DD-stridsvogn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sherman DD

DD-stridsvogn (også kjent som Sherman DD, DD-tank eller bare DD) var det britiske resultatet av forsøk og utvikling av en amfibisk stridsvogn under annen verdenskrig. Dette var verdens første operasjonelle amfibiske stridsvogn.

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

DD står for det engelske Duplex Drive, som betyr dobbeltdreven, eller nærmere, dobbelt drivverk. Denne dobbbeltvirkningen ble oppnådd ved å installere ekstra cluther i stridsvognen, som overførte motorens drivkraft til to propeller montert bak på stridsvognen, i stedet for til beltene. Av mannskapene som ble opplært til å bruke dem, ble de kalt Donald Duck, både fordi de var komiske å se på og fordi systemet i begynnelsen var komplett uforståelig.

DD-systemet i seg selv gir ingen flytedyktig stridsvogn, da stridsvognene på den tiden på langt nær var konstruert for dette formålet. Stridsvognene var full av «hull» og sjøsatt direkte kun med DD-systemet, ville de synke som en stein. I tillegg til å tette alle hull i de stridsvogner som skulle ombygges, ble det konstruert en «flyteanordning». Dette var en seilduk, oppstykket i lommer, som ble fylt med luft ved hjelp av en pumpe. Den ble satt opp i en metallramme og spent rundt stridsvognen. Med dette oppslått ble stridsvognen faktisk en liten båt, hvor stridsvognens skrog ville fungere som «bunn». Det var en omfattende jobb å spenne opp seilduken og fylle den med luft før sjøsetting, men ved hjelp av en spak ble luften sluppet ut og metallrammen senket i løpet av få sekunder, slik at stridsvognen etter landstigning raskt ville være klar til kamp. Fra land ville stridsvognen overhodet ikke se ut som en stridsvogn, men derimot en liten båt, og ikke utpeke seg som noe spesielt mål.

Problemet med DD-stridsvognen var at den var særdeles lite sjødyktig og krevde rolig sjø for å kunne benyttes. Selv toppen av stridsvognen kom under vannlinjen, samtidig som seilduken gikk et stykke over tårnets høyde og vognkommandøren måtte stå på en plattform bak tårnet for å se over seilduken. Resten av mannskapet befant seg inne i stridsvognen og mens føreren hadde et periskop å se gjennom, kunne verken skytteren, laderen eller radio-operatøren se eller høre hva som foregikk. Seilduksanordningen var forholdsvis skrøpelig og hvis luften gikk ut av den, var flyteevnen borte. I tillegg skulle det ikke store bølgen til for å velte hele innretningen. Mannskapene hadde trent med redningsutstyr beregnet på båter, for å komme seg ut av en sunket stridsvogn og bevist at det kunne gjøres, men det var dessverre også mange eksempler på at det ikke var så lett, og det hadde vært flere drukningsulykker. Et annet viktig moment var at når stridsvognen først var sjøsatt, hadde den ingen som helst mulighet for å komme seg tilbake på transportfartøyet. Den eneste reelle muligheten for overlevelse var derfor å nå stranden.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Tekniske eksperter i alle lands arméer hadde syslet med tanken om en stridsvogn som kunne flyte og forflytte seg selv fremover i vann, og som fremdeles kunne fungere effektivt på land. Hovedårsaken til at de beskjeftiget seg med problemet, var at stridsvogner i løpet av krigen var blitt så store og tunge at de hadde problemer med å forsere enkle elve-bruer, og det trengtes således et system som tillot stridsvognene å «svømme» over elver med litt dybde og bredde.

I 1941 fant den ungarskfødte ingeniøren Nicholaus Straussler løsningen på problemet, med den luftfylte seilduken og DD-systemet. Den britiske generalmajoren Percy Hobart (ansvarlig for mange spesialbygde stridsvogner ment for spesifikke oppgaver, kalt Hobart's Funnies) fikk i oppgave å prøve ut Strausslers system. De første testene, gjort på Tetrarch lett stridsvogn, var vellykket, og det ble besluttet å sette systemet i produksjon på Valentine infanteristøttestridsvogn. Amerikanske, britiske og kanadiske mannskap fikk sin innledende opplæring på Valentine, men dessverre var det flere uhell med Valentine-typen, og innen 1944 ble det klart at M4 Sherman var mer egnet til oppgaven. Denne stridsvognen kunne sjøsettes med kanonen pekende fremover og dermed være klar til kamp når den nådde land, samtidig som den var bedre pansret og hadde kraftigere kanon enn Valentinen. Av alle de stridsvognene Percy Hobarth fant opp og utviklet, var DD-stridsvognen den eneste amerikanerene valgte å ta i bruk. Dermed ble den den eneste av disse stridsvogn-typene som ble brukt på alle invasjons-strendene under operasjon Overlord. Praktisk utprøving ble blant annet gjennomført i Salerno-bukten, hvor ett eksamplar sank, og befinner seg den dag i dag.

I kamp[rediger | rediger kilde]

Sherman DD ble første gang benyttet i kamp under invasjonen av Normandie 6. juni 1944. Den ble også brukt (i et begrenset antall og med en oppgradert versjon av M4 Sherman) under britenes krysning av Rhinen 23. mars 1945 (i «operasjon Plunder»).

I forbindelse med invasjonen av Normandie ble det plassert fire stykker på hvert enkelt landingsfartøy av klassen LCT (= Landingcraft Tank). Disse skulle sjøsette stridsvognene ca. 3 km fra stranden, hvorfra de på egenhånd skulle ta seg inn til invasjons-stranden.

Omaha Beach[rediger | rediger kilde]

Ved Omaha-stranden var det en flotilje på 16 LCT-er som fraktet DD-ene. Denne ble delt opp i to grupper, én for hver av hoved-sektorene Omaha var delt inn i. Utenfor landingsområdet var det pålandsvind og bølgene én meter høye, enkelte steder to meter høye. På den vestre sektoren ble befalshavende for fartøyene og befalshavende for stridsvognene enige om at været var for voldsomt til at stridsvognene kunne sjøsettes og bestemte seg for å landsette stridsvognen direkte på stranden, til tross for at dette var i mot hensikten med DD-stridsvognen. På den østre delen ble de befalshavende mellom marine og hær ikke enige, og DD'ene ble sjøsatt, dessverre ikke på det forhåndsbestemte stedet, men derimot nesten 6 kilometer fra stranden. Dermed nådde 27 av 32 stridsvogner aldri frem til stranden, de gikk rett og slett tapt i bølgene og mesteparten av de 135 besetningsmedlemmene druknet. To DD-er nådde stranden for egen maskin, de andre tre var involvert i et uhell på LCT-en de var ombord på, og fartøysjefen der besluttet å landsette disse direkte på stranden. Alt i alt fikk dermed infanteristene på den østre delen av Omaha-stranden (hvor 29ende infanteridivisjon landet) bare støtte av fem av de 32 Sherman-DD de var lovet.

På den vestre sektoren av Omaha-stranden gikk alle LCT-er inn til stranden og fikk landsatt mesteparten av sine stridsvogner. LCT-ene nådde stranden under den alliertes flåtes bombardemant av stranden, og lyktes å landsette to stridsvogner hver før tyskerne fikk bemannet sine stillinger og begynte å beskyte stranden. Tre av LCT-ene ble truffet av tyske 88 mm kanoner, noe som gjorde at seks DD'er ble ødelagt, mens de resterende 10 ble landsatt. Flesteparten av de 26 stridsvognene som ble landsatt ble dog satt ut av spill av tyske kanoner før de fikk noen som helst innvirkning på den håpløse situasjonen på landingsområdet.

Utah Beach[rediger | rediger kilde]

DD-stridsvogner på Utah-stranden.

På Utah-stranden var det pålandsvind og bølgene ble mindre etterhvert som DD-ene nærmet seg stranden. De fleste stridsvognene kom seg derfor velberget inn til stranden, med unntak av fire som gikk tapt da LCT-en de var ombord på gikk på en mine. Sherman DD-ene ble tatt igjen av landgangsbåtene som fraktet infanteriet, og ankom faktisk stranden 15 minutter etter at infanteriet de var ment å gi støtte, hadde gått i land. Likevel var de en medvirkende årsak til at tapstallene for amerikanerene ble lave på denne invasjonsstranden.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Jensen, Ole Helmer: 2. verdenskrig. Hvem, hva, hvor., oversatt til norsk av Stephan Lange, Chr. Scibsteds forlag, 1969, 1984. ISBN 82-516-0973-9
  • Howarth, David, D-dagen. Verdens største invasjon, 6. juni 1944., oversatt til norsk av Jostein Nyhamar, Norild forlag, 1986, ISBN 82-7225-149-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]