De Excidio et Conquestu Britanniae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sankt Gildas.

De Excidio et Conquestu Britanniae («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia») er bok av den britonske presten Gildas fra 500-tallet. Det er en preken i tre deler som fordømmer handlingene til Gildas' samtidige, både de religiøse som de verdslige, som han anklager for den forferdelige tilstanden som finnes i det sub-romersk Britannia. Verket er en av de viktigste kildene for Britannias historie på 400- og 500-tallet ettersom det er den eneste betydelige kilden for perioden som er skrevet av en nær samtidige av folket og hendelsene som er beskrevet. Senere historikere i middelalderen støttet seg på Gildas' tekst, blant annet Beda den ærverdige.

Del I inneholder en fortelling om britisk historie fra den romerske erobringen og fram til Gildas' egen tid; den omfatter referanser til Aurelius Ambrosius og bretonernes seier over sakserne i slaget ved Mons Badonicus. Del II er en fordømmelse av fem konger for deres ulike synder, og omfatter både uklare historiske figurer og relativt veldokumenterte som Maelgwn Gwynedd. Del III er et tilsvarende angrep på det britonske presteskapet på denne tiden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Gildas' verk er av stor betydning for historikere selv om den er mer av en jeremiade («klagesang») enn tradisjonell historie. Det er en fortelling om bretonernes synder i bibelske vendinger og deres påfølgende lidelser i hendene på barbarene etter at de romerske legionene trakk seg ut av de britiske øyer i 410. Lidelsene er Guds straffedom for deres synder.[1]

Den er bortimot den eneste bevarte kilde skrevet av en nær samtidig av hendelsene i Britannia på 400- og 500-tallet. Dateringen av verket er tradisjonelt blitt satt til en gang på 540-tallet, men det er nå ansatt som svært mulig at den ble skrevet tidligere i løpet av den første fjerdedelen av 500-tallet.[2]

Gildas hensikt var å preke til sine samtidige på samme vis som en gammeltestamentlig profet, ikke for å skrive redegjørelser for ettertiden. Når han gir historiske detaljer er det når det tjener hans hensikt, eksempelvis gir han en av de første skriftlige beskrivelsene av Hadrians mur, og kanskje også Den antoninske mur, skjønt hans redegjørelse av deres historie er meget unøyaktig.[3][4] Imidlertid utelater han detaljer der hvor de ikke bidrar til hans budskap; han er hele tiden vag, gir få navn og ingen bestemte detaljer.[5] Uansett, De Excidio forblir en viktig kilde ikke bare for middelalderens historie, men også for britisk historie generelt som et av de få verker skrevet på de britiske øyer som har overlevd fra 500-tallet.

I De Excidio et Conquestu Britanniae nevner Gildas at året for hans fødsel var det samme året som slaget ved Mons Badonicus, som kan ha skjedd 482 e.Kr.[6] Gildas' retoriske skrivestil indikerer en klassisk latinsk utdannelse som knapt kunne ha vært tilgjengelig for noen på de britiske øyer etter 400-tallet. Annales Cambriae oppgir at han døde i 570, skjønt Tigernach-annalene hevder at det skjedde i 569, men differansen er relativt liten.

Gildas' avhandling ble først publisert i 1525 av den italiensk-engelske historikeren Polidoro Virgili, men med mange forklarte utelatelser og omgåelser. I 1568 utga John Joscelyn, sekretær for erkebiskop Matthew Parker av Canterbury, en ny utgave som var mer i overensstemmelse med det opprinnelige manuskriptet, og i 1691 utga Thomas Gale en enda mer omsorgsfull revidert utgave ved Oxford. Gildas' bok ble hyppig utgitt på det europeiske fastlandet i løpet av 1500-tallet, og en eller to ganger siden. Den neste engelske utgaven, beskrevet av August Potthast som editio pessima, ble utgitt av English Historical Society i 1838, og redigert av prost J. Stevenson. Teksten var basert på Gales utgave samordnet med to andre manuskripter og med detaljerte forord, og ble inkludert i Monumenta Historica Britannica. En annen utgave finnes i Arthur West Haddan & William Stubbs' Councils and ecclesiastical documents relating to Great Britain and Ireland (Oxford, 1869); og en av de siste utgavene er Theodor Mommsens Monumenta Germaniae Historica auct. antiq. xiii. (Chronica min. iii.), 1898. Siden har det vært flere moderne utgivelser basert på tidligere eller nye oversettelser for et allment publikum, eksempelvis On the Ruin of Britain (De Excidio Britanniae) ved J. A. Giles, 2010.

Innholdet[rediger | rediger kilde]

Del I[rediger | rediger kilde]

Den første delen består av Gildas' forklaring for sitt arbeid og en kort fortelling om romerske Britannia fra dets erobring til Gildas' tid:

«Angående hennes gjenstridighet, underkastelse og opprør, om hennes andre underkastelse og grelle trelldom; angående religion, av forfølgelse, hellige martyrer, mange kjetterier, av tyranner, av to plyndrende folk, angående forsvaret og ytterligere ødeleggelse, om en andre hevn og en tredje ødeleggelse, angående sult, om brevet til Agitius [vanligvis identifisert med den romerske generalen Flavius Aëtius], om seirer, om forbrytelser, av fiender brått kunngjort, en minneverdig pest, et råd, en fiende mer voldsom enn den første, byenes ødeleggelse, angående de som overlevde, og angående den siste seieren til vårt land som ble gitt i vår tid ved Guds vilje.»

Del I er særlig kjent da den tidligste kilden til navnet Aurelius Ambrosius nevnes, en viktig figur som engelsk tradisjon har kreditert for å ha vendt strømmen mot den angelsaksiske erobringen. Det inneholder også den tidligste referansen til britonernes seier i slaget ved Mons Badonicus.

Del II[rediger | rediger kilde]

Den andre delen besto av en fordømmelse av fem britonske konger, og det er den eneste samtidige informasjonen om dem, og således av særlig interesse for historikere. Gildas innhyller fordømmelsen i allegoriske udyr fra den kristne apokalypse og Bibelens Daniels bok, og sammenligner kongene med udyr beskrevet der: en løve, en leopard, en bjørn og en drage.[7] beskrivelsen er gjentatt i færre ord i Johannes' åpenbaring: «Dyret jeg så, lignet en leopard, men hadde føtter som en bjørn og gap som en løve. Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt.»[8]

Fordømmelser

De kongene som blir hudflettet av Gildas er:

  • «Constantine the tyrannical whelp of the unclean lioness of Damnonia».[9][10]
    • Konstantin tyrannen, valpen til den urene løvinnen fra Damnonia.
  • «thou lion's whelp Aurelius Conanus».[11][12]
    • du løvens valp Aurelius Conanus.
  • "«Vortipore ... who like to the spotted leopard ... tyrant of the Demetians».[13][14]
    • Vortipore... som lik den flekkede leopard... demetianernes tyrann.
  • "«Cuneglasse ... thou bear».[15][16]
    • Cuneglass... du bjørn.
  • «dragon of the island ... maglocune».[17][18]
    • Øyas drage... maglocune.

I løpet av hans fordømmelser gir Gildas en referanse i forbifarten til andre udyr nevnt i apokalypsen, slik som ørnen, slangen, kalven og ulven. En diskusjon av den opprinnelige meningen i disse bibelske allegoriene ble forsøkt gitt av den kontroversielle svenske mystikeren Emanuel Swedenborg i hans Apocalypsis Revelata («Apokalypsen avslørt», 1766),[19] men en mindre spekulativ og et annerledes perspektiv er gitt i James Rattons The Apocalypse of St. John: A Commentary on the Greek Text.[20]

Kart over Britannia rundt år 540.

Årsaken for Gildas' uvilje og fordømmelse av disse fem kongene er ukjent. Han var selektiv i sitt valg av konger ettersom han har ikke gitt noen kommentar angående kongene i andre britonske kongedømmer fra den samme tiden, som Rheged, Gododdin, Elmet, Pengwern/Powys, eller kongedømmene som eksisterte i den sørlige delen av hva som i dag er England. At han valgte konger assosiert med en konges fortrinn (Maglocune, «dragen») antyder en grunn annen enn et hans krav på moralsk krenkelse over deres personlige fordervelse. Verken forurettelse eller en doktrinær strid vil synes å rettferdiggjøre hudflettingen av de fem kongene med et personlig angrep mot Konstantins mor som «den urene løvinne», annet enn at hvis man hater en person, hater man gjerne også ens slekt.

Maelgwn (Maglocune), konge av Gwynedd, får den mest omfattende fordømmelsen og er beskrevet nærmest som en overkonge over alle andre konger (Apokalypsens makt-givende drage). Øya Anglesey var maktbasen til kongene av Gwynedd, og således er beskrivelsen av Maelgwn som «øyas drage» ikke uegnet. Hans overhøyhet over andre konger er bekreftet indirekte i andre kilder. Eksempelvis var Maelgwn en sjenerøs bidragsyter til spredningen av den kristne sak over hele Wales, noe som antyder et ansvar hinsides grensene til sitt eget kongedømme. Han ga donasjoner for å støtte til presten (og senere helgen) Brynach i kongedømmet Dyfed, til Cadoc (en annen senere helgen) i Gwynllwg, til Cybi (også en senere helgen) på Anglesey, til Padarn (senere helgen) i Ceredigion, og til Tydecho (også senere helgen) i kongeriket Powys. Han er også knyttet til grunnleggelsen av Bangor i Gwynedd.[21]

Konstantin er en mindre, uklar konge. Hans Damnonia er vanligvis blitt identifisert med Dumnonia, et kongedømme i sørvestlige Britannia.[22] Et antall senere tekster referer til en konge med dette navnet i området, men det er ikke etterlatt noen samtidige bevis. Dessuten kan Damnonia referere til området til damnonii, en folkestamme som er beskrevet av Klaudios Ptolemaios for å ha oppholdt seg det området som i dag er sørvestlige Skottland. Dette folket var forløperne til det senere kongedømmet Strathclyde, også kalt for Alt Clut, som er kjent for å ha et langvarig forhold til Gwynedd og dets konger, noe som ikke er tilfelle med Dumnonia.

Cuneglasse er Cynglas (moderne walisisk: Cynlas) i de kongelige slektslister, sønnen til Owain Ddantgwyn (Owain Hvittann), sønn av Einion, sønn av Cunedda. Han er assosiert med Penllyn, den sørlige regionen i Gwynedd, og han var stamfar til en senere konge av Gwynedd, Caradog ap Meirion. En av hans brødre var den hellige Seiriol, en helgen på 500-tallet.[23]

Aurelius Conanus, eller Aurelius Caninus, kan ikke bli knyttet til noen særskilt region i Britannia. Den walisiske historikeren John Edward Lloyd har foreslått en forbindelse mellom denne kongen og de degenererte etterkommerne til den store helten Aurelius Ambrosius som nevnt tidligere av Gildas. Om det er tilfelle kan hans kongedømme ha vært lokalisert et sted i de områdene som ble erobret av angelsakserne.[24] Imidlertid er dette kun spekulasjon.

Vortiporius (Vortipore, gammelwalisisk Guortepir) var en konge av Demetia (Dyfed) som er veldokumentert i både walisisk som irske kongelister, sønn av Aircol. Selv om det ikke er enkelt støttet på lingvistiske grunner, har en del forskere fastholdt at han er nevnt på en minnestein som ble oppdaget i 1895 og som bærer inskripsjoner både på latin som ogham. Den latinske skriften leses som Memoria Voteporigis protictoris. Ogham-inskripsjonen består av en primitiv irsk staving av navnet Votecorigas.[25] Om denne mannen som er nevnt i begge inskripsjoner var den samme som Gildas' Vortiporius, ville vi ha forventet at de latinske og irske formene ville ha vært stavet henholdsvis *Vorteporigis og *Vortecorigas. Forskjellen i stavingen har ført til at en del forskere har foreslått at de ikke er samme person, skjønt det er mulig at de var beslektet.[26]

Del III[rediger | rediger kilde]

Den tredje delen begynner med setningen «Britannia har prester, men de er tåper; tallrike hjelpeprester, men de er skamløse; geistlige, men de er snedige plyndrere.»[27] Gildas fortsetter sin jeremiade mot sin tids presteskap, men nevner ingen særskilte navn i denne seksjonen, og belyser således ikke historien til den kristne kirken for denne perioden.

Arven i den angelsaksiske perioden[rediger | rediger kilde]

Ved å følge erobringen av Britannia som beskrevet i De excidio fortsatte Gildas å være en viktig modell for angelsaksiske skribenter både på latin og angelsaksisk. Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum støttet seg tungt på Gildas for dens redegjørelse av de angelsaksiske invasjoner, og trekker ut implikasjonene til Gildas om tapet av guddommelig gunst for britonerne ved å foreslå at denne favøren har isteden blitt gitt til de nå kristne angelsakserne.

Senere i den angelsaksiske perioden var Gildas tekst en viktig modell for Alkuins behandling av invasjonene fra vikingene, særlig hans brev som behandlet herjingen av Lindisfarne i 793. Gildas påkalling som et historisk eksempel tjener til å foreslå ideen om moral og religiøse reformer som botemiddel mot invasjoner. På samme vis benyttet Wulfstan II av York seg av Gildas i sine prekener for å trekke tilsvarende konklusjon, særlig i Sermo Lupi ad Anglos («Ulvens preken til anglerne», hvor han fremstiller danene som en straff fra Gud for engelskmennenes synder.

Andre historiske virkninger[rediger | rediger kilde]

Gildas' verk er viktig for grunnen bortenfor den historiske informasjonen han gir. På den tiden som Gildas skrev var det en effektiv kristen kirke. Gildas benytter seg av latin for å adressere hans punkter til de herskere han hudfletter, og han anser britonere, i det minst til en viss grad, som romerske borgere, til tross for det romerske keiserdømmets sammenbrudd. Ved 597, da Augustin (senere helgen) kom til Kent, var det som i dag er England, befolket av ikkekristne angelsaksere, og de nye herskerne tenkte ikke på seg selv som romerske borgere. Ved å datere Gildas' tekst mer nøyaktig vil således gi litt mer sikkerhet om tidslinjen for overgangen av postromerske Britannia til angelsaksiske England; en sikkerhet som vil være verdifull ettersom presise dateringer og pålitelige fakta er meget sparsommelig for denne perioden.[2][28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin Books, s. 185
  2. ^ a b Fletcher, Richard (1989): Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England. Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-089-5. ss. 21–22
  3. ^ Koch, s. 808.
  4. ^ Gransden, s. 4.
  5. ^ Gransden, s. 5.
  6. ^ Ó Cróinín, Dáibhí & McCarthy, Daniel: «The 'Lost' Irish 84-year Easter Table Rediscovered» i: Peritia, 6-7(1987–88), ss. 227-242.
  7. ^ Nettbibelen: Daniels bok 7:3-7
  8. ^ Nettbibelen: Johannes’ åpenbaring 13:2
  9. ^ Giles (1841), s. 24 – 25, De Excidio, seksjonene 28 og 29 (på engelsk)
  10. ^ Giles: s. 244 – 245, De Excidio, seksjonene 28 og 29 (på Latin)
  11. ^ Giles 1841: s. 26, De Excidio, seksjon 30 (på engelsk)
  12. ^ Giles: s. 246, De Excidio, seksjon 30 (på Latin)
  13. ^ Giles 1841: s. 27, De Excidio, seksjon 31 (på engelsk)
  14. ^ Giles: s. 246, De Excidio, seksjon 31 (på latin)
  15. ^ Giles 1841: s. 28, De Excidio, seksjon 32 (på engelsk)
  16. ^ Giles: s. 247, De Excidio, seksjon 32 (på latin)
  17. ^ Giles 1841: s. 29 – 32, De Excidio, seksjonene 33 – 35 (på engelsk)
  18. ^ Giles: s. 247 – 249, De Excidio, seksjonene 33 – 35 (på latin)
  19. ^ Swedenborg, Emanuel (1766): Apocalypsis Revelata, in quae detegunter Arcana quae ibi preedicta sunt. Engelsk oversettelse: Apocalypse Revealed, bind I, New York: The American Swedenborg Printing and Publishing Society (utgitt 1912), ss. 550 – 586
  20. ^ Ratton, James J. L. (1915): The Apocalypse of St. John: A Commentary on the Greek Text (2. utg.), London: R. & T. Washbourne, Ltd.
  21. ^ Lloyd (1911): A History of Wales, Vol. I, s. 130
  22. ^ Lloyd (1911), s. 131–132
  23. ^ Lloyd (1911), s. 133, A History of Wales, bind I
  24. ^ Lloyd (1911), s. 132, A History of Wales, bind I
  25. ^ Lloyd (1911), s. 132 – 133, A History of Wales, bind I
  26. ^ Sims-Williams, Patrick (2003): The Celtic Inscriptions of Britain: Phonology and Chronology, c. 400 – 1200, Oxford: Blackwell Publishers, ISBN 1-4051-0903-3. ss. 342, 346 – 347
  27. ^ På engelsk: «Britain has priests, but they are fools; numerous ministers, but they are shameless; clerics, but they are wily plunderers.»
  28. ^ Campbell, John; John, Eric & Wormald, Patrick (1991): The Anglo-Saxons. Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5. ss. 20–22

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]