dato Midten av 1987 Sted Sumdorong Chu-dalen, Arunachal Pradesh Resultat Begge sider viste militær tilbakeholdenhet.
Stridende parter
India	Kina
Kommandanter og ledere
General Krishnaswamy Sundarji	Ukjent

De sino-indiske trefningene i 1987 fant sted i Sumdorong Chu-dalen. Dette var den andre konflikten mellom Folkerepublikken Kina og India, og den forrige fant sted nesten et kvart århundre tidligere. De to partene valgte til slutt å ikke engasjere seg i kamper.

Bakgrunn og opptrapping

Etter Indira Gandhis tilbakekomst til makten i 1980 som Indias statsminister gav hun ordre om en generell gjennomgang av Indias sikkerhetsplaner. I 1982-83 godtok hun en plan presentert av stabssjefen for hæren, general K.V. Krishna Rao, om å oppgradere den sporadiske utplasseringen av militære styrker langs kontrollinjen (Line of Actual Control) med Folkerepublikken Kina.

Siden slutten av 1960-tallet hadde India utviklet en omfattende plan om å forsvare grensen mot Kina i Himalayatraktene. Dette innebar supplering av overvåkningsutstyr til Line of Actual Control og bygging av sterke forsvarspunkter ved viktige steder langs grensen. Tidlig på 1980-tallet stod mannskapet som skulle bemanne forsvarsrekkene klart, men forsvarspunktene var ikke ferdigbygd. Den største svakheten lå i det faktum at veinettet til og fra grensepostene ikke hadde blitt bygget. Det ble likevel tatt en avgjørerlse om å fortsette byggingen av militær infrastruktur.

India hadde siden 1962 ikke returnert til stedet hvor landet så sitt store nederlag – Namka Chu – en bekk som renner i øst-vest-retning og som separerer Thag La og Hathung La-ryggen i sør. Indias forsøk på å okkupere Thag La var casus belli for det kinesiske forsvarets angrep på India i oktober 1962. Siden det var ingen andre brukbare forsvarssteder nord for Tawang, hadde regjeringen mer eller mindre bestemt at i tilfelle en ny krig ville de forlate byen og forberede til kamp på Se La-passet i øst. Etter 1980-gjennomgangen ble det imidlertid besluttet av de militære strategene at det var viktig å forsvare Tawang i en fremtidig konflikt. Hæren gjorde det klart at den eneste gjennomførbare forsvarslinjen for Tawang ville måtte ligge langs Hathung La-ryggen. I 1983 dro et intelligensbyrå-team til beiteområdet Sumdorong Chu, som ligger nordøst for stedet hvor Namka Chu og Nyamjiang Chi sammenrenner. Forsvaret ble værende der i sommeren og kom tilbake i vinter. Denne prosedyren ble fulgt i to år. I 1986 fant indiske styrker ut at de kinesiske styrkene hadde tatt dem igjen og satt opp semi-permanente strukturer der.

I februar 1986 valgte hæren en sjeg, general K. Sundarji, som var fast bestemt på å presse beslutningene tatt av general Krishna Rao. I tillegg søkte Sundarji om tillatelse fra regjeringen om å gjennomføre en øvelse ved navnet «Operasjon Chequerboard» for å se hvor raskt soldater i Assam-slettene kunne innta sine stillinger på den sino-indiske grensen. Som en del av øvelsen sendte hæren mot slutten av året en brigade av soldater til Zimithaung, sør for Hathung La, ved bruk av forsvarets nye Mi-26 helikoptre. Disse styrkene okkuperte Hathung La, på den andre siden av Namka Chu fra Thag la. Alt dette bidro til å alarmere kinesiske styrker i området; de svarte med tjenestevillighet og flyttet opp sine styrker for innta stillinger langs hele Line of Actual Control. På steder i nærheten av dette området, som i Sulu La, Bum La etc., stod soldatene fra de to landene nå ansikt mot ansikt. Dette førte til økt bekymring om sino-indiske kamper. Imidlertid ble det ingen skuddveksling mellom styrkene.

Fare for krig

Ved utgangen av 1986 anerkjente India området hvor trefningene senere fant sted som delstaten Arunachal Pradesh, et område som Kina gjør krav, men som administreres av India. Den kinesiske regjeringen fortsatte å protestere. De militære bevegelsene i Tawang som denne politiske avgjørelsen førte med seg, ble sett på som en provokasjon fra kineserne. Tidlig i 1987 hadde Beijings tone blitt lik som i 1962, og i og med at den indiske hæren nektet å avstå fra området spådde mange vestlige diplomater en krig.

Det indiske svaret på den kinesiske opptrappingen var «Operasjon Falcon» og involverte bevegelser på tvers av den kinesisk-indiske grensen. Blant de mer interessante trekkene var utplasseringen av såkalte Infantry Combat Vehicles (ICV) og noe ammunisjon i Nord-Sikkim i øst og Demchok i vest. Disse utplasseringene skjedde ved hjelp av Mi-26 tungtransport helikoptre. Disse utplasseringene ble sett på som spesielt truende av PLA fordi de syntes å indikere at India hadde gått over fra en defensiv strategi i sitt eget territorium til en mye større offensiv som involverte hele Arunachal Pradesh.

Resultatet var et tøvær. Den indiske utenriksministeren N.D. Tiwari ankom Beijing i mai 1987 på vei til Pyongyang i Nord-Korea. Han bar med seg beskjeden fra indiske ledere om at det ikke var regjeringen og Indias intensjon å forverre situajonen. Det første offisielle flaggmøtet for å diskutere «frysningen av situasjonen» siden 1962, ble holdt 5. august 1987 på Bum La i kjølvannet av Wangdung-affæren. Begge parter ble enige om å gjenoppta samtaler med nytt hastverk, og året etter besøkte Rajiv Gandhi Beijing, som en takk for Zhou Enlais besøk i 1960-årene.

Etterspill

Både India og Kina innså faren for en utilsiktet konflikt og etter tidlig aggresjon ble besluttet landene å de-eskalere sine utplasseringer. Utfallet av Sumdorong Chu-trefningene var at India og Kina gjenopptok dialoger på et nytt og mer påtrengende nødvendig grunnlag. Etter Rajiv Gandhis besøk i 1988 var det en slags pause på grunn av den politiske uroen i India. Men i 1993 undertegnet de to landene endelig en avtale om å sikre fred langs Line of Actual Control.

Avtalen bragte med seg et interessant konsept for «gjensidig og likeverdig» sikkerhet der få styrker var forutsatt, basert på geografiske og logistiske betraktninger. Likevel er avtalens viktigste element å få de to landene til å utarbeide en gjensidig akseptabel kontrollinje. Per nå har de to landene sine egne versjoner av linjen og det finnes omstridte steder, spesielt ved trelandsgrensen Sikkim-Bhutan-India og Sumdorong Chu.

Se også

• Den sino-indiske krig
• Chola-hendelsen