Dakhma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et bilde av et zoroastrisk «stillhetens tårn» i Mumbai. Bildet er fra slutten av 1800-tallet.

Dakhma (persisk: دخمه‎) også kjent som Cheel Gharhindi eller stillhetens tårn (ikke en oversettelse) på engelsk, er et sirkulært bygg som blir brukt av zoroastrere for å sette ut døde til åtselfugler.\

Stillhetens tårn i Malabar Hills, Mumbai. Adgang til åsen er strengt forbudt for ikke-parsere.

Byggningstypen blir ikke spesifisert av navnet. Ordet dakhma eller dokhma (fra middelpersisk dakhmag) betydde først enhver plass for de døde. I zoroastrertekster blir også ordet astodan brukt, men dette betyr i dag et ossuarium. I de iranske provinsene Yazd and Kermān, er den tekniske termen deme eller dema. I India ble ordet doongerwadi tatt i bruk etter at tårn ble byd på en ås med dette navnet. Ordet dagdah finnes i tekster fra både India og Iran, men i det 20. århundret i India ble det et navn på den laveste graden av tempelild.

Begrepet "Stillgetens tårn" eller originalt Tower of Silence, er en neologisme som blir tilskrevet Robert Murphy, som, i 1832, var oversetter for det britiske kolonistyret i India Det er ikke en direkte oversettelse av «Avestan (sic) dakhma» slik det blir foreslått av Encyclopædia Britannica. Stammen dakhma- finnes på avestisk, men det er uklart hva meningern der er. Konteksten indikerer negative konotasjoner, og impliserer ikke konstruksjoner av noe slag.

Introduksjon[rediger | rediger kilde]

I følge zoroastrisk tradisjon er en død kropp «nasu», uren. Det ble trodd at likdemonen (Avestisk: nasu.daeva) raskt gikk inn i kroppen og gjorde alt den kom i kontakt med urent.[1] På grunn av dette har Vendidad (en religiøs regel «gitt mot demonene») har regler for å kvitte seg med de døde så «sikkert» som mulig.

For å forebygge forunensing av jord og ild (se Zam og Atar), blir de døde kroppene plassert på toppen av et tårn, et stillhetens tårn, og dermed utsatt for solen og åtselfugler. På denne måten blir «forråtnelsen, med alle sine forrurensende onder... mest effektivt forhindret.»[2]

Tårnene, som er relativt like i konstruksjonen, har et nesten flatt tak, der kanten er litt høyere enn sentrum. Taket er delt inn i tre konsentriske ringer: døde menn ligger i den ytterste ringen, kvinner i ringen i midten og barn innerst. Når beinene har blitt bleket av sol og vind, noe som kan ta så lenge som et år, blir de samlet i en ossuariumgrop i sentrum av tårnet, der de, med hjelp av kalk, gradvis går i oppløsning og sammen med regnvann renner gjennom flere lag av sand og kull-filter før vannet til slutt blir renner ut i havet. Bare en spesiell gruppe kistebærere, kallt nasellars, kan gå inn i dette rituelle området.

Den første omtalen av dette rituelle måten å behandle døde på kommer fra Herodot (Historie, i.140=, hvor han sier at ritualet var hemmelig, og vagt om at det først skjedde etter at liket hadde blitt tatt av en hund eller fugl. Videre sa han at magien (et ord som etterhvert skulle komme til å betu en zoroastrisk rest, uten at denne betydningen nødvendigvis var den ordet hadde for Herodot) praktiserte dette åpent, før de tilslutt balsamerte liket i voks og la det i en grøft.[3]

Selv om funn av ossuasirium (i både østlig og vestlig Iran) fra 500- og 400-tallet fvt. indikerer at beina ble isolerte, kan man ikke si sikkert at dette kom av at de ble utsatt for rituell utsetting. Gravhauger [4] der likene var lagt i voks har også blitt funnet. Gravene til akamenidekeiserne Naqsh-e Rustam og Pasargadae viser tegn på at de ikke har blitt utsatt for slik eksponering, i alle fall ikke før man kunne samle sammen beinene. I følge legenden, ligger Zoroaster selv begravd i Balkh i dagens Afghanistan.

Selv om eksponering av døde er bevitnet i tidlige vitnesbyrd, virker det som om ritualene rundt praksisen stammer fra Sasanide-dynastiet (3.-6. århundre). Detaljene kjenner man fra et supplement til Sayest ne Sayest, de to Rivayat-samlingene, og de to Saddar-ene. Bruk av tårn blir først omtalt på 1500-tallet.[3]

I Stor-Iran[rediger | rediger kilde]

Dakhma i Yazd.

I den iranske zoroastriske tradisjonen ble tårnene bygd på toppen av åser eller lave fjell i avsidesliggende områder. På starten av det 20. århundret ble gradvis begravelse eller kremasjon mer vanlig blant iranske zoroaztrere.

Endringen i praksis ble drevet fram av tre grunner. Det første var problemer som oppstod da den medisiske skolen Dar ul-Funun ble etablert. I islam bllir unødvendig dissekrering av døde sett på som en form for likskjending, og er dermed forbudt. På grunn av dette var det ikke tilgjengelige lik for forskning, og dakhmaer ble gjenntatte ganger utsatt for innbrud, noe som både opprørte og ydmyket det zoroastriske miljøet. For det andre hadde tårnene opprinnelig blitt bygd på avsidesliggende steder, men ettersom byer vokste havnet de etterhvert innenfor bygrensene. For det tredje følte mange zoroastrere selv at systemet var utdatert. Etter lange forhandlinger med anjuman-samfunnene i Yazd, Kerman og Teheran, ble dakhmaene erstattet med en gravplass rundt 10 km fra Teheran på Ghassr-e Firouzeh (Firouzehs plass). Gravene Gravene ble omkranset av stein, og dekket av sement for å hindre direkte kontakt med jorden. I Yazd og Kerman fikk man gravplasser, men ordodokse zoroastrere fortsatte i tillegg med en dakhma fram til 1970-tallet da dette ble forbudt.

I India[rediger | rediger kilde]

Som en følge av de store utvidelsene av de indiske byene, ligger i dag byggene nær befolkningssentra, men skilt fra resten av byen med skogshager. I den parsiske zoroastriske tradisjonen anser man det å bli eksponert for elementene som den enkeltes siste veldedighetshandling, siden man gir til fuglene det som eller ville ha blitt ødelagt.

Parsisk stillhetens tårn i Mumbai
Stillhetens tårn, Malabar Hills, Mumbai

De siste tiårne i det tjuende og i starten av det 21. århundret falt tallet på åtselfugler i India med 99,9%, primært på grunn av diclofenacforgifting på grunn av at dette ble brukt som medisin for buskap på 1990-tallet,[5] og fram til det ble forbudt i 2006. De få overlevende fuglene er ofte ikke i stand til å fortære en hel kropp.[6] Parsisamfunnene i India vurderer nå oppdrett åtselfugler og bruk av «solkonsentratorer» (i praksis store speil) for å hjelpe til med forråntelseprosessen.[7] Noen har sett seg nødt til å ty til begravelser, da solsamlerne bare virker i klart vær. Åtselfuglene spiste tidligere en kropp på få minutter, og ingen annen metode har vist seg å være like effektiv.

Bruken av slike tårn er mye diskutert i parsisamfunnene. Byggene blir vanligvis styrt av anjumanene, de stort sett konservative lokale zoroastriske lokalforeningene. I tråd med indiske regler har disse foreningene bruksrett over områdene og kan tillate eller nekte folk å bruke dem. Dette gir seg utslag i at anjumanene ofte nekter barn fra blandingsekteskap, der en ektefelle er parsi og en ikke er det, å bruke tårnene.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brodd, Jefferey (2003). World Religions. Winona, MN: Saint Mary's Press. ISBN 978-0-88489-725-5. 
  2. ^ Modi, Jivanji Jamshedji Modi (1928), The Funeral Ceremonies of the Parsees, Anthropological Society of Bombay, http://www.avesta.org/ritual/funeral.htm 
  3. ^ a b Stausberg, Michael (2004), Die Religion Zarathushtras, III, Stuttgart: Kohlhammer 
  4. ^ Falk, Harry (1989), «Soma I and II», Bulletin of the School of Oriental and African Studies (BSOAS) 52 (1): 77–90 
  5. ^ Tait, Malcolm (10. januar 2004), India's vulture population is facing catastrophic collapse and with it the sacrosanct corporeal passing of the Parsi dead, London: The Ecologist, http://www.theecologist.org/archive_detail.asp?content_id=325 
  6. ^ Swan, Gerry et al. (2006), «Removing the threat of diclofenac to critically endangered Asian vultures», PLoS Biology 4 (3): e66, DOI:10.1371/journal.pbio.0040066, PMC 1351921, PMID 16435886 
  7. ^ Srivastava, Sanjeev (18. juli 2001), «Parsis turn to solar power», BBC News South Asia, http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/1443789.stm 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Towers of Silence – bilder, video eller lyd

Litteratur[rediger | rediger kilde]