David Megas Komnenos
| David Megas Komnenos | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1408 Trabzon | ||
| Død | 1. nov. 1463[1] Istanbul | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Helena Kantakouzene, Empress of Trebizond Maria of Gothia (1429–)[2] | ||
| Far | Alexios IV Megas Komnenos[3] | ||
| Mor | Theodora Kantakouzene[3][4] | ||
| Søsken | Maria of Trebizond[4] Alexander of Trebizond[4] Johannes IV Megas Komnenos[4] Despina Khatun Eudokia Komnene, Princess of Trebizond | ||
| Barn | N. Megale Komnene, Princess consort of Guria Basileios Comnenos[3] Manuel Comnenos[3] George Megas Komnenos[3] Anna Megale Komnenes[3] | ||
| Nasjonalitet | Trapezunt-riket Østromerriket | ||
David Megas Komnenos (David av Trapezunt, David av Trebizond, gresk: Δαβίδ Μέγας Κομνηνός), født ca. 1408 i Trapezunt, død 1. november 1463 i Konstantinopel, var den siste keiser av Trapezunt-riket (Trebizond) og regjerte fra 1459 til 1461. Han var tredje sønn av keiser Alexios IV Megas Komnenos og hans kone Theodora Kantakouzene. Etter osmanenes beleiring og erobring av Trapezunt I 1461 ble han ført som fange til Konstantinopel som nå var hovedstad i Det osmanske rike. Han selv, hans sønner og hans nevø ble henrettet der i 1463.
Trapezunt-riket ble grunnlagt i 1204 i kjølvannet av at korsfarerne i Det fjerde korstog okkuperte Konstantinopel. En gren av den bysantinske keiserfamilien som etter hvert kalte seg «Megas Komnenos» flyktet til Georgia og med deres hjelp etablerte de sitt keiserrike på sydkysten av Svartehavet. Andre i keiserfamilien opprettet på omtrent samme tid Keiserriket Nikea som også hevdet å være den rette arvtakeren til Østromerriket.
I juli 2013 ble David og hans sønner og hans nevø helligkåret (kanonisert) av Den hellige synode i Den ortodokse kirke i Konstantinopel. Deres festdag er 1. november, årsdagen for deres død.[5]
Keiser i et nederlagsdømt imperium[rediger | rediger kilde]
David hadde spilt en viktig rolle gjennom hele regjeringstiden til sin bror og forgjenger Johannes IV Megas Komnenos. Han var utnevnt til despot, noe som i Trapezunt betydde at han var keiserens utpekte arving og etterfølger. Han hadde deltatt i brorens kamp mot genoveserne og hadde også hatt diplomatiske oppdrag. I 1458 var det han som ratifiserte keiserens traktat med den osmanske sultan Mehmed II i Adrianopolis, og senere samme år fulgte han sin niese Theodora til bryllupet med Uzun Hasan, herskeren i Aq Qoyunlu-dynastiet.
David besteg keisertronen da hans bror døde en gang før 22. april 1459. Johannes IV hadde selv utpekt sin nevø Alexios til sin etterfølger.[6] Med støtte fra arkonten satte David den fire år gamle Alexios til side og overtok makten.[7]
Da sultan Mehmet II i Det osmanske rike erobret Konstantinopel i 1453 falt den siste rest av Østromerriket sammen og presset økte på Trapezunt-riket. Johannes IV hadde bygget allianser med kongeriket Georgia og med sultan Uzun Hasan i det oghuz-tyrkiske Ak Koyunlu, og David regnet med å ha deres støtte.[8]
Omtrent på denne tiden, i oktober 1460, mottok den tysk-romerske keiser Frederik III en viss Ludovico da Bologna sammen med en delegasjon med to menn som oppga å være ambassadører for Persia og Georgia. Den georgiske ambassadøren Nikolas av Tblisi representerte kong George VIII av Georgia og den persiske ambassadøren – «Custopa», «Custoda» eller «Chastodina» - representerte Qvarqvare II, prins av Samtskhe.[9] De hadde med seg brev fra ikke bare fra sine herskere, men også fire andre samt tre andre kaukasiske stammer som alle ønsket å delta i en allianse rettet mot osmanene. Delegasjonen fortsatte til Venezia og Firenze, og underveis kom også en tredje ambassadør til, Mikael Alighieri, som sa han representerte keiser David i Trapezunt.
Firenze var, som konkurrent til Venezia og Genova, svært interessert i å utvikle handelen med det østlige Middelhavet. Alighieri forhandlet frem en handelsavtale mellom Firenze og Trapezunt som innebar at Firenze fikk et konsulat (fondaco) i byen og samme handelsvilkår som konkurrentene, det vil si 2% eksportavgift. Mikael Alighieri var, som sin slektning Dante Alighieri, florentiner, men han hadde selv drevet handel i Svartehavet. Historikeren Bryer henviser til et dokument fra april 1470 hvor en bank i Caffa (i dag Feodosija) på Krim ga Alighieri økonomiske garantier.[10] Bryer er for øvrig noe skeptisk til en del av Ludovico da Bolognas påstander, men han går god for at Alighieri var en legitim utsending fra keiser David.[11] Også historikeren William Miller betrakter Alighieri som legitim utsending, men er skeptisk til det som er skrevet om Bologna.[12]
Uten støtte fra vesten mot osmanene måtte David be sultanen om ettergivelse av tributten som hans forgjengere hadde betalt. Han gjorde det enda verre for seg selv ved å la en utsending fra Uzun Hasan sette frem dette kravet. Sultan Mehmed sendte delegasjonen hjem og sa at de ville få hans svar senere. Svaret kom sommeren etter da en krigsflåte under hans admiral Kasim Pasha seilte langs Anatolia-kysten i Svartehavet mot Trapezunt mens sultanen selv ledet en hær fra Bursa østover mot byen.[13]
Trapezunt-rikets fall[rediger | rediger kilde]
Sultan Mehmed II beleiret først Sinope, som overga seg. Han sendte så flåten mot Trapezunt mens han selv ledet hæren mot Uzun Hasan. Da Mehmed stormet festningen Koylo Hisar og Uzun Hasans allierte Karamanid-dynastiet ikke klarte å komme Uzun til hjelp, måtte han sende sin mor, den dyktige diplomaten Sara Khatun, med kostbare gaver til sultanen for å be om fred. Hun klarte å forhandle frem en fredsavtale mellom osmanene og Ak Koyunlu, men hun klarte ikke å hjelpe Trapezunt-riket selv om hun nok ønsket dette. Hennes svigerdatter Theodora Megale Komnena (også kjent som Despina Khatum) var datter av tidligere Trapezunt-keiser Johannes IV Megas Komnenos og var Uzun Hasans fjerde kone.
Når Davids viktigste allierte nå var ute av bildet kunne Mehmed marsjere mot Trapezunt. Flåten hadde allerede beleiret byen og plyndret forstedene i over en måned. Den osmanske kommandanten Mahmud Pasha Angelovic hadde startet forhandlinger med David allerede før sultanen var ankommet. Davids protovestarios, (ministeren) Georgios Amiroutzes, rådet David til å overgi seg. Da Mehmed II ankom i august 1461 var han utilfreds med forhandlingene, men lot dem fortsette. David ble nå overtal til å overgi seg og riket, mot at han fikk beholde sin familie, sine eiendeler og fikk trekke seg tilbake til Trakia.[14]
Keiser David Megas Komnenos’ overgivelse den 15. august 1461 markerte slutten på keiserriket Trapezunt.[14] Den avsatte keiseren, hans familie og hoffet ble sendt med båt til Konstantinopel. Befolkningen ble delt i tre grupper. Noen gikk i tjeneste hos sultanen og hans offiserer, andre ble sendt til Konstantinopel, mens resten fikk fortsette å bo i forstedene til Trapezunt. Noen få ungdommer ble vervet til de osmanske elitetroppene janitsjarene. Osmanerne opprettet garnisoner i byen under admiralen.[15]
Livet etter detroniseringen[rediger | rediger kilde]
David bosatte seg i Adrionopel sammen sin familie og kunne innkassere en årlig inntekt på rundt 300.000 akçe (bysantinsk sølvmynt).[16] Som mannlig direkte etterkommer etter keiserfamilien var han potensielt en fare forå bli et politisk samlingspunkt for bysantinsk/gresk motstand mot osmanene. Mehmed så seg derfor om etter en mulighet til å kvitte seg med ham.
En mulighet kom mindre enn to år senere. Ifølge en litt usikker kilde[17] Davids niese Theodora (gift med Uzun Hasan og kjent under navnet Despina Khatun) hadde skrevet et brev til David med ønske om at en av hans sønner eller nevøen Alexios ble sendt til henne. Ifølge Pseudo-Chalkokondyles fikk Georgios Amiroutzes tak i dette brevet og viste det til sultan Mehmed.[18] Det er også hevdet (av Teodoros Spandounes) av brevet var sendt etter sultanens ordre. Uansett brevets ekthet resulterte det i at Mehmed krevde David, hans sønner Basileios, Manuel og Georgios, og hans nevø Alexios, arrestert og fengslet.[19]
Flere kilder oppgir datoen for fengsling av de fem til 26. mars 1463.[20] Det er også hevdet at Davids sønner hadde konvertert til islam.[21] De ble ført til Konstantinopel og satt i fengslet i Beyoğlu hvor de, som de siste gjenlevende arvinger i Komnenos-dynastiet, ble henrettet ved halshugging 1. november 1463. Henrettelsen ble bekreftet i et brev fra patriark Sofronius I av Konstantinopel hvor han skrev at David med sine tre sønner ble drept noen dager etter ankomsten til Konstantinopel.[20]
Bedre gikk det med andre familiemedlemmer. Davids datter Anna, som han hadde tilbudt ekteskap med Mehmed, ble sendt til sultanens harem hvor hun senere ble gift med Zaganos Pasha.[22] De ble senere skilt og hun ble sendt til en sønn av Elvan Bey.[23] Maria Gattilusio, enken etter Davids eldre bror Alexander ble også sendt til haremet.[24]
Teodoros Spandounes (en historiker i det 16. århundre) oppga en annen skjebne for enkelte av familiemedlemmene. Marias sønn Alexios skal ha blitt spart, og han skal ha bosatt seg i Galatia ved Konstantinopel. Han skal ha vært kjent som «Beys sønn» og skal ha vært opphavet til stedsnavnet Beyoğlu. Spandounes skrev også at keiser Davids enke Helena Kantakouzene skal ha fått store bøter av sultanen for å ha begravd David og sønnene, og at hun tilbrakte resten av livet i fattigdom. Hennes yngste sønn Georgios skal ha blitt oppdratt som muslim, men da han senere fikk lov til å besøke Uzun Hasan flyktet han til sin søster i Georgia hvor han konverterte til kristendommen og giftet seg med en georgisk prinsesse.[25]
Etterkommere[rediger | rediger kilde]
David hadde tilsynelatende ingen barn med sin første kone Maria av Gothia. Med sin andre kone Helena Kantakouzene hadde han fem barn:
- Basileios, halshugget 1463
- Manuel, halshugget 1463
- Anna, født 1447, død etter 1463, som giftet seg med Zagan Pasha og deretter Sinan
- Georgios, født 1460, død etter 1463 [20]
- En datter med ukjent navn som giftet seg med Mamia Gurieli, en georgisk aristokrat som tilhørte Dadiani-dynastiet
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Peerage person ID p21913.htm#i219130[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p21913.htm#i219130, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d La descendance d'Alexis IV, empereur de Trébizonde. Contribution à la prosopographie des Grands Comnènes[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Canonization of New Saints by the Ecumenical Patriarchate». Ecumenical Patriarchate - Orthodox Metropolitanate of Hong Kong and South East Asia. 2. august 2013. Besøkt 1. desember 2013.
- ^ William Miller (i Trebizond: The last Greek Empire of the Byzantine Era: 1204-1461, 1926 (Chicago: Argonaut, 1969), s. 97) tar feil når han mener Alexios var Johannes’ sønn. Som Michel Kuršanskis ("La descendance d'Alexis IV, empereur de Trébizonde. Contribution à la prosopographie des Grands Comnènes", Revue des études byzantines, 37 (1979), s. 239-247) har påpekt var Alexios sønn av broren Alexander.
- ^ Chalkokondyles 9.74; translated by Anthony Kaldellis, The Histories (Cambridge: Dumbarton Oaks Medieval Library, 2014), vol. 2 s. 359.
- ^ Steven Runciman, The Fall of Constantinople (London: Cambridge, 1969), s. 173
- ^ Anthony Bryer, "Ludovico da Bologna and the Georgian and Anatolian Embassy of 1460-1461", Beli Kartlisa, 19-20 (1965), s. 178-198
- ^ Bryer, "Ludovico da Bologna", s. 185f
- ^ Bryer, "Ludovico da Bologna", s. 197
- ^ Miller, Trebizond, s. 98f
- ^ Runciman, Fall, s. 173f
- ^ a b Donald M. Nicol, The Last Centuries of Byzantium: 1261-1453, 2nd edition (Cambridge: University Press, 1993), s. 408
- ^ Runciman, Fall, s. 176
- ^ Miller, Trebizond, s. 108
- ^ Kilden er en interpolatør i Laonikos Chalkokondyles: Historie, referert til som Pseudo-Chalkokondyles. Om hans identitet, se Anthony Kaldellis, "The Interpolations in the Histories of Laonikos Chalkokondyles", Greek, Roman, and Byzantine Studies, 52 (2012), s. 259–283
- ^ Chalkokondyles 9.80; oversatt av Kaldellis, The Histories, vol. 2 s. 365
- ^ Miller, Trebizond, s. 109
- ^ a b c William Miller, "The Chronology of Trebizond", The English Historical Review, 38 (1923), p. 410
- ^ Powell, J. Enoch (1937). «Die letzen Tage der Grosskomnen». Byzantinische Zeitschrift. 37: 359–360 – via De Gruyter.
- ^ "Filiam Trapezunti regis Annam.... connube junxit Zagano" Laonicus Chalcocondylus, De Rebus Turcis s. 519
- ^ Franz Babinger, Mehmed the Conqueror and His Time, edited by William C. Hickman and translated by Ralph Manheim (Princeton: University Press, 1978), s. 230
- ^ Chalkokondyles 10.13; oversatt av Kaldellis, The Histories, vol. 2 s. 415
- ^ Runciman, Fall, s. 185f
| Forgjenger Johannes IV Megas Komnenos |
Keiser av Trapezunt 1459–1461 |
Etterfølger Siste Keiser |