Døvstumhet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Døvstumhet (latin: surdo-mutitas) er en benevnelse som tidligere ble brukt om døvhet. Ordet ble fjernet fra det norske lovverket i 1915[1], da man innså at døvhet ikke påvirket taleorganet funksjoner. Derimot har den som er døv liten mulighet for å kontrollere om man prater utydelig eller feil fordi vedkommende selv ikke hører hva som blir sagt. Mange døve velger derfor å ikke benytte talespråket, men heller kommunisere på et språk de behersker fullt ut – tegnspråk.[2]

Fram til 1880 var, blant på grunnlag av Aristoteles tekster, en utbredt oppfatning at døve var tilbakestående fordi de ikke kunne snakke. På Døvelærerkongressen i Milano i 1880, ble det vedtatt at de deltakende landenes døveskoler skulle praktisere oralmetoden[3]. Dette innebar at døve skulle pugge taleorganets posisjoner, slik at de kunne lære seg å prate, og dermed bli mer lik hørende [4]. Som en del av dette ble begrepet "døvstum" erstattet med "døv" i lovverk og offentlige dokumenter.

Betegnelsen døvstum viser tilbake til den tiden døve ikke ble ansett som likeverdige mennesker, og oppfattes som støtende.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 2 Hva er funksjonshemning
  2. ^ «Døv – ikke døvstum». Arkivert fra originalen 3. oktober 2016. Besøkt 25. juli 2016. 
  3. ^ Tegnspråkhistorie
  4. ^ «Om menneskesyn og døveundervisning» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 17. september 2016. Besøkt 25. juli 2016.