Columbia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For landet i Sør-Amerika, se Colombia. For annen bruk, se Columbia (andre betydninger)
Columbia omkring 1740 millioner år siden. De små platene vest for Norge og Grønland er en mulig plassering av Kola og Karelen med dannelsen av deres fjellkjeder Karelidene og Saamidene.
Columbia for 1590 millioner år siden. Superkontinentet er intakt, men flyter gradvis sørover og dreier mot klokken. Oransje prikker viser intens magmatisk aktivitet.
Columbias oppløsningsprosess for 1260 millioner år siden, med intens magmatisk aktivitet og dannelse av kimberlitt under restene av superkontinentet.

Columbia, også kjent under navnet Nuna, var et superkontinent som lå rundt den tids ekvator og nordlig halvkule fra om lag 1800 - 1200 millioner år siden - i proterozoikum. Dette er det første sikre superkontinentet man kjenner til, og oppstod av de «faste» superkontinentplatene Laurasia, Baltika og Siberia, i tillegg til Amazonia, India, Øst-Antarktika, Vest-Afrika, Nord-Kina, og trolig også sør-Kina. Superkontinentet sprakk opp fra omkring 1300 millioner år siden, men etter fragmenteringen gikk det relativt kort tid til kontinentalplatene samlet seg på nytt i superkontinentet Rodinia.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som idag, og historiens første istid oppstod. De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i Sør-Varanger. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form.[1] Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen. Det ga grunnlag for primitivt liv, men forbeholdt verdenshavene og neppe på Columbia-kontinentet.

Områder som Karelia (Karelidene) og Kola (Saamidene) og Slave-platen fløt på denne tiden trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia.[2] Kontinentplater samlet seg i et superkontinent - Columbia - for om lag 1,8 milliarder år siden[3] med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at Nord-Amerika (Laurentia) og Nord-Europa (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden.[4] Kontinentaldrift og havbunnsspredning med subduksjon skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og magmatiske fjellkjeder oppstod i ytterkantene - Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4 - 1,1 milliarder år siden[5]. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkring 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ N. J. Planavskyet al, «Widespread iron-rich conditions in the mid-Proterozoic ocean», Nature nr 477, 2011, side 448–451.
  2. ^ L.J.Pesonen et al, «Paleo-Mesoproterozoic Supercontinents – A Paleomagnetic View», Geophysica nr 48 1-2, 2012, side 5-47.
  3. ^ Shihong Zhang et al, «Pre-Rodinia supercontinent Nuna shaping up: A global synthesis With New paleomagnetic results from North China», Earth and Planetary Science Letters 353–354, 2012, side145–155.
  4. ^ Rogers 1996, Hoffman 1997, Rogers og Santosh 2002, Meert 2002, Zhao et al 2004, 2011.
  5. ^ Shihong Zhang et al, «Pre-Rodinia supercontinent Nuna shaping up: A global synthesis With New paleomagnetic results from North China», Earth and Planetary Science Letters 353–354, 2012, side145–155.
  6. ^ Zhao, Guochun, m.fl, «A Paleo-Mesoproterozoic supercontinent: assembly, growth and breakup», i Earth-Science Reviews, nr 67, 2004, side 91–123.