Cinerama

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For det norske nettstedet for film, se CINERAMA

Cinerama er et varemerke for en bredformatsteknikk hvor tre synkroniserte 35 mm-prosjektører viser en film på en bueformet skjerm. Buen er totalt 146°. Det er også navnet på selskapet som markedsførte teknikken. Det var den første av flere slike teknikker som ble introdusert på 1950-tallet, da filmindustrien tapte publikum til TV.

Cinerama-skjermen består av tre tilliggende, vertikale panel og de er vendt mot publikummet for å forebygge at lys fra den ene siden av buen blir reflektert av den andre siden. Den spektakulære fremvisningen er akkompagnert av et høykvalitetes, seks-spors, stereofonisk lydsystem.

Det opprinnelige systemet bestod av at man filmet med tre synkroniserte kamera som delte en lukker, men dette ble senere forlatt til fordel for et 65 mm-system hvor man filmet med et enkelt kamera. Entusiaster insisterer på at sistnevnte system er dårligere. Hverken det opprinnelige tre-films Cinerama eller dets 65 mm-etterkommer, Super Panavision 70, brukte anamorfotiske linser. Den andre etterkommeren kalt Ultra Panavision 70 og 35 mm forminskningskopier av Cinerama-filmene brukte anamorfotiske linser for framvisning.

Historie[rediger | rediger kilde]

Cinerama ble utviklet av Fred Waller og Merian C. Cooper. Det var resultatet av flere år med utvikling. En forløper var den siste sekvensen i Abel Gances Napoléon (1927), som også brukte tre prosjektører. Denne filmen var sett på som tapt på 1950-tallet og Waller kunne derfor ikke ha sett den. Waller hadde tidligere utviklet et system med 11 prosjektører kalt Vitarama for oljeindustriens utstilling hos 1939 New York World's Fair. En versjon med 5 prosjektører, kalt Waller Gunnery Trainer, ble brukt under andre verdenskrig.

Ordet Cinerama kombinerer cinema med panorama og er opphavet til alle «-orama»-neologismene. Cinerama er også et anagram for american.

Cinerama ble introdusert 30. september 1952 hos Broadway Theatre i New York.

Det fotografiske systemete bestod av tre synkroniserte 35 mm-kamera utstyrt med 27 mm-linser, som er omtrent brennvidden på et menneskeøye Hvert kamera filmet en tredjedel av bilde i et kryssmønster, hvor det høyre kameraet filmet venstre del og venstre kamera filmet høyre del av bildet. Det midtre kameraet filmet rett fram. De tre kameraene ble stilt opp som en enhet, og de ble satt 48 grader mot hverandre. En enkel, rotterende lukker ble plassert foran alle tre linsene for å forsikre om at hver film ble eksponert samtidig. De tre kameraene filmet både et bilde som var tre ganger så bredt som en vanlig film og et bilde i en 146 graders bue, som er nær det menneskelige synsfeltet. Hvert bilde var seks perforeringer høyt istedenfor fire, som var vanlig. Det ble også filmet 26 bilder per sekund istedenfor 24.

Ifølge Martin Hart[1] var høyde/bredde-forholdet i det opprinnelige systemet 2:59.1. Det optimale forholdet, med ingen arkitektoniske restriksjoner, var rundt 2.65:1. Han kommenterer også på det at mange internettsider og andre feilaktig sier at Cinerama hadde et høyde/bredde-forhold opp til 3:1.

I kinoen ble Cinerama projektert med fra tre prosjektører i samme oppsett som kameraene. Bildet ble projektert på en buet skjerm, som bestod av over 1100 remser av stoff, som var montert som et sjalusispjeld i en sjalusirist. En visning var en stor begivenhet med reserverte seter og prosjektørene var finjustert og operert av erfarent personell. Vibrerende kammer kalt «gigoloer» ble brukt til å fjerne ujevnheter i kantene på hvert bilde slik at de ble forbundet uten noen sømmer eller linjer. Det ble arbeidet mye med å gjøre fargene og lysstyrken lik når de produserte filmkopiene. Likevel ble linjene mellom de tre bildene merkbare. Optiske begrensninger i kameraene betydde at hvis scener med fjerne objekter så bra ut, gjorde scener med nære objekter ikke det. Et nært objekt kunne bli splittet i to når det gikk over en søm. For å minimalisere dette ble scener ofte satt opp slik at uviktige objekter, slik som trær og stenger, var der sømmene var og skuespillerne ble avgrenset til å bevege seg innenfor hvert bilde. Dette gjorde at filmene hadde et triptych-utseende. Det var nødvendig å få skuespillerne i de forskjellige delene til å jukse når det gjaldt å se på hverandre. De måtte se en annen vei slik at når filmen ble projektert så det ut som at de så på hverandre. Entusiaster sier at sømmene er iøynefallende, andre sier at de er. Lowell Thomas, en investor i selskapet med Mike Todd, roste fremdeles teknikken i sine memoarer 30 år senere.

I tillegg til det visuelle, var Cinerama et av de første formatene som brukte multikanals magnetisk lyd. Systemet, som ble utviklet av Hazard Reeves, en av oppfinnerne av Cinerama, ble spilt av fra en 35 mm, 6-spors (og senere 7-spors) lydfilm gjennom fem høyttalere bak skjermen slik at man fikk retningsbestemt lyd. Et surround-spor (og senere 2) ble spilt av gjennom høyttalere i auditoriet med en lydingeniør som styrte lyden mellom surround-høytallerne etter et manuskript. Proskjektørene og lydsystemet var synkronisert med et system som brukte selsynmotorer.

Systemet hadde noen mangler. Hvis en av filmene ble brast og måtte repareres ved at man kuttet ut de skadede bildene, måtte de samme bildene bli kuttet ut av de andre tre filmene (de andre to bildefilmene og lydfilmen) slik at de fremdeles var synkroniserte. Bruken zoomlinser var umulig siden de tre bildene ikke ville passe hverandre. Den største begrensningen var kanskje det at bildet så naturlig ut bare fra et begrenset «sweet spot». Hvis man så på filmen fra et annet sted var bildet forvrengt. Disse problemene stoppet likevel ikke publikummet fra å verdsette denne nyskapende bredformatsteknikken.

Designet av Cinema-skjermen eliminerte kryssrefleksjoner og noen folk synes at IMAX-kuppelen, noen ganger kalt OMNIMAX, er dårligere på dette feltet. De synes at bildet ser utvasket ut.

Innvirkningen disse filmene hadde kan ikke bli fastsatt med TV eller video. Heller ikke med scope-kopier, som sammenføyer de tre bildene til et med synlige sømmer. Fordi de ble vist på en buet skjerm, blir bildene forvrengt på en TV. Det ser ut som at noen som går fra venstre til høyre går mot kameraet i en vinkel, går fra kameraet i en annen vinkel og repeterer prosessen på andre siden av skjermen.

På 50-tallet ble Cinerama-visningene presentert som en stor hendelse med reserverte plasser og opptrykkede program. Publikum hadde på seg finklærne når de møtte opp.

Selv om de fleste filmene produsert med den opprinnelige tre-films-teknikken var av samme lengde som spillefilmer eller lengre, var de reiseprogrammer eller samlinger av korte sekvenser, slik som This is Cinerama (1952). Det var den første filmen som ble filmet i Cinerama. De andre reiseprogrammene var Cinerama Holiday(1955), Seven Wonders of the World (1955), Search for Paradise (1957) og Cinerama South Seas Adventure (1958). Det ble også filmet en reklame, Renault Dauphin (1960). Selv om reiseprogrammene ble sett av mindre på slutten av 50-tallet, ble Windjammer (1958) gitt ut i en konkurrerende teknologi kalt Cinemiracle, som hevdet at den hadde mindre merkbare linjer mellom bildene fordi sidebildene ble reflektert med speil (på grunn av dette kunne også alle tre prosjektørene være i samme rom). På grunn av et lavt antall Cinemiracle-kinoer ble konvertert filmkopier av Windjammer vist i Cinerama-kinoene i byene som ikke hadde Cinemiracle-kinoer. Cinerama kjøpte til slutt opp teknikken.

Bare to filmer med en vanlig historie ble laget: The Wonderful World of the Brothers Grimm og How the West Was Won. Disse filmene ble filmet i 24 bilder per sekund slik at de kunne bli konvertert og vist på enkeltprosjektørsystemer senere.

I 1961 og 1962 bygde Cooper Foundation fra Lincoln i Nebraska tre nesten identiske «super-cinerama»-kinoer som ble ansett som de beste stedene for å se Cinerama-filmer. Den første kinoen, Cooper Theater, ble bygd i Denver, Colorado og den ble revet ned på 1990-tallet slik at man kunne bygge en bokhandel. Den andre kinoen, Cooper Theater, ble bygt i St. Louis Park, Minnesota og den ble revet ned og byttet ut med et kjøpesenter. Den tredje kinoen, Indian Hills Theater, ble bygt i Omaha, Nebraska. Den ble stengt i 2000 og, etter lokale og nasjonale protester, ble den revet ned av Nebraska Methodist Health Systems Inc. for å bygge en parkeringsplass.

Enkelt-films Cinerama: Ultra Panavision 70 og Super Panavision 70[rediger | rediger kilde]

Det ble dyrere å lage filmer med tre kamera og Cinerama sluttet med det kort etter at How The West Was Won kom til kinoene. Bruken av Ultra Panavision 70 for noen av scenene viste at man kunne få en mer eller mindre tilfredsstillende bredformatsbilde uten tre kamera. Cinerama sluttet derfor med tre-filmsprosessen bortsett fra en enkel visning på McVicker's Cinerama Theatre i Chicago, Illinois i 1966, som viste Cinerama's Russian Adventure. Det var en amerikansk og sovjetisk samproduksjon laget fra opptak av flere sovjetiske filmer filmet i det sovjetiske tre-filmsformatet Kinopanorama.

Cinerama fortsatte som et merkenavn resten av 1960-tallet, som først ble brukt med Ultra Panavision 70 (som hadde et likt høyde/bredde-forhold som Cinerama, men med flat skjerm). Optisk «rektifiserte» filmkopier og spesielle linser ble brukt for å vise 70 mm-kopier på den buete skjermen. Filmene laget i dette formatet er It's a Mad, Mad, Mad, Mad World (1963), Battle of the Bulge (1965), The Greatest Story Ever Told (1965), The Hallelujah Trail (1965) og Khartoum (1966).

Etter Ultra Panavision 70 ble Super Panavision 70 brukt for å filme Grand Prix (1966), 2001: En romodyssé (1968), Ice Station Zebra (1968) og Krakatoa, East of Java (1969).

To filmer ble laget i Super Technirama 70, en teknikk med lavere oppløsning, for en Cinerama-utgivelse. Disse var 'Circus World (1964) og Custer of the West (1967). Cinerama var på dette tidspunktet en blek kopi av den opprinnelige tre-filmsprosessen.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, ble navnet Cinerama brukt for et distribusjonsselskap, som ironisk nok ga ut 70 mm- og 35mm Cinemascope-kopier av This is Cinerama (1972).

Cineramas première[rediger | rediger kilde]

Cinerama premierte 30. september 1952. New York Times hadde det på forsiden. Viktige personer som deltok var guvernøren i New York, Thomas E. Dewey; fiolinist Fritz Kreisler; James A. Farley; direktør i Metropolitan Opera, Rudolph Bing; formann i NBC, David Sarnoff; formann i CBS, William S. Paley; Broadway-komponist Richard Rodgers og Hollywoodmogul Louis B. Mayer.

New York Times skrev følgende få dager etter premièren:

Sitat Somewhat the same sensations that the audience in Koster and Bial's Music Hall must have felt on that night, years ago, when motion pictures were first publicly flashed on a large screen were probably felt by the people who witnessed the first public showing of Cinerama the other night... the shrill screams of the ladies and the pop-eyed amazement of the men when the huge screen was opened to its full size and a thrillingly realistic ride on a roller-coaster was pictured upon it, attested to the shock of the surprise. People sat back in spellbound wonder as the scenic program flowed across the screen. It was really as though most of them were seeing motion pictures for the first time.... the effect of Cinerama in this its initial display is frankly and exclusively "sensational," in the literal sense of that word. Sitat
– Bosley Crowther

Crowther var skeptisk til om systemet kunne brukes for å fortelle historier slik andre filmer på denne tiden gjorde. Han skrev følgende: «the very size and sweep of the Cinerama screen would seem to render it impractical for the story-telling techniques now employed in film.... It is hard to see how Cinerama can be employed for intimacy. But artists found ways to use the movie. They may well give us something brand-new here».

En teknisk omtale av Waldemar Kaempffert ble trykt i Times samme dag og hyllet også systemet. Han roste lydsystemet og skrev: «the fidelity of the sounds was irreproachable. Applause in La Scala sounded like the clapping of hands and not like pieces of wood slapped together." He noted, however that "There is nothing new about these stereophonic sound effects. The Bell Telephone Laboratories and Prof. Harold Burris-Meyer of Stevens Institute of Technology demonstrated the underlying principles years ago».

Det er usannsynlig at Cinerama ble presentert bedre enn på dens première. Kaempfert skrev likevel følgende: «There is no question that Waller has made a notable advance in cinematography. But it must be said that at the sides of his gigantic screen there is some distortion more noticeable in some parts of the house than in others. The three projections were admirably blended, yet there were visible bands of demarcation on the screen».

Cinerama i dag[rediger | rediger kilde]

Selskapet Cinerama eksisterer i dag som en enhet i kjeden Pacific Theatres. I de siste årene har hardt arbeid av dedikerte entusiaster gjort det mulig å vise overlevende og nye Cinerama-filmer. Særlig hos:

I 1998 kjøpte Microsofts medstifter Paul Allen Martin Cinerama i Seattle, som så ble restaurert og oppgradert. I 1999 ble den gjenåpnet med et program, som gikk over flere dager, som bestod av de fleste, største Cinerama-klassikerne. Folk fra hele verden møtte opp til visningene.

Dokumentaren The Cinerama Adventure (2003) så tilbake på Cinerama-teknikken og den gjenskapte Cinerama-opplevelsen digitalt med klipp fra Cinerama-filmer. Turner Entertainment har også laget nye filmkopier av How The West Was Won for visninger i ekte Cinerama-kinoer.

Cinerama er ansett for å være den mest imponerende bredformatsteknikken som har hatt kommersiell suksess og for å være en teknikk forut for sin tid. Alle andre system, slik som Todd-AO, Cinemascope og til og med IMAX, kan beskrives som forsøk, med forskjellige grader av suksess, for å tilnærme seg Cinerama på en billigere måte.

Cinerama, videostrekkemodus[rediger | rediger kilde]

RCA brukte ordet Cinerama for å referere til en skjermmodus som fyller en 16:9 skjerm med en video tatt opp i 4:3, med, ifølge fabrikanten, bare litt forvrengning. Manualene for disse produktene gir ingen detaljert forklaring. Det viser seg at modusen kutter bildet litt på toppen og bunnnen og strekker det ut til sidene av skjermen. Andre fabrikanter tilbyr slike egenskaper under andre navn.

Det er ingen tydelig forbindelse mellom denne videomodusen og Cinerama-prosessen. Det er ikke klart hvorfor navnet ble brukt, hvis ikke den noe ulineære strekkingen av bilde er likt en buet skjerm. Ironisk nok så har noen bredformatsteknikker en feil kalt «anamorphic mumps», hvor noen objekter blir strukket horisontalt når de er nær kameraet.

I USA har ikke RCA registrert ordet Cinerama som et varemerke. Flere varemerker på Cinerama, for eksempel SN 74270575, er fremdeles eid av Cinerama, Inc.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Crowther, Bosley (1. oktober 1952). «New Movie Projection System Shown Here; Giant Wide Angle Screen Utilized». The New York Times, s. 1. 
  • Kaempffert, Waldemar (5. oktober 1952). «Apparently Solid Motion Pictures Produced by Curved Screen and Peripheral Vision». The New York Times, s. E9. 
  • Crowther, Bosley (5. oktober 1952). «Looking at Cinerama: An Awed and Quizzical Inspection of a New Film Projection System». The New York Times, s. X1. 
  • Carr, Robert E. og Hayes, R.M. (1988). «The Multiple-Film and Deep Curved Screen Processes». Wide Screen Movies A History and Filmography of Wide Gauge Filmmaking. MC Farland & Company, Inc. s. 11-54. ISBN 0-89950-242-3. 
  • Thomas, Lowell (1977). «The Wonderful Life and Premature Death of Cinerama». So long until tomorrow : from Quaker Hill to Kathmandu. G. K. Hall. ISBN 0-8161-6553-X. 
  • "Scenium" HD50LPW165 - forsterker fra RCA; full beskrivesle av Cinerama-modus i instruksjonsboken sier «The image of a 4:3 video signal is centered, expanding in the horizontal direction to fill the display with little distortion" whereas in "Stretch" mode "The image of a 4:3 video signal is stretched horizontally by approximately 33% while the vertical size stays the same».

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]