Dakhma

Et bilde av et zoroastrisk «stillhetens tårn» i Mumbai. Bildet er fra slutten av 1800-tallet.

Dakhma (persisk: دخمه‎) også kjent som Cheel Ghar på hindi eller stillhetens tårn (ikke en oversettelse) på engelsk, er et sirkulært bygg som blir brukt av zoroastrere for å sette ut døde til åtselfugler.

Stillhetens tårn i Malabar Hills, Mumbai. Adgang til åsen er strengt forbudt for ikke-parsere.

Bygningstypen blir ikke spesifisert av navnet. Ordet dakhma eller dokhma (fra middelpersisk dakhmag) betydde først enhver plass for de døde. I zoroastrertekster blir også ordet astodan brukt, men dette betyr i dag et ossuarium. I de iranske provinsene Yazd og Kermān, er den tekniske termen deme eller dema. I India ble ordet doongerwadi tatt i bruk etter at tårn ble bygd på en ås med dette navnet. Ordet dagdah finnes i tekster fra både India og Iran, men i det 20. århundret i India ble det et navn på den laveste graden av tempelild.

Begrepet "Stillhetens tårn" eller originalt Tower of Silence, er en neologisme som blir tilskrevet Robert Murphy, som i 1832 var oversetter for det britiske kolonistyret i India Det er ikke en direkte oversettelse av «Avestan (sic) dakhma» slik det blir foreslått av Encyclopædia Britannica. Stammen dakhma- finnes på avestisk, men det er uklart hva meningen der er. Konteksten indikerer negative konnotasjoner, og impliserer ikke konstruksjoner av noe slag.

Introduksjon

Ifølge zoroastrisk tradisjon er en død kropp «nasu», uren. Man trodde at likdemonen (Avestisk: nasu.daeva) raskt gikk inn i kroppen og gjorde alt den kom i kontakt med urent. På grunn av dette har Vendidad (en religiøs regel «gitt mot demonene») regler for å kvitte seg med de døde så «sikkert» som mulig.

For å forebygge forurensning av jord og ild (se Zam og Atar), blir de døde kroppene plassert på toppen av et tårn, et stillhetens tårn, og dermed utsatt for solen og åtselfugler. På denne måten blir «forråtnelsen, med alle sine forurensende onder... mest effektivt forhindret.»

Tårnene, som er relativt like i konstruksjonen, har et nesten flatt tak, der kanten er litt høyere enn sentrum. Taket er delt inn i tre konsentriske ringer: døde menn ligger i den ytterste ringen, kvinner i ringen i midten og barn innerst. Når bena er blitt bleket av sol og vind, noe som kan ta så lenge som et år, blir de samlet i en ossuariumgrop i sentrum av tårnet, der de med hjelp av kalk, gradvis går i oppløsning og sammen med regnvann renner gjennom flere lag av sand og kull-filter, før vannet til slutt renner ut i havet. Bare en spesiell gruppe kistebærere, kalt (i entall) nasellar, kan gå inn i dette rituelle området.

Den første omtalen av denne rituelle måten å behandle døde på, kommer fra Herodot (Historie, i.140=, hvor han sier at ritualet var hemmelig, og vagt om at det først skjedde etter at liket hadde blitt tatt av en hund eller fugl. Videre sa han at magien (et ord som etterhvert skulle komme til å bety en zoroasterisk rest, uten at denne betydningen nødvendigvis var den ordet hadde for Herodot). De praktiserte dette åpent, før de tilslutt balsamerte liket i voks og la det i en grøft.

Selv om funn av ossuasirium (i både østlig og vestlig Iran) fra 500- og 400-tallet før vår tidsregning indikerer at bena ble isolert, kan man ikke si sikkert at dette kom av at de ble utsatt for rituell utsetting. Gravhauger der likene var lagt i voks, har også blitt funnet. Gravene til akamenidekeiserne Naqsh-e Rustam og Pasargadae viser tegn på at de ikke har blitt utsatt for slik eksponering, i alle fall ikke før man kunne samle sammen bena. Ifølge legenden ligger Zoroaster selv begravd i Balkh i dagens Afghanistan.

Selv om eksponering av døde er bevitnet i tidlige vitnesbyrd, virker det som om ritualene rundt praksisen stammer fra Sasanide-dynastiet (3.-6. århundre). Detaljene kjenner man fra et supplement til Sayest ne Sayest, de to Rivayat-samlingene, og de to Saddar-ene. Bruk av tårn blir først omtalt på 1500-tallet.

I Stor-Iran

Dakhma i Yazd.

I den iranske zoroasteriske tradisjonen ble tårnene bygd på toppen av åser eller lave fjell i avsidesliggende områder. På starten av det 20. århundre ble gradvis begravelse eller kremasjon mer vanlig blant iranske zoroaztrere.

Endringen i praksis ble drevet fram av tre grunner. Det første var problemer som oppsto da den medisinske skolen Dar ul-Funun ble etablert. I islam blir unødvendig dissekering av døde sett på som en form for likskjending, og er dermed forbudt. På grunn av dette var det ikke tilgjengelige lik for forskning, og dakhmaer ble gjentatte ganger utsatt for innbrudd, noe som både opprørte og ydmyket det zoroasterske miljøet. For det andre hadde tårnene opprinnelig blitt bygd på avsidesliggende steder, men ettersom byer vokste havnet de etterhvert innenfor bygrensene. For det tredje følte mange zoroastere selv at systemet var utdatert. Etter lange forhandlinger med anjuman-samfunnene i Yazd, Kerman og Teheran, ble dakhmaene erstattet med en gravplass rundt 10 km fra Teheran på Ghassr-e Firouzeh (Firouzehs plass). Gravene ble omkranset av stein og dekket av sement, for å hindre direkte kontakt med jorden. I Yazd og Kerman fikk man gravplasser, men ordodokse zoroastere fortsatte i tillegg med en dakhma fram til 1970-tallet, da dette ble forbudt.

I India

Som en følge av de store utvidelsene av de indiske byene, ligger i dag byggene nær befolkningssentra, men skilt fra resten av byen med skogshager. I den parsiske zoroastriske tradisjonen anser man det å bli eksponert for elementene som den enkeltes siste veldedighetshandling, siden man gir til fuglene det som ellers ville blitt ødelagt.

Parsisk stillhetens tårn i Mumbai

Stillhetens tårn, Malabar Hills, Mumbai

De siste ti-årene i det tjuende og i starten av det 21. århundret falt tallet på åtselfugler i India med 99,9%, primært på grunn av diclofenacforgiftning, fordi medikamenter med Diclofenac ble brukt som medisin for buskap på 1990-tallet, og fram til det ble forbudt i 2006. De få overlevende fuglene er ofte ikke i stand til å fortære en hel kropp. Parsisamfunnene i India vurderer nå oppdrett av åtselfugler og bruk av «solkonsentratorer» (i praksis store speil) for å hjelpe til med forråtnelses-prosessen. Noen har sett seg nødt til å ty til begravelser, da solsamlerne bare virker i klart vær. Åtselfuglene spiste tidligere en kropp på få minutter, og ingen annen metode har vist seg å være like effektiv.

Bruken av slike tårn er mye diskutert i parsisamfunnene. Byggene blir vanligvis styrt av anjumanene, de stort sett konservative lokale zoroasterske lokalforeningene. I tråd med indiske regler har disse foreningene bruksrett over områdene og kan tillate eller nekte folk å bruke dem. Dette gir seg utslag i at anjumanene ofte nekter barn fra blandingsekteskap, der en ektefelle er parsi og en ikke er det, å bruke tårnene.

Galleri

• 
  Dakhmeh i Yazd
• 
  Dakhmeh i Yazd
• 
  Dakhmeh i Mumbai

Se også

• Himmelbegravelse, tibetansk begravelsespraksis der den døde blir eksponert for elementene.

Eksterne lenker

• (en) Towers of Silence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Vendidad Fargard 5, Purity Laws, oversatt av James Darmesteter.
• Utdrag fra
  • Wadia, Azmi (2002), «Evolution of the Towers of Silence and their Significance», i: Godrej, Pheroza J.; Mistree, Firoza Punthakey, A Zoroastrian Tapestry, New York: Mapin 
  • Kotwal, Firoze M.; Mistree, Khojeste P. (2002), «Protecting the Physical World», i: Godrej, Pheroza J.; Mistree, Firoza Punthakey, A Zoroastrian Tapestry, New York: Mapin, ss. 337–365 
• Lucarelli, Fosco "Towers of Silence: Zoroastrian Architectures for the Ritual of Death", "Socks-Studio", 9. feb, 2012
• Harris, Gardiner "Giving New Life to Vultures to Restore a Human Ritual of Death", "The New York Times", 29. nov, 2012

Litteratur

• Boyce, Mary (1979), Zoroastrians: Their Religious Beliefs and Practices, London: Routledge,