De danske gjenforeningskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

De danske gjenforeningskrigene på midten av 1300-tallet var en serie mindre og større konflikter i tilknytning til det danske kongedømmet i løpet av tjue år. Den formidable Valdemar Atterdag, gjenforente Danmark i løpet av de tjue årene mellom 1340 og 1360. Samtidig gjorde han det danske riket til det mektigste i Nord-Europa.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Vanstyre, politisk destabilisering og krigsgjeld under en aggressiv utenrikspolitikk hadde tvunget fram en voldelig oppløsning av landet Danmark som i 1332 stod uten konge og størstedelen var pantsatt til kreditorene. Blant disse var de holsteinske grevene som hadde etablert seg som erkefiender av de kongelige interesser og de danske særinteresser i det siste århundret. Etter Christoffer IIs død var kongeriket oppløst uten konge, underlagt et hardstyre av både kreditorene og danske adelige som forsøkte å presse alle økonomiske midler uten skånsel av befolkningen.

Siden midten av 1320-årene hadde de danske landsdelene blitt kastet ut i vold, kaos og oppløsningstendenser siden ekstraskatt og andre ekstraordinære utgifter ble innført av kreditorene. Gjennom tolv år, siden 1328, var opprør gang på gang kvalt i blod av adelige (inkludert danske adelige). Bare ett sted hadde opprøret ført til bedre tilstander. Skåningene gjorde i 1332 opprør og fant en venn i den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson, som overtok panten på Skåne for 7 tonn sølv eller 34 000 mark sølv. Samme år hadde de to grevene, Grev Gerhard og Grev Johan av Holstein verdsatt kongeriket Danmark på 200 000 mark sølv.

Det var store urolighetene på den jyske halvøya. Både bøndene og stormennene hadde gang på gang gjort opprør mot tilstandene som gradvis var blitt så ille at hanseatene hadde protestert mot det tyske hardstyret som førte til lovløshet. I 1339 måtte grev Gerhard konkludere med at det bare var et tidsspørsmål før danskene hadde fjernet fremmedstyret og rustet opp en hær. Han innførte en upopulær sølvskatt og startet forhandlinger med hertug Valdemar av Slesvig. Det neste året hadde greven og hertugen avsluttet forhandlingene med en avtale om overførsel av panten på Jylland til hertugen mot Sønderjylland. Men først måtte opprøret på Nørrejylland knuses. Med 11 000 mann rykket greven sammen med sine sønner, Heinrich og Claus, opp gjennom den jyske halvøya som ble utsatt for herjing og plyndring. Men natten til 1. april 1340 hadde greven kommet til Randers, der han ble overfalt og drept av væpneren Nils Ebbesen. Mordet utløste et sammenbrudd av den tyske hæren som flyktet sørover.

Krigenes begynnelse[rediger | rediger kilde]

Attentatet i Randers ledet til et forlik mellom den fremste anføreren for dansk selvstendighet og Gerhards sønner med, modifikasjoner på avtalen om byttet av Nørrejylland og Sønderjylland. Først skulle den unge junkeren gifte seg med Gerhards datter, Elisabeth, og la seg utrope til konge over Danmark for å bringe orden i forholdene. Men den unge mannen var slu og fikk avtalen forandret, så han giftet seg med hertug Valdemars søster. Med dette fikk han en medgift som var straks brukt for innløsning av Vendsyssel og landet sør for Limfjorden inkludert byen Viborg. Den 24. juni 1340 hylles Valdemar som Danmarks konge på Viborg Landsting.

Som resultatet av avtalen med holsteinerne var han avverget fra å støtte det jyske opprøret som ble knust i november 1340 ved Skanderborg av en tysk hær. Et ulykkelig dårlig forhold mellom den nye kongen og jydene i hele regjeringsperioden hadde startet, kong Valdemar var ikke mindre hensynsfull enn tyskerne som generelt så ned på enhver under dem i sosial rang. Gang på gang skulle jydene sette seg opp mot kongestyret med vold som ble besvart med terror, grusomheter og svik fram til danskekongens død. Hans metoder var så harde og hans skruppelløshet var usedvanlig selv i disse harde tidene at han fikk et lite kjent tilnavn som få konger hadde gjort seg fortjent til i historien: Valdemar den onde.

Valdemar begynte det tunge arbeidet med å gjenreise kongeriket, og startet gjenforeningen av det danske landet som dels ble tilbakekjøpt, dels tilbakeerobret i et komplisert spill av kjøp, lån, pantsetting, væpnet makt og krig. I 1342 til 1343 var en kongelig hær oppstilt etter en fjerdedel av Jylland var innløst, for stridighetene på Sjælland omkring København og Kalundborg. I 1342 hadde den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson grepet inn på holsteinernes side, men tapte et slag ved København i forsvaret av slottet. Men hensikten med den svenske hæren i København fikk en politisk gevinst, for kong Valdemar måtte sluttet fred med kong Magnus Eriksson og måtte offisielt avslå Skåne, Halland og Blekinge i 1343.

Holsteineren Claus Limbek, som hadde vært i grev Gerhards tjeneste, gikk over til danskekongens side under den dansk-holsteinske krigen sammen med Kalø slott, og vant de viktige borgene i Kalundborg og Søborg på nordlige Sjælland i 1344. Han ble straks kongens viktigste mann og forbundsfelle de neste tjue år, som en av Danmarks mektigste menn med store len i Jylland. Krigens herjingene rammet Sjælland meget hardt, by etter by ble inntatt, plyndret og lagt øde i flere år, beleiring av større og mindre borger var vanlig rundt om på øya. Danskene vant borgen på Gunderslevholm i 1345 der besetningen ble utryddet til siste mann.

Krigsutgiftene ble så store at Valdemar måtte selge Estland som hadde vært i et opprør våren 1342. Opprøret var stoppet av Den tyske orden som plasserte deres menn i de viktige borgene på landet. Estlenderne ønsket disse vekk, men danskene valgte salg fremfor en overtaking av de tyske korsfarernes rolle som sikringsstyrke. I august 1346 var Estland solgt for 19 000 mark sølv. Avtalen om salget av det fjerne landet på Baltikum var en stor seier for danskekongen som innløste panter på Sjælland med mesteparten av sølvet. Dessuten, med i avtalen overtok Den tyske ordenen den andre kongesønnen, junker Otto som villig dro sin vei østover for tjeneste på Karkus, Livland. Kongen, som hadde innløst de fleste pantene på Sjælland, isolerte de gjenværende tyske borgherrene fra hverandre for to år framover. I 1348 var Sjælland, Lolland, Falster og Møn underlagt kongelig kontroll. Den siste større borgen på Sjælland, Voldingborg, overga seg mot en avtale om 8 000 mark sølv i utbetaling.

Viktig drahjelp kom fra det danske folket som aksepterte ekstraskatt. 7. januar 1349 var 40 000 mark sølv brukt på innløsningen av de østlige landsdelene, tre fjerdedeler var betalt av folket. Men en katastrofe rammet landet med store sosiale og økonomiske konsekvenser i tre år i 1348, 1349 og 1350. Svartedauden som het Den sorte død, desimerte befolkningen som ble spart for mer krig, et opprør på Brandenburg mot keiseren, trakk danskekongen og hans hær til Mecklenburg for to år med krig og plyndring.

I 1351 startet krigene på nytt etter at holsteinerne på nytt startet kampen mot Valdemar Atterdag med innblanding i indre stridigheter mellom jyske adelige. I kongens fravært sluttet stormennene, som Claus Limbek, seg til hertug Valdemar av Slesvig i oppstanden mot kongen. Krigen på Jylland ble det samme som på Sjælland, med hærer på herjingstokt, beleiring av borger og plyndring av så vel by som landsbygd. Bare en fjerdedel av Jylland omkring Ribe, var ikke innløst i tillegg til Fyn. I to år bølget kampene fram og tilbake, Langeland var erobret fra hertug Valdemar av Slesvig, som måtte sluttet fred i 1353 ved å bytte den siste fjerdedelen av Jylland mot Langeland. Samme år var et forlik mellom de jyske stormennene og kongen fullført der Claus Limbek gjenopptok sin tidligere posisjon som kongens fortrolige.

Krigenes avslutning[rediger | rediger kilde]

Kongens styre ble merkbart etter hvert som landsdelene ble underlagt kongelig kontroll. Maktmisbruk, uvillighet til å lette byrdene på befolkningen som ikke lenge hadde den økonomiske kapasiteten som før Svartedauden, og maktarroganse skapte store problemer. Det første danehof ble holdt 1. juni 1354 i Nyborg hvor Valdemar Atterdag kom med løfter om bedre tilstander. En skjerpelse av kongens maktmidler var i gang, dette framprovoserte et nytt opprør på Jylland.

Stormennene, med støtte av holsteinerne og deler av folket på Jylland reiste seg i opprør mot kongen som mistet Tønder og Randers i 1357. 11. november 1357 vant Valdemar Atterdag et avgjørende slag ved BrobjergFyn. Seieren sikret Fyn for kongen som på våren i 1358 seilte med en flåte mot Langeland og Als, som hadde tilhørt hertugen av Slesvig. Tranekær slott og Nordborg slott i tillegg til Sønderborg ble beleiret og erobret etter kort tid. Men suksessen ledet til en intervensjon av hertug Albrekt den store av Mecklenburg. Valdemar dro tilbake til København med den kongelige krigsflåten. Ved Helsingborg i sommeren 1358 hadde den danske hæren marsjert mot den mecklenburgske hæren på skånsk grunn.

Med denne utviklingen var en annen konflikt trukket inn i bildet, den svenske striden mellom faren Magnus Eriksson og sønnen Erik Magnusson som hadde pågått siden 1356. Hertugen av Mecklenburg våget ikke å slåss et slag, så han begynte å forhandle med danskene som fant en forbundsfelle i den eldre svenskekongen som hadde kommet i besittelse av det strategiske viktige Helsingborg slott. Med vinterens ankomst opphørte kampene, da hadde man inngått våpenhvile på alle steder. I Kalundborg forhandlet kongen med representanter for de jyske opprørerne. På veien hjem ble stormennene Uffe Sigsen, Peder Andersen og Nils Bugge 23. desember 1358 myrdet av ukjente gjerningsmenn, trolig på kongens ordre. Valdemar Atterdag var den fremste mistenkte, men han avla ed på sin uskyld og fant flere jegerne som ble anklaget og dømt for forbrytelsen. Med dette var kraften bak opprøret på Jylland oppbrukt.

Året etter brøt krigen ut på nytt, etter at holsteinerne erobret Femern, dels hjulpet av jydene som angrep de kongelige borgene. Valdemar Atterdag hadde rykket over Øresund med sin hær for å støtte den eldre kong Magnus Eriksson mot hans sønn Erik. Kong Magnus Eriksson var nødt til å gi løfter om å gi avkall på Helsingborg mot dansk militærhjelp. Under møtet mellom de nordiske kongene i København i januar 1359, ble trolovelsen mellom den norske kongen Håkon VI Magnusson og danskekongens datter Margrete inngått.

Valdemar Atterdag siktet på de øst-danske landsdelene med håp om en reversering av avtalen fra 1343. Med Helsingborg under kontroll ville en erobring av Skåne være mulig. Men holsteinernes suksess på Femern, jydenes opprør og en mecklenburgsk flåte på havene tvang danskene tilbake. Kong Erik Magnusson hadde samlet en hær, den såkalte klubbehæren som var sagt å ha skremt bort den danske hæren uten større strid. Dessuten er omstendighetene omkring Magnus Eriksson, hans sønn og danskekongen i 1359 noe forvirrede med flere ulike versjoner. Det som er kjent, var at danskene hadde trukket seg tilbake uten å ha fått Helsingborg slott, Erik døde kort tid etterpå, etterfulgt av sin far som nektet å respektere avtalen etter danskenes ønske.

Det jyske opprøret fikk en avslutning den 24. mai 1360 med Landefreden under danehoffet i Kalundborg der kongen måtte lovet å respektere alle privilegier, lover og sedvaner samt de jyske stormennenes egne interesser som hadde vært under trussel. Med avtalen var de siste indre stridighetene i Danmark avsluttet, de holsteinske grevene sammen med hertug Valdemar av Slesvig forliket seg på nytt med Valdemar Atterdag. Med freden var de danske gjenforeningskrigene nesten overstått.

Den siste akten var gjenerobringen av de øst-danske landsdelene Skåne, Halland og Blekinge som startet tidlig i juni 1360. Hertug Albrekt den store av Mecklenburg som hadde vært i allianse med svenskene, sluttet seg til alles overraskelse til danskene. Slottet i Helsingborg ble inntatt gjennom narrespill av hertugen og kongen. I oktober var Malmö også tatt likesom mesteparten av landsdelene med unntak av nordlige Halland. En svensk hær som hadde samlet seg, gikk i oppløsning av indre strid som sluttet med mord på svenskekongens fortrolige, Bengt Algotsson. Dette var et kraftig signal av de svenske stormennene for det svenske kongestyret.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

En uoffisiell krig mellom Danmark og Sverige, som var i union med Norge,hadde brutt ut. Magnus Eriksson fant nye forbundsfeller i de holsteinske grevene og innledet forhandlingene som sluttet med enighet om å overføre kontrollen over Kalmar Slott på Småland til holsteinerne. For å forsegle avtalen skulle grevene gifte bort Gerhards datter Elisabeth til den norske kongen.

Danskekongen som hadde vært underrettet om disse planene, måtte gå til angrep for å stoppe den farlige utviklingen. Hærtoget året 1361 fikk et svært blodig utfall, slaget ved Visby som var ikke mindre blodig enn slaget ved Skanderborg tjue år tidligere. Ved hell var Elisabeth sammen med sitt følge, tatt til fange av danskene etter et skibbrudd samme år.

Erobringen av Gotland avsluttet krigen mellom de to kongene med en ny, mer omfattende krig mellom landene med en tredje part, Hansaen. Danmark, som hadde blitt samlet på nytt, var blitt det mektigste landet i Nord-Europa. Kong Valdemar Atterdag døde i 1375 uten en sønn som hadde omkommet av sine sår under krigen mot Hansaen, men hadde etterlatt seg en datter gift med Håkon VI Magnusson. Datteren skulle vise seg å være farens verdige etterfølger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]