Christofer Columbus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Christopher Columbus)
Gå til: navigasjon, søk
Den italienske oppdagelsesreisende Christofer Columbus (Cristoforo Colombo) malt av Sebastiano del Piombo1500-tallet. Portrettet henger i «heltegalleriet» i Uffizi-palasset i Firenze og er malt etter Columbus' død.

Christofer Columbus (også skrevet Kristoffer Columbus[1]; spansk: Cristóbal Colón; engelsk: Christopher Columbus; dansk: Christoffer Columbus; født midt på 1400-tallet, død 20. mai 1506) var opprinnelig en italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colomboitaliensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colónspansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».

Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.

Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på de Vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent , selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Det hersker en god del usikkerhet om Columbus' liv før 1476. De fleste historikere er enige om at han ble født i september 1451, i Genova, Italia. På den tiden var Genova en svært rik og travel havneby, kjent for sine dyktige karttegnere. Hans far var Domenico Colombo, en ull-handler og ullvever, og hans mor var Susanna Fontanarossa, som også var datter av en ullhandler. Christofer hadde tre yngre brødre, Bartolomeo, Giovanni Pellegrino og Giacomo, samt en yngre søster, Bianchinetta.

En versjon om hans tidlige liv går ut på at hans familie i 1470 flyttet til Spania, der Christofer jobbet for sin far som vever. En mer vanlig versjon er at han og hans familie forble boende i Genova, men at Christofer ganske tidlig i tenårene ble med handelskip som trafikkerte Italias kyster. Christofer hadde lite formell utdanning, men var en lesehest, og var i stor grad selvlært. Han og hans bror Bartolomeo fikk imidlertid tidlig opplæring i karttegning.

I 1474 ble han med et skip fra Genova som skulle til Chios i Egeerhavet, det kristne Europas utpost mot Det Osmanske Riket. Her bodde han i ett år. I 1476 seilte han ut på Atlanterhavet for første gang. Flåten med genuesiske skip skulle på handelsreise til England. Flåten ble imidlertid angrepet av franskmenn ved Kapp St. Vincent, sørvestspissen av Portugal, skipet hans ble satt i brann, og Columbus reddet seg ved å kaste seg i sjøen og svømme i land, hvilende på en mastestokk.

Columbus kom seg derfra til Lisboa i Portugal, der han oppsøkte sin bror Bartolomeo, som jobbet som karttegner i det portugisiske sjøfartsdepartement. Portugal var ledende i europeisk sjøfart, og herfra seilte skip til både England, Irland, Island, Madeira, Azorene og Afrika.

Christofer ble en seilende handelsmann i den portugisiske handelsflåten, og seilte til Island via Irland i 1477, til Madeira i 1478 for å kjøpe sukker, og han seilte langs kysten av Vest-Afrika fra 1482 til 1484.

Columbus giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz, som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Et par år forsøkte han å bidra i familiebedriften, uten særlig hell, da han var mer opptatt av handelsreiser til fjerne strøk. Så forlot han også familien for å delta i en ekspedisjon til det nyoppdagede Elmina i Vest-Afrika (i dagens Ghana) i 1482. Felipa døde i 1485. Så lenge han var gift med henne, var han beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham pga gjeld. Da hun døde hadde han ikke noen beskyttelse lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enriquez, som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.

En annen teori hevder at Columbus ikke var italiener, men den portugisiske spionen Cristóvão Colombo i tjeneste hos kong Johan II av Portugal.

Første reise[rediger | rediger kilde]

Columbus' første reise
Denne gamle illustrasjonen av «avreisen til den nye verden» viser dronning Isabella og kong Ferdinand av Spania som tar farvel med Columbus 3. august 1492 i havnen i landsbyen Palos sørvest i Spania.

Columbus presenterte sin plan (om å reise til India via Atlanterhavet) for en portugisisk rett i 1485. Kongens eksperter trodde at reiseruten ville være lenger enn det Columbus mente (den faktiske avstanden var enda lenger enn selv det portugiserne trodde), og avviste å støtte hans planer. Etter sin flukt til Spania forsøkte han heller å få støtte fra de to monarkene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. De var gift, og styrte disse to kongedømmene sammen.

Det medfører ikke riktighet at Columbus ble møtt med motstand fordi ekspertene mente at jorden var flat. Det var amerikaneren Washington Irvings Columbusbiografi fra 1828 som konstruerte myten om at man på den tid mente at jorden var flat.[2] Selv om denne myten om middelalderens lærde spredte seg raskt, var det en langt mer rasjonell grunn til skepsisen til hans planer - reisemålet Ostindia lå etter deres beregninger (som rett var) alt for langt unna til at man kunne regne med å nå målet over uavbrutt åpent hav.

Etter år med lobbyvirksomhet fikk Columbus likevel endelig støtte i 1492. Ferdinand og Isabella hadde akkurat erobret Granada, og tok imot Columbus på slottet sitt i Córdoba, Spania. Der fikk han klarsignal for en ekspedisjon vestover. Halvparten av investeringen skulle komme fra private investorer, som Columbus skaffet seg hos brødrene Pinzon. De skaffet ham de to minste av de tre skipene som til slutt seilte, og de deltok selv på ekspedisjonen som kapteiner. Columbus fikk tittelen admiral, og han fikk styringsretten over de områdene han kom til, samt en andel av all profitten derfra.

Den 3. august 1492, dro Columbus fra Palos de la Frontera med de tre skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta». Første stoppested var Kanariøyene, der han ble en måned for å reparere en skade på et av skipenes ror. Deretter startet han på sin 33 dagers tur over Atlanterhavet. Han jukset med loggboken for at mannskapet skulle tro at de hadde reist kortere enn de faktisk hadde og håpet han dermed kanskje kunne stagge mannskapets uro. Colombus fikk imidlertid viktig støtte fra brødrene Pinzón, tre dyktige spanske navigatører som var med på reisen. De ble etter hvert viktige rådgivere for Columbus, og takket være deres hjelp ble reisen en suksess. Det er en del diskusjon om hvilken øy han faktisk nådde først, men han nådde i alle fall Bahamas-øyene 12. oktober 1492.

Idealisert fargelitografi fra 1893 viser Columbus som besetter øya San Salvador, seinere kalt Watling Island, på Bahamas 12. oktober 1492. I bakgrunnen skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta».

De innfødte (taino/arawak-indianerne) var fredelige og vennlige. I loggen sin for 14. oktober 1492 kladdet Columbus et brev til Ferdinand og Isabella om tainoene;

«Vuestras Altezas cuando mandaren puedenlos todos llevar a Castilla o tenellos en la misma isla captivos, porque con cincuenta hombres los ternan todos sojuzgados, les haran hazar todo lo que quisieren.»
(«Når Deres Høyheter befaler det, kan alle bringes til Castilla, eller holdes i fangenskap på deres egen øy, for med 50 mann kan man holde dem i underkastelse og få dem til å gjøre akkurat det vi vil.»)

Fra Bahamas seilte Columbus sørover og utforsket nordøst-kysten av Cuba (han gikk i land 28. oktober) og 6. desember kom han til nordkysten av øya de innfødte kalte Haiti og som Columbus døpte Hispaniola. Her gikk «Santa Maria» på grunn på selveste juledagen 25. desember og måtte forlates. Columbus ble mottatt av en lokal kasik (høvding) som het Guacanagari. Columbus grunnla kolonien «La Navidad», og satte igjen 39 menn der.

4. januar 1493 satte han seil hjemover, og etter en stormfull reise måtte han søke nødhavn i Portugal. Forholdet mellom Portugal og Castilla var dårlig på denne tiden, og han ble tatt til fange, men deretter løslatt. Han ankom Spania 15. mars, og viste fram både det gullet han hadde funnet og flere innfødte som han hadde tatt med over. Han beskrev også tobakk, ananas og hengekøyer, som var nytt for europeerne.

Han ble mottatt som en helt i Spania, og nyhetene om "De vest-indiske øyer" spredde seg over hele Europa.

Andre reise[rediger | rediger kilde]

Columbus' andre reise

Columbus dro ut på sin andre reise (14931496) den 24. september 1493, med 17 skip, forsyninger og 1500 mann for å kolonisere Hispaniola.

Denne gangen la han kursen lenger syd enn på den første reisen, og det første land han så var Dominica. Derfra fulgte han nordvestover kjeden av øyer som har fått navnet De Små Antiller, der han ga navn til Guadeloupe, Montserrat, Antigua og Nevis. Disse gjorde han krav på som spansk territorium, på samme måte som Jomfruøyene og Puerto Rico. Deretter dro han til Hispaniola, der han fant La Navidad brent til grunnen og kolonistene drept. Han fant ut at kolonistene hadde kommet i strid med indianerne, som hadde utslettet den første hvite kolonien på amerikansk jord. Han etablerte en ny bosetting ved Isabella, lenger øst på nordsiden av Hispaniola, der skipene stanset opp pga motvind. Columbus anså det som Guds tegn på at det var her kolonien skulle ligge. Den hadde dårlig beliggenhet, og bosettingen varte ikke lenge. Han utforsket de indre deler av øya, og fant litt gull, hvor han etablerte et fort. Senere utforsket han sørkysten av Cuba, men snudde før han nådde vestspissen, og han var derfor sikker på at dette var en halvøy, ikke en øy. Han oppdaget også Jamaica, som han kalte for «Santiago» og Isla de la Juventud, som han kalte for «La Evangelista». Før han dro ut på den andre reisen, hadde han fått beskjed av Ferdinand og Isabella om å opprettholde et vennlig forhold til de innfødte. Men på turen sendte Columbus et brev tilbake der han foreslo å gjøre noen av de innfødte til slaver, særlig kariberne, som bodde på øyene i De Små Antiller, fordi de var så aggressive. Dette forslaget ble avvist. Likevel tok han i februar 1495 1600 tainoer til fange. 550 av disse ble sendt til Spania, hvorav 200 døde på reisen. Etter en rettssak ble de som overlevde turen satt fri og sendt tilbake. 500 av fangene ble fordelt som slaver blant kolonistene. Columbus slapp fri de resterende 400 av fangene, de fleste kvinner med små barn, og de flyktet opp i fjellet, slik at de ifølge Columbus gjorde det vanskelig å fange dem igjen senere. Denne ugjerningen var den første store konfrontasjonen mellom spanjoler og innfødte i «den nye verden».

Hovedformålet med denne turen var å finne gull. For å oppnå dette påla Columbus de innfødte i Cibao-fjellene på Haiti et system der alle over 14 år måtte finne en viss mengde gull. Som bevis på oppfylt kvote fikk de et merke rundt halsen. De som ikke oppfylte kvoten sin fikk hendene sine hugget av! Til tross for disse ekstreme virkemidlene var det lite gull som ble hentet ut.

I sine brev til den spanske kongen og dronningen foreslo Columbus flere ganger slaver som en mulighet for å tjene penger på den nyoppdagede øya, men forslagene ble alltid avvist. Kongen og dronningen anså heller de innfødte som framtidige kristne.

Columbus innsatte sin bror Bartolomeo som kommandør i Isabela, og reiste fra Hispaniola tilbake til Spania 10. mars 1496 for å renvaske seg for anklager om vanstyre.

Tredje reise og arrestasjonen[rediger | rediger kilde]

Columbus' tredje reise

I 1498 reiste Columbus til den nye verden for tredje gang, sammen med den unge Bartolomé de Las Casas, som senere ga verden delvise avskrifter av Columbus' logger. På denne reisen oppdaget de øya Trinidad 31. juli, og Paria-halvøya, som senere viste seg å være del av Sør-Amerikas fastland, før de seilte videre til Hispaniola. Landområdet betraktet Columbus selv som en stor øy.

Columbus sørget nå for etableringen av "repartimento", senere kalt "encomienda"; et formynderskap der spanjolene ble tildelt eneretten på bruken av arbeidskraften i "sitt" område i bytte mot at spanjolene kristnet de innfødte. Denne politikken skjerpet utnyttelsen av indianerne som slaver betydelig. I mange tilfeller slet indianerne seg til døde, i andre tilfeller døde de av de nye sykdommene spanjolene tok med seg, eller av underernæring. Overslag på innbyggertall før Columbus kom dit varierer mye. Thomas Cook beregnet antallet tainoer i Hispanola i 1493 til å være 8 millioner, dette er det høyeste overslaget, og trolig for høyt. Bartolomé de Las Casas viste i en senere bok til en folketelling i 1496, som gav et overslag på ca. 3 millioner tainoer. Nyere populasjonsanslag, bygget på sannsynlighetsberegning utfra erfaringer fra primitive jakt- og agrarsamfunns behov for landareal for overlevelse, viser at et mer sannsynlig folketall må ha vært rundt 350 000. En spansk folketelling i 1514, 22 år etter de hvite ankomst, viste da kun 22 000 tainoer, og i 1542 ble det talt kun 200 av dem. I siste halvdel av 1500-tallet er det ingen andre spor etter tainoene enn visse genetiske trekk i deler av befolkningen gjennom mestizisering.

Andre erobrere videreførte det samme formynderskap-systemet med tilsvarende resultater også andre steder i Amerika.

På tross av innføringen av det nye system, var mange av de spanske nybyggerne likevel misfornøyde, de så ikke noe til de rikdommene Columbus hadde lovet dem. Columbus måtte stadig kjempe mot opprør fra kolonistene. Noen av kolonistene ble hengt for å ikke adlyde ham. Hjemvendte kolonister drev lobbyvirksomhet mot Columbus i den spanske retten, og anklaget ham for vanstyre. Kongen og Dronningen sendte i år 1500 den kongelige administratoren Francisco de Bobadilla over til det nye landet for å overta styret og vurdere forholdene. Det første han møtte var hengte kolonister i galgen på havna, og han arresterte straks Columbus, la ham i lenker og sendte ham tilbake til Spania. Kapteinen ombord på fangeskipet tilbød Columbus å slippe fri fra lenkene på reisen, men han nektet å ta dem av seg. Hans ankomst til Spania i lenker vakte oppsikt, sjokk og avsky, og han ble straks satt fri.

Selv om han ble satt fri, fikk han aldri tilbake den prestisje og respekt han hadde før han ble sendt tilbake til Spania i vanære. Han mistet også sin rett til å styre på Hispaniola eller vende tilbake dit. Som en ytterligere ydmykelse; portugiserne hadde vunnet kappløpet om å seile til India; Vasco da Gama kom tilbake i triumf i september 1499 etter å ha nådd India ved å seile rundt Afrika.

Siste reise og hans senere liv[rediger | rediger kilde]

Columbus' siste reise
Columbus framstilt på maleriet Virgen de los Navegantes malt av Alejo Fernández mellom 1505 og 1536. Det henger i Sala de los Almirantes, Royal Alcazar i Sevilla i Spania. Det er for øvrig ikke noe kjent portrett av Columbus som er malt med ham som modell.

Etter mye lobbyvirksomhet, fikk endelig Columbus tillatelse til å gjøre en ny reise mot vest, en reise hvor Columbus ønsket å vise at India var like rundt hjørnet. Han forlot Spania 9. mai 1502 med 4 skip, men med streng beskjed om at han ikke var velkommen på Hispaniola. Han måtte likevel søke nødhavn i en bukt på Hispaniola (Boca Chica) for å ri av en orkan. Hans ansøkning om nødhavn i havna i kolonien på øya ble avslått. På denne reisen hadde han selskap av sin yngste sønn Ferdinand, som senere beskrev denne reisen i en bok.

De seilte videre vestover, men før de nådde østkysten av Yucatan-halvøya, der de ville ha møtt på maya-kulturen, vendte skipene sørover, der de nådde kysten av Honduras. Herfra utforsket de kysten østover til Panama. Utenfor Honduras møtte de på en fullastet flåte, som var «lang som en galei». Dette var det første registrerte møtet mellom spanjoler og innfødte fra Meso-Amerika (befolkningen som holdt til fra Mexico til Sentral-Amerika, herav mayaene og aztekerne). Etter et mislykket forsøk på å etablere en koloni, pga fiendtlige angrep fra de innfødte, uutholdelig varme, sykdommer og skader på skipene, gav Columbus opp forsøket på å finne India og seilte nordover med det siste seilbare skipet for igjen å søke nødhavn på Hispaniola. Skipet hans strandet på revene på kysten av Jamaica. Columbus og hans mannskap ble værende på den strandede båten utenfor Jamaica i et helt år i påvente av hjelp. Han sendte en mann med kano for å hente hjelp på Hispaniola, og i mellomtiden holdt han den fiendtlige lokalbefolkningen i age. Han lyktes til slutt med å vinne deres respekt med korrekt å forutsi en måneformørkelse. Til slutt ble han og det gjenlevende mannskapet reddet, et skip kom og hentet dem til Hispaniola, og der måtte han vente på skipsleide tilbake til Spania, hvor han så ankom i 1504.

Columbus oppga hele tiden omvendelse av ikke-kristne som motiv for sin utforskning av den nye verden. I de senere årene av sitt liv ble han stadig mer religiøs, og hevdet bl.a. at han hørte guddommelige stemmer. Han drømte også om et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem, hadde ofte på seg en fransiskaner-munkekutte, og hevdet at hans oppdagelser av «paradis» var en del av Guds plan, og snart ville resultere i Dommedag og verdens ende.

I hans senere år krevde Columbus at den spanske kronen ga ham 10% av all fortjeneste fra de nye områdene, i tråd med tidligere avtaler. Men siden han var løst fra sine plikter som guvernør, følte ikke den spanske kronen seg bundet av disse kontraktene, og hans krav ble avvist. Familien hans saksøkte senere kronen for en andel av profitten fra Amerika, men tapte saken til slutt – 50 år senere.

20. mai 1506 døde Columbus i Spania, fortsatt overbevist om at hans oppdagelser var øyer langs østkysten av Asia. Selv etter sin død fortsatte hans reiser; Han ble først begravet i Valladolid, deretter i Sevilla. Senere, i 1542 ble han flyttet til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, etter ønske fra testamentet til hans sønn Diego. I 1576 ble liket fraktet til Havanna i Cuba. Etter krigen i 1898 ble Cuba uavhengig. Da spanjolene trakk seg ut av Cuba tok de Columbus' levninger med seg, og han ble flyttet tilbake til Sevilla i Spania. Noen hevder imidlertid at han fortsatt er begravd i katedralen i Santo Domingo.

Arven etter Columbus[rediger | rediger kilde]

Columbus Fyr (Faro a Colón), Santo Domingo[3]

Christopher Columbus blir tradisjonelt betraktet som oppdageren av Amerika, men flere ulike kulturer og sivilisasjoner av urfolk i Amerika var der lenge før ham. Det er også dokumentert at den vestlige verdens vikinger var her før ham, på L'Anse aux Meadows finnes spor av vikingbosetninger. Columbus regnes mer nøyaktig som den personen som brakte Amerika inn i den vestlige oppmerksomheten. «Columbus krav til berømmelse ligger ikke i at han kom dit først,» forklarer historikeren Martin Dugard, «men at han ble der.»[4] Den populære ideen om at han var den første personen til å se for seg en rundet jord er ikke riktig. Jordens avrundede form hadde vært kjent siden antikken.

Kopier av Niña, Pinta og Santa Maria seilte fra Spania til World's Columbian Exposition i Chicago

Amerigo Vespuccis reisedagbøker, utgitt 1502-4, overbeviste Martin Waldseemüller at stedet som var oppdaget ikke var India, som Columbus trodde, men et nytt kontinent, og i 1507, et år etter Columbus' død, publiserte Waldseemüller et verdenskart der han kaller det nye kontinentet America etter Vespuccis latinske navn "Americus". Ifølge Paul Lunde var "de europeiske hoffene opptatt med fremgangen til Det osmanske riket i øst, og dette forklarer delvis deres relative mangel på interesse for Columbus oppdagelser i Vesten."[5]

Historisk hadde britene bagatellisert Columbus og de understreket heller betydningen av den venetianske Giovanni Caboto som en pioneroppdager, men for det nye USA var Caboto labert materiale for å bli nasjonalhelt. Amerikanernes ærbødighet for Columbus dateres tilbake til kolonitiden. Navnet Columbia for Amerika ​​dukket først opp i en ukentlig utgivelse av debattene i den britiske parlamentet i 1738 .[6] Idéen om Columbus som en av grunnleggerne av Den nye verdens nasjoner og bruken av ordet «Columbia», eller rett og slett navnet «Columbus», spredte seg raskt etter den amerikanske revolusjonen. Columbus' navn ble gitt til den føderale hovedstaden i USA (District of Columbia), hovedstader i to amerikanske stater (Ohio og South Carolina), og Columbia River. Utenfor USA navnet ble brukt i 1819 for Gran Colombia, en forløper til den moderne republikken Colombia. Mange byer, tettsteder, fylker, gater og torg (kalt Plaza Colón eller Plaza de Colón i hele Latin-Amerika og Spania) har blitt oppkalt etter ham. Columbus ble vurdert kononisert til helgen i den katolske kirke i 1866, og feiringen av arven etter Columbus nådde kanskje et høydepunkt i 1892 på 400-årsdagen for hans første ankomst til Amerika. Monumenter til Columbus, som Columbian Exposition i Chicago og Columbus Circle i New York City, ble reist over hele USA og Latin-Amerika til has ære.

Nyere syn på Columbus, spesielt indianernes, har en tendens til å være mye mer kritiske.[7][8][9] Dette er blant annet fordi de innfødte tainoeneHispaniola, der Columbus innførte et rudimentært skattesystem for gull og bomull, forsvant så raskt etter kontakten med spanjolene. Dette var delvis på grunn av overarbeid, men mye på grunn av den første pandemien som rammet Hispaniola i 1519,[10] grunnet europeiske sykdommer.[11] Noen anslag antyder at dødeligheten var på 80-90% blant urbefolkningen under |koppeepidemier.[12] De innfødte tainoene på øya ble systematisk utnyttet som slaver ved hjelp av encomiendasystemet,[13] som lignet det føydale systemet i middelalderens Europa.[14] Den pre-colombianske befolkningen antas å ha vært kanskje 250 000-300 000. Ifølge historikeren Gonzalo Fernandez de Oviedo y Valdes fra 1548, var det 56 år etter at Columbus ankom færre enn fem hundre tainoer igjen på øya.[15] Et hundreår senere var det kanskje bare en håndfull igjen. Det må likevel sies at noen analyser av spørsmålet om Columbus' arv for indianere ikke klart skiller mellom handlingene til Columbus selv, som døde i god tid før den første pandemien rammet Hispaniola eller høydepunktet til encomiendasystemet, og de av senere europeiske guvernører og kolonister på Hispaniola.

Det er holdepunkter for at den første seilasen også brakte syfilis tilbake fra den nye verden.[16] Mange av besetningsmedlemmene som hadde tjenestegjort på denne turen sluttet seg senere til hæren til kong Karl VIII da han invaderte Italia i 1495, og dette resulterte i spredningen av sykdommen i Europa og så mange som 5 millioner dødsfall.[17]

Columbus fra Norge?[rediger | rediger kilde]

Denne påstanden ble lansert i en bok av journalisten Tor Borch Sannes med tittelen Christopher Columbus – en europeer fra Norge? Oslo 1991, 236 sider, flott utstyrt og rikt illustrert. Etter at boken ble utgitt, ble det imidlertid raskt konstatert at argumentasjonen for at Columbus hadde norske foreldre og norsk avstamming, sviktet på vesentlige punkter. Den mangelfulle begrunnelsen, blant annet opplysningene om Columbus' angivelige norske slekt, samt om våpenskjoldet hans, førte til at boken ble stemplet som en ren spøk eller fleip.

Boken ble anmeldt av Hans Cappelen under tittelen Fleip om Columbus i Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 33, Oslo 1991, side 230-232.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Språkrådets anbefalte skrivemåte
  2. ^ Boller, Paul F (1995). Not So!:Popular Myths about America from Columbus to Clinton. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-509186-1. 
  3. ^ «Columbus Monuments Pages: Santo Domingo». Besøkt 3. januar 2010. 
  4. ^ Dugard, Martin. The Last Voyage of Columbus. Little, Brown and Company: New York, 2005.
  5. ^ "Piri Reis and the Columbus Map". Paul Lunde. Saudi Aramco World. May/June 1992.
  6. ^ The Gentleman's Magazine, Vol. 8, June 1738, p. 285.
  7. ^ Howard Zinn. «Christopher Columbus and the Indians». Newhumanist.com. Arkivert fra originalen 29. juli 2008. Besøkt 5. september 2008. 
  8. ^ «Jack Weatherford, Examining the reputation of Christopher Columbus». Hartford-hwp.com. 20. april 2001. Besøkt 29. juli 2009. 
  9. ^ «Pre-Columbian Hispaniola – Arawak/Taino Indians». Hartford-hwp.com. 15. september 2001. Besøkt 29. juli 2009. 
  10. ^ Alfred W. Crosby, The Columbian Exchange, Westport, 1972, pp. 39, 47.
  11. ^ Austin Alchon, Suzanne (2003). A pest in the land: new world epidemics in a global perspective. University of New Mexico Press. s. 62. ISBN 0-8263-2871-7. 
  12. ^ "The Cambridge encyclopedia of human paleopathology". Arthur C. Aufderheide, Conrado Rodríguez-Martín, Odin Langsjoen (1998). Cambridge University Press. p. 205. ISBN 0-521-55203-6.
  13. ^ "Encomienda or Slavery? The Spanish Crown's Choice of Labor Organization in Sixteenth-Century Spanish America." (PDF). Latin American Studies.
  14. ^ Lyle N. McAlister (1984). "Spain and Portugal in the New World, 1492-1700". University of Minnesota Press. p.164. ISBN 0816612188.
  15. ^ Alfred Crosby, The Columbian Exchange (Westport, 1972) p. 45.
  16. ^ Harper, Kristin, et al. (2008). «On the Origin of the Treponematoses: A Phylogenetic Approach». Besøkt 21. januar 2008. 
  17. ^ CBC News Staff (2008). «Study traces origins of syphilis in Europe to New World». Besøkt 15. januar 2008. 
Commons Commons: Christophorus Columbus – bilder, video eller lyd