De irakiske opprørerne
 |
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet. |
Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.Kommentar: Dette er en meget aktuell artikkel som har få referanser
De irakiske opprørerne refererer til den ukonvensjonelle krigen som blir ført av både irakiske innbyggere, særlig representanter for det sunni-arabiske mindretallet, og utlendinger mot koalisjonsstyrkene og de folkevalgte myndighetene i Irak. Tilhengere av opprørerne omtaler dem gjerne som "Iraks motstandsbevegelse" mens det irakiske regimet og koalisjonsstyrkene omtaler dem som "terrorister" og "banditter".
Opprørerne har hatt forholdsvis stor støtte blant befolkningen, men støtten er nå sterkt redusert. En undersøkelse foretatt i 2007 viste at 51% av irakerne støttet opprørerne . Samme undersøkelse viste at over 90% av sunni-araberne i Irak støttet væpnet motstand mot den amerikansk-ledede okkupasjonsstyrkene.[1]
Innhold |
Oversikt [rediger]
De irakiske opprørerne er ingen enhetlig bevegelse, men består av en rekke, hovedsakelig sunni-arabiske grupper, som kjemper mot USA og Storbritannia med flere sitt militære nærvær i Irak, samt mot de folkevalgte organer som er opprettet etter invasjonen i 2003. Bevegelsen er sammensatt og består av forskjellige grupper med forskjellig motivasjon. Noen er lojale mot den tidligere Baath-regjeringen til Saddam Hussein, noen kjemper for fortsatt sunni-arabisk dominans, andre er ytterliggående islamister, mens andre bare er motstandere av det de mener er USAs okkupasjon av landet. Enkelte islamistiske grupper med sunnitisk utspring, som Al Qaeda, har mange utenlandske deltakere, og retter mye av sin kamp mot sjiaaraberne.
Opprørsgruppene utfører hyppige angrep mot irakiske myndigheter, amerikanske styrker og andre grupper som anses å samarbeide med dem og dessuten sabotasjeaksjoner mot landets infrastruktur, særlig oljeinstallasjoner. Enkelte grupper tar også utenlandske gisler. De væpnede aksjonene rettes ofte mot irakiske politifolk og sikkerhetsstyrker, men rammer først og fremst sivile irakere. 8085 sivile ble i følge offisielle tall drept av opprørerne bare i de arabiske delene av landet i løpet av 2005. De væpnede gruppene har mistet oppslutning også blant sunniaraberne som følge av sine hensynsløse metoder. En undersøkelse offentliggjort i det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet i oktober 2006[2], tyder på at opprørsgruppene har drept over 400 000 irakere etter invasjonene, dobbelt så mange som okkupasjonsstyrkene.
Figur 1. viser angrep som er registrert av de amerikanske myndighetene i perioden juni 2003 til desember 2005 [1]. Tallene viser at angrepene økte i perioden, med svigninger i forbindelser med valg osv, til ca. 2500 angrep pr. måned høsten 2005. Ifølge registreringene er om lag 3/4 av angrepene rettet mot koalisjonsstyrkene.
De amerikanske styrkene og den folkevalgte regjeringa anser de væpnede gruppene som terrorister. Mange opprørere blir fengslet, torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse.
Sunni-opprørerne [rediger]
De sunniarabiske ekstremistene kan deles i flere hovedgrupper. Restene av Baathpartiets sikkerhetsstyrker er et viktig element, og tradisjonelle arabiske stammer et annet. Etterhvert har likevel religiøse ideologier av salafitypen blitt dominerende. Det er økende mosetninger mellom al-Qaeda i Mesopotamia og grupper som Iraks Muslimske Hær på den ene siden og lokalt forankrede salafistgrupepr som Ansar al-Sunnah på den andre.
Mange av de utenlandske krigerne som støtter al-Qaida har erfaring fra kriger andre steder, f.eks. i Afghanistan og Tsjetsjenia. Under ledelse av Abu Musab al-Zarqawi har disse ansett såvel sjia-muslimer som ikkemuslimske minoriteter for å være legitime mål. Provokasjonene mot det sjiittiske flertallet i Irak nådde et høydepunkt, da en velorganisert gruppe den 22. februar 2006 sprengte den gylne moskeen i Samara, og deretter massakrerte 47 personer som hadde deltatt i protester mot sprengningene. Det mest oppsiktsvekkende angrepet en religiøs minoritet var en serie kordinerte bilbomber som den 14. august 2007 i Sinjar-området sørvest for Mosul som drepte mere enn 500 kurdiske tilhengere av yezidismen.
Det rapporteres om betydelig uenighet blant opprørsgruppene om taktikken overfor sjia-muslimene. Vinteren 2006 vendte sunniarabiske opprørsgrupper seg flere steder mot al-Qaida. Ansar al-Sunnah, en viderføring av Ansar al-Islam som hovedsakelig har irakiske medlemmer, mener det er både ideologisk og taktisk feil å angripe sjia-muslimer, men har ingen betenkeligheter med å angripe kristne eller yezidier.[trenger referanse]
Den juridiske siden ved opprørernes virksomhet [rediger]
Mange rettferdiggjør de irakiske opprørsgruppene med at de mener USAs angrep på Irak var ulovlig, at USA etter deres syn fortsatt er å regne som okkupasjonsmakt i Irak og at de amerikanskledede koalisasjonsstyrkene ignorerer krigens folkerett.[trenger referanse]
Haag-konvensjonen av 1907 (Landkrigsordningen) slår fast at en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet.[trenger referanse]
Landkrigsordningen har seinere blitt avløst av den 4. Genève-konvensjonen. Genève-konvensjonene slår fast at en enhver lovlig stridende skal være underlagt en ansvarlig leder (organisering), benytte uniform eller annen merking, bære sitt våpen åpent og respektere krigens folkerett.[trenger referanse]
Etter andre verdenskrig ble det ettertrykkelig slått fast at organisert partisanvirksomhet mot en okkupasjonsmakt var i samsvar med folkeretten.[trenger referanse] Dersom man anser koalisjonsstyrkenes nærvær som en okkupasjon, kan man dermed med en viss rett hevde at motstandskampen er lovlig. Forutsetningen er at partisanavdelingene oppfyller de fire kravene som Genève-konvensjonene setter, på samme måten som regulære avdelinger må gjøre det. Væpnet motstandskamp fra uorganiserte enkeltpersoner, såkalt franktirørvirksomhet, kan derimot betraktes som en forbrytelse som okkupasjonsmakten har rett til å straffe med døden.[trenger referanse] Det var blant annet på dette grunnlaget at Tysklands nazibøddel under andre verdenskrig, Oskar Hans, ble frikjent for mer enn 200 henrettelser og deretter utvist fra Norge.[trenger referanse]
