Døden i Venedig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Førsteutgaven av novellen Døden i Venedig av Thomas Mann, i begrenset opplag 1912.
Andreutgaven av Døden i Venedig i det tyske llitteraturmagasinet Neue Rundschau hefte 10 og 11 1912.

Døden i Venedig (originaltittel på tysk Der Tod in Venedig) er en novelle av den tyske forfatteren Thomas Mann, først publisert i 1912. Et sentralt tema er konflikten mellom det dionysiske og det apollinske, mellom lidenskap og selvbeherskelse, og til slutt mellom liv og død. Historien foregår i Venezia (også kalt Venedig).

Handling[rediger | rediger kilde]

I novellen reiser den aldrende Gustav von Aschenbach, som er klar over at han har bare kort tid igjen å leve, til Venedig, hvor han blir bergtatt av den androgyne skjønnheten til en ung polsk gutt kalt Tadzio. En koleraepidemi har nettopp brutt ut, og Aschenbach planlegger å forlate byen igjen, men blir værende på grunn av Tadzio, selv om han aldri får muligheten til å snakke med ham. Til slutt dør Gustav på Lidostranden.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mann var inspirert av flere kilder. Han ønsket å skrive et verk om «lidenskap som forvirring og fornedrelse» etter å ha blitt fascinert av den sanne historien om Goethes kjærlighet til 18-åringen Ulrike von Levetzow, som fikk Goethe til å skrive sin Marienbad-elegi. Komponisten Gustav Mahler hadde gjort et stort personlig inntrykk på Mann da de møttes, og Mahlers død i Wien i mai 1911 opptok Mann sterkt. Mann hadde besøkt Venezia flere ganger, bl.a. sommeren 1911. Der ble han fascinert av en ung polsk gutt. Hans kone Katharina Mann uttalte senere (i en bok fra 1974):

Alle detaljene i historien, fra mannen på kirkegården, er hentet fra virkeligheten ... I spisestuen, den aller første dagen, så vi den polske familien, som så akkurat slik ut som min mann beskrev dem: jentene var kledd heller stivt og grundig, og den veldig sjarmerende, vakre gutten på rundt 13 var iført en matrosdress med åpen krage og veldig vakre blonder. Han fanget min manns oppmerksomhet umiddelbart. Denne gutten var enormt attraktiv, og mannen min fulgte alltid med på ham med hans kamerater på stranden. Han fulgte ham ikke rundt gjennom hele Venezia – det gjorde han ikke – men gutten fascinerte ham, og han tenkte ofte på ham … jeg husker fortsatt at min onkel, geheimeråd Friedberg, en berømt professor i kirkerett i Leipzig, var rasende: «For en historie! Og en gift mann med familie!»

Beskrivelsene av Aschenbachs ytre bygget Mann på Gustav Mahler.

Filmatisering[rediger | rediger kilde]

Verket ble filmet av Luchino Visconti i 1971, med Dirk Bogarde som Gustav von Aschenbach og Björn Andresen som Tadzio, og filmen har fått kultstatus. Dialogen i filmen er sparsom og musikken er stort sett begrenset til adagiettoen i Gustav Mahlers 5. symfoni. Benjamin Britten skrev en opera til en libretto av Myfanwy Piper som hadde première i 1973. I filmen er Gustav von Aschenbach komponist, i boken er han forfatter.