Daimon (Den mørke materien)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leonardo da Vincis «Kvinne med hermelin» (1489-90), samt to bilder av Giovanni Battista Tiepolo og Hans Holbein den yngre, gav Pullman inspirasjon til daimonkonseptet.[1]

En daimon er en manifestasjon av menneskers sjel i trilogien Den mørke materien, skrevet av Philip Pullman. I de universa med fysiske daimoner eksisterer de utafor mennesket med form som et dyr som representerer menneskets personlighet, skjønt daimonene til barn kan bytte form om de vil. Båndet mellom daimon og menneske er djupt, og daimoner må holde seg på kort avstand fra menneska deres (med unntak av hekser og sjamaner). Fysisk kontakt mellom et menneske og et annet menneskes daimon er tabu, men daimonene kan røre hverandre. Mange av trekka til daimoner stemmer med konsept fra andre kulturer eller psykologi. En daimon er en del av dens menneskes sjel; den kan tale og uttrykke den delte samvittigheta deres. Daimonen til et barn kan bytte former på grunn av barnets muligheter, men daimonen til en voksen er låst fast i éi form som representerer personligheta deres.

Form[rediger | rediger kilde]

I Lyras verd er sjela handgripelig i form av et dyr, kalt en daimon.[2] Identiteten dens er atskilt fra mennesket dens, til tross for at den er en del av personen (det er én enhet, i to kropper).

I vårt og andre univers sier bøkene at daimonene er det samme som personen, uten noen ytre fysisk form. De har bare en fysisk form i Lyras univers og noen andre. Daimoner som allerede er fysiske, som Pantalaimon, forblir separate enheter når de vitjer andre univers hvor daimonene og menneska pleier å være én skapning, som universet vårt.

Det verste et menneske kan gjøre, er å røre daimonen til en annen; til og med i slag vil de fleste soldater aldri røre daimonen til en fiende. Men det kan gjøres unntak, til dømes mellom par. At noen holder ens daimon fører til at personen blir sårbar og veik. Men daimoner kan røre andre daimoner så mye de måtte ønske. Samhandlinga mellom daimoner viser og understreker forholda mellom personene.

Daimonen til et barn har inga bestemt form og kan bytte til andre dyreformer som passer ønsker og forhold. Denne formbyttingsevna, samt at en daimon forsvinner øyeblikkelig når mennesket dens dør, kunne tyde på at daimonene ikke er heilt handfaste. Men kroppene deres er faste, og de har full evne til å påvirke materielle ting. I Det gylne kompasset og En kikkert av rav nevnes det at Pantalaimon, daimonen til Lyra, har sine egne hjerteslag.

Når barn får sin voksne personlighet, ved pubertetsalderen, vil daimonene deres låse seg fast i ei form som gjenspeiler personligheta deres. Til dømes vil et menneske med en hundedaimon ofte følge ordre – i Det gylne kompasset nevnes det at alle tjenere har hundedaimoner. Et menneske med en kattedaimon kan være veldig uavhengig. (Det blir ikke nevnt noen steder at et kraftig personlighetsbytte kan endre daimonens form seinere.) I begynnelsen av trilogien hevder Lord Asriel at når en daimon mister evna til å forandre seg vil personen begynne å tiltrekke seg Støv.

Daimonen til en person er som regel av det motsatte kjønnet av mennesket sitt, men i noen tilfeller har de samme kjønn. Pullman har vedgått at grunnen til dette er ukjent til og med for han sjøl, og at det kan representere homofili, men at det også kan tyde at en har en annen gave eller kvalitet, som framtidssyn.[3] Den eneste gangen slike mennesker nevner er i Det gylne kompasset, hvor de blir skildra som sjeldne og snille.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Det er uvisst når og hvordan en daimon blir «født» eller hvilken form de blir «født» i. Når et menneske dør, forsvinner daimonen som atomer av røyk. (Bøkene sier ikke noe om at dette er Støv, men filmene framstiller dem liknende.) Hvis en daimon blir drept, vil også mennesket dens dø. Opphavet til navnet til en daimon blei ikke nevnt i bøkene, men Philip Pullman har oppklart dette.[4] Navnet blir gitt av daimonene til foreldra. Will Parry kom fra vår verd, så hans daimon hadde ikke noe navn. Denne blei kalt Kirjava (et finsk ord som tyder flekkete eller mangefarget) av Serafina Pekkala.

Atskillelse[rediger | rediger kilde]

En person og denne personens daimon må stå innen kort avstand fra hverandre. Å tvinge noen fra daimonen sin fører til en utenkelig smerte både fysisk og i kjenslene, som ofte ender i døden. Noen kulturer har mestra teknikker som gir daimonen større rørslesfrihet. Til dømes må hekser og mennesker som skal bli sjamaner holde ut utmattende rituelle ildprøver som involverer å forlate daimonen sin for ei stund mens gir seg i kast med en åndelig ferd. Etter at de gjenforenes, har de evna til å forlate hverandre. Både hekser og sjamaner har framleis det åndelige båndet mellom seg og daimonen; den eneste endringa er hvor langt fra hverandre de kan fare.

Maleri malt av Hans Holbein den yngre i perioden 1526-28 gav Pullman inspirasjon til daimonkonseptet.[1]

I trilogien nytter Oblasjonskommisjonen en spesiell slags giljotin for å skille mennesker fra daimonen deres uten å drepe dem. I motsetning til prøvene til heksene og sjamanene kutter giljotinen båndet mellom daimonen og mennesket permanent. Dette fører til at personens kreativitet, intelligens og vilje reduseres kraftig. De voksne som har gjennomgått denne prosessen virker tomme og livlause, og daimonene deres virker dempede og uoppmerksomme. Oblasjonskommisjonen forbedrer prosessen heile tida gjennom eksperimentering, men Lyra møter minst én gutt som ikke kunne klare seg uten daimonen sin og dør. Når hun finner daimonene som har blitt skilt fra menneska sine er skapningene uhandgripelige og trengende: de klenger desperat og ignorerer kontakttabuet. Splittelsen frigir også en enorm energiutladning, som blei nytta av Lord Asriel for å lage ei bru inn i verda hvor Cittàgazze var.

Andre ledsagere[rediger | rediger kilde]

Spøkelser og døder[rediger | rediger kilde]

I tillegg til daimonene har alle mennesker et spøkelse som lever videre etter at de dør, og en død som leder spøkelsene til underverda. For dem med separate daimoner later spøkelsene til å representere den delen av mennesket som holdt til i deres egen kropp (i motsetning til daimonen deres, som løyser seg opp ved døden). Forma til spøkelsene minner vagt om hvordan personen så ut mens han eller hun levde. Døder kan bare bli sett av menneska deres i visse verder, som daimoner. De er enkle, men vennlige, figurer som kommer nærmere og nærmere menneska deres etterhvert som tida de skal dø nærmer seg.

Lyra møter døden sin når hun og Will kommer til underverda i et forsøk på å møte Lyras døde venn Roger. Sjøl om daimonen kverver når mennesket dør, vil spøkelset bli fanga i underverda for evig. Will og Lyra løyser dette problemet ved å åpne et vindu til ei anna verd så spøkelsa kan slippe unna. Med en gang spøkelsa slipper ut i den virkelige verda, kan de løyse seg opp og gjenforenes med daimonene side, og atomene gjenforenes med resten av universet.

Som daimonen er også dødene til et menneske av motsatt kjønn.

På forskjellige mål[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige navnet på daimoner, som det var i de engelske bøkene, var dæmoner. I omsettingene til noen mål blei dette endra. På norsk, dansk, serbisk, italiensk, svensk og finsk blei «dæmon» endra til «daimon». På spansk blei det kalt «daimonion». I den portugisiske omsettinga nyttes ordet «génio», som refererer til de liknende sjelene i gresk-romersk mytologi; skjønt, i nyere brasilianske omsettinger nyttes «dimon» (den gamle versjonen, fra før filmen, nytter «daemon»). I den ungarske omsettinga nytter en daimón.

Daimoner i vår verd[rediger | rediger kilde]

Mary Malone får vite at, med trening, er det mulig å se ikke-fysiske manifestasjoner av daimoner i vårt univers, hvor menneska ikke engang veit at de har en. Det sies at alle har daimoner, men vi har ikke lært å gjenkjenne dem.

Liknende konsept kan bli funnet i mange kulturers trussystem, som Fylgja i norrøn gudelære, nagualer og tonaler fra aztekergudelæra, aku-aku fra Påskeøya, og andre steder.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Robert Butler (3. desember 2007). «An Interview with Philip Pullman». Intelligent Life. Besøkt 5. mars 2008. 
  2. ^ I Det gylne kompasset nevnes det av en av de avdøde rektorene hadde en daimon i form av ei ung kvinne. Dette har blitt fjerna i nyere utgaver på engelsk.
  3. ^ Interview på Lexicon (Unicon 2000)
  4. ^ IRC-intervju av Philip Pullman gjort av BBC

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]