Krigshandlinger mellom Danmark og Norge 1289–1296
Krigshandlinger mellom Danmark og Norge 1289–1296 var resultater av en konflikt mellom to kongehus over arvekrav og særinteresser, utløst av drapet på kong Erik Klipping.[1][2] Olsen mfl. omtaler perioden som «Sjøkrig i danske farvann».[3]
Kongemordet i Findrup i 1286[1] fikk politiske konsekvenser for danske stormenn som hadde vært i opposisjon. Flere med mektige fiender benyttet anledningen til å ta et oppgjør i rettssaken for udåden, og stormenn som ble lyst fredløse og fratatt eiendommer flyktet til Norge hvor de fikk beskyttelse.[4]
Samtidig var det inngått en kostbar voldgift mellom det norske riksstyret og tyske handelsmenn.[5] Det norske kongedømmet hadde et ønske om territorial ekspansjon sørover, samtidig som de ønsket å få enkedronning Ingeborgs danske arv. Denne hadde tilfalt kong Eirik II Magnusson etter Ingeborgs død i 1289.[4][6]
Tre år senere startet den dansk-norske krigen. Nordmenn og danske fredløse gikk frem med stor brutalitet langs de danske strendene og svidde av flere byer gjennom fire leidanger (sjøtokt) fra 1289 til 1296.[6][7]
Under sitt første krigstokt seilte Kong Eirik II sammen med noen fredløse inn til Øresund natten til 6. juli 1289. Ved et uhell kullseilte en av båtene og 160 mann druknet. På morgenen 7. juli ble Helsingør påtent før de seilte videre til København, hvor de mislyktes i å innta byen. Ven (Hveen) og Amager ble brent lørdag 9. juli. Også Skanør klarte å avverge et angrep, men høvdingen Thord Krytter og 70 mann falt. Borgen i Samsø ble angrepet av Stig Marsk og ødelagt. Han brente også Tornborg og Skjelfiskør og inntok Nykøbing. Etter et mislykket forsøk på fredsslutning gikk flåten sør for Møn (Møen) til Grønsund hvor de gjorde landgang. De angrep og herjet på Falster, hvor Stubbekøbing ble brent og omlandet herjet, i tillegg til Møen hvor Stege (egentlig Stegeborg, den gang Nyhuus) ble angrepet. Det siste må ha berodd på en feil da Møen var pant for medgift til fyrst Vitslav av Rügen. Morgenen etter ble flåten oppløst.[8][9]
Under Kong Eirik IIs andre krigstokt sammen med de fredløse, og trolig også hans bror hertug Håkon, kom de til Aalborg i 1290, hvor de lå i 15 dager i håp om at innbyggerne skulle slå seg sammen med dem. I stedet økte motstanden mot Kong Eirik II, og det hele endte med at han seilte til Langeland og herjet der. Han seilte deretter til Svendborg og brente den, før han snudde og gikk innom Agersø og Omø ved Korsør, og brente Nykjøbing i Odsherred og Holbæk. Marsk Stig gikk i land på øya Hjelm og befestet den. De fredløse befestet også Sprogø i Storebelt og Samsø. I tillegg ble Hunehals i Nordre-Halland befestet.[10][11]
I 1290 inngikk den danske kong Erik Menved en avtale med de mecklenburgske fyrster Henrik av Werle og Nikolas av Rostock, hvor de lovet at de i to år ikke skulle hjelpe den norske kongen, ei heller tillate at hans styrker gikk gjennom deres land, eller at deres undersåtter skulle gå i tjeneste hos ham. For dette skal danskekongen ha lovet dem en betydelig pengesum.
I 1291 var det nokså stille. Siden den norske kong Eirik II var opptatt med striden om hvem som skulle overta den skotske tronen, ble sjansen for et angrep ansett som liten. Etter at den danske kongen fylte 18 år i 1292 ble den danske aktiviteten imidlertid mer bestemt.
Det var noen angrep i 1292. Nordmennene kom på tokt sammen med de fredløse og gjorde stor skade. Eldre kilder er imidlertid nokså uklare med tanke på tidfesting av krigshandlingene. Ofte er det kun vist til første år for langvaringe hendelser. Mye tyder imidlertid på at den norske kongen ikke var involvert i noen krigstokt dette året.
Det tredje krigstoktet kom sommeren 1293, hvor skip ble oppbrakt og plyndret. Hertug Haakon gikk i land i Vejle den 24. august og utstedte et «beskjermelsesbrev» for Chorsbrødrene i Viborg. Disse var på øya Læsø. Dette tyder på at den norske flåten hadde full kontroll i de danske farvannene.[10][12]
- Det fjerde krigstoktet kom i 1295.
- Tre år med fredshvile
- Fredsslutning i 1298
Det var få større militære sammenstøt. En våpenstillstandsavtale ble inngått ved forhandlinger i Hindsgavl Slott i 1295, og en formell avslutning av krigen ble beslutett i 1298.[trenger referanse] De danske fredløse fikk innvilget sine krav overfor danskekongen. Forhandlingene i september 1295 resulterte i at de fredløse danske stormenn som hadde rømt til Norge i 1287 fikk vende tilbake til sine eiendommer i Danmark. De norske fyrstene fikk råderett over borgene Hjelm og Hunehals, reist av de fredløse på 1290-tallet.[3] Denne avtalen var gunstig fra norsk synsvinkel, siden Kong Eirik og hertug Håkon med denne fikk tilkjent rett til mødrenes gods i Danmark. Våpenstillstanden ble fornyet og varte inn i Håkon 5. sin regjeringstid.[13]
Et forlik mellom det norske og det danske kongehuset ble ikke sluttført før i 1308 (1310 i alternativ kilde[2]), etter fire år med oppbluss og et par sjøtokt som ble innledet med en krigserklæring i 1307.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Mordet på Erik Klipping 22. november 1286». danmarkshistorien.dk (dansk). Besøkt 3. januar 2016.
- ^ a b «Krigen med Norge og ærkebispevalget | Gyldendal - Den Store Danske». denstoredanske.dk. Besøkt 3. januar 2016.
- ^ a b Olsen, P. E., Arstad, K., & Myhr, E. (red.). (2011). Norges kriger: fra Hafrsfjord til Afghanistan. Oslo: Vega.
- ^ a b Hasund, S. (1868-1959) (1934). Tidsrummet 1280 til omkring 1500. Oslo: Aschehoug. s. 31–35.
- ^ Den Norske leidangen. Bergen: Overkommandoen. 1985. s. 207–211.
- ^ a b Krag, Claus (1943-) (2000). Norges historie fram til 1319. Oslo: Universitetsforl. s. 196. ISBN 9788200129387.
- ^ Helle, Knut (1930-2015) (1995). Under kirke og kongemakt: 1130-1350. Oslo: Aschehoug. s. 204. ISBN 8203220312.
- ^ Munch, P.A. (1810-1863) (1859). Det norske Folks Historie. Christiania: Tønsbergs Forl. s. 154–161.
- ^ «Det norske Folks Historie/6/76 - Wikikilden». no.wikisource.org. Besøkt 4. januar 2016.
|kapittel=ignorert (hjelp) OCR-lest utgave av Munch 1859 - ^ a b Munch, P.A. (1810-1863) (1859). Det norske Folks Historie. Christiania: Tønsbergs Forl. s. 178–183.
- ^ «Det norske Folks Historie/6/78 - Wikikilden». no.wikisource.org. Besøkt 4. januar 2016.
|kapittel=ignorert (hjelp) OCR-lest utgave av Munch 1859 - ^ «Det norske Folks Historie/6/80 - Wikikilden». no.wikisource.org. Besøkt 4. januar 2016.
|kapittel=ignorert (hjelp) OCR-lest utgave av Munch 1859 - ^ Helle, Knut (1974). Norge blir en stat: 1130-1319. [Bergen]: Universitetsforlaget. ISBN 8200013235.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Lars Bugge, Kort og godt om Danske krige 2000 ISBN 87-11-16237-6