Christiania Spigerverk

Christiania Spigerverk, i dagligtale bare kalt «Spikerverket», er en bedrift med administrasjon beliggende i Nydalen i Oslo. Nå selger firmaet først og fremst ulike «festemidler», det vil si produkter som spiker og skruer. Tidligere var verket et landsomfattende konsern, og moderbedriften i Nydalen var en stor industribedrift som preget området. Nydalen var da et typisk industristrøk, beliggende midt mellom øst og vest i Oslo, om lag midt mellom sjøen og Oslomarka.

Det har ligget flere spikerfabrikker langs Akerselva. Kjelsås Bruk ble anlagt som spiker- og ståltrådfabrikk i 1855. Det ble overtatt av O. Mustad & Søn i 1884. En annen bedrift var Christiania Hesteskosømfabrikk.

Historie

Det opprinnelige Spigerverket inntegnet på østsiden av elva på et gammelt kart over Nydalen. Kartet viser bygningsmassen slik den var før den «nye» spikerfabrikken på vestsiden sto klar i 1878.

Spikermaskin fra Christiania Spigerverk, anskaffet 1855. Maskintypen ble oppfunnet av briten Ezra Jenks Coates rundt 1850, og produserte varmsmidd spiker. Coates-maskinen var en teknologisk triumf, og i bruk ved Spigerverket i mer enn hundre år! Denne står i dag på Norsk Teknisk Museum.

Fra spikersmie til fabrikk

Spigerverket ble etablert i 1853 under navnet Christiania Spiger- og Valtse Værk. Industrigründeren Oluf Onsum kjøpte fallrettighetene til Lillo Gård, og den gamle gårdssagen ble revet og erstattet av fabrikkbygningene til Spigerverket.

Det første verket ble anlagt på østsiden av elva, et par hundre meter overfor dagens Gullhaug bru. Det var bygget over en utgravd kanal som løp parallelt med elva. Over selve kanalen lå turbinhus, mens valseverket lå på vestsiden og selve spikersmia på østsiden. I tillegg til bygningene med valseverk-turbiner-spikerfabrikk fantes kull- og vedbod samt pakkhus og hestestall.

De første årene importerte verket jern til valsingen, men fra 1865 begynte man å bruke norsk skrapjern. I enkle bolleovner ble skrapjernet smidd til «boller» og deretter hamret ut til blokker egnet for valsing. Hammersmia med bolleovnene lå øst for elva rett nedenfor Gullhaug bru.

Produksjonen var oversiktlig: I valseverket ble blokkene valset til jernplater. Jernet ble kuttet på tvers av valseretningen i lengder tilpasset spikerlengden. Deretter ble dette «spikerjernet» klipt i passende «lapper» for å bli kuttet til spikeremner og smidd i spikerfabrikken. Den første tiden ble spiker kaldsmidd, men alt i 1855 skaffet man ny banebrytende teknologi: Da fikk verket eneretten på den engelske Coates-maskinen for produksjon av varmsmidd spiker. Disse maskinene kom til å bli avgjørende for Spigerverkets framtid.

Produksjonen økte raskt, og snart var kapasiteten sprengt i de opprinnelige lokalene. I 1876 besluttet man å bygge ny spikerfabrikk på vestsiden av Akerselva – med ytterligere 16 Coates-maskiner. To år etter sto fabrikken ferdig. På slutten av 1800-tallet hadde man om lag 50 spikermaskiner i drift.

Å ha virksomheten spredt over et større område var ikke problemfritt. På slutten av 1800-tallet var det nesten en halv kilometer fra valseverket lengst i nord til bygningene lengst i sør. Jernblokkene fra hammersmia måtte fortsatt være varme da hest og kjerre nådde valseverket om lag 250 meter unna. For å effektivisere transporten ble det derfor bygget hestesporvogn, en linje som i 1890-årene dekket hele anlegget og to steder krysset Akerselva over bru. Senere flyttet man bolleovnen opp til valseverket.

Teknisk og produksjonsmessige er historien om Spikerverkets første femti år en historie om vekst og framgang. To ganger var likevel verket ille ute økonomisk:

Omtrent samtidig som den nye spikerfabrikken sto ferdig i 1878 sviktet spikermarkedet. Etterspørsel og priser sank, og verket ble tvunget til å redusere arbeidstiden. Spigerverket gikk da sammen med resten av spikerprodusentene i Norge og Sverige om en prisoverenskomst. 11 fabrikker ble enige om å holde de samme priser, og klarte på denne måten å manøvrere gjennom krisetidene.

I 1886 gikk selveste Oluf Onsum konkurs. I den livlige byggeperioden i Christiania hadde han levert materialer til mange bygg, – med pant i bygningsmassen. Da nedgangstidene satte inn ble han sittende med 50 – 60 bygårder på hånden, og klarte ikke ri stormen av. Det viste seg at forretningsmannen Onsum hadde blandet sammen egen økonomi og Spigerverkets økonomi, slik at han holdt på å trekke med seg verket i fallet. Men siden selve driften var liv laga ønsket både Creditbanken og nye interessenter å redde Spigerverket. I 1889 ble det derfor opprettet et nytt, refinansiert selskap: Denne gangen under navnet Christiania Spigerverk.

Utvikling til storbedrift

Spikerverket tidlig på 1900-tallet, sett mot sørøst med Akerselva i venstre bildekant. Omgivelsene var fortsatt landlige, med jorder og store ubebygde områder rundt verket. Fabrikkbygningen i forgrunnen var den dominerende. Senere skulle dette bygget bare huse redskapsfabrikken... Over fabrikkbygningens tak skimtes verkets toetasjes kontorbygg på den andre siden av elva. I høyre bildekant Bakke Mølles bygg, som den gang ruvet i Nydalen.

Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum, Byhistorisk samling

Ved århundreskiftet sto Spigerverket ved inngangen til en ny tid. Det som til nå hadde vært et enkelt spikerverk skulle utvikle seg til å bli en allsidig storbedrift.

De første skrittene ble tatt i 1897–1898 på bakgrunn av rene markedsvurderinger. Spikermarkedet besto av mer enn hjemmemarkedet, – en fjerdedel av verkets produksjon gikk for eksempel til Sverige. Nå var forholdene mellom de to unions-landene i ferd med å endres, også på det handelspolitiske området. For å sikre det svenske salget besluttet man å etablere seg i nabolandet. Resultatet ble anleggingen av spikerfabrikken Ödeborgs bruk på den svenske vestkysten.

Spikermarkedet var dessuten blitt et marked der tradisjonell smidd spiker og ny stift laget av ståltråd ble solgt side om side. Derfor opprettet man samme året en trådstiftfabrikk i Nydalen, på Bjørsheim; lokaler som tidligere hadde huset tekstilindustri. Nå kunne man tilby begge de produkttypene som utfylte hverandre på markedet.

I de første par tiårene på 1900-tallet fulgte nyetablering på nyetablering. To år etter trådstiftfabrikken sto nytt trådtrekkeri ferdig. I 1905 kom Spigerverkets nagle- og skruefabrik. I 1912 fulgte neste større satsing, egen redskapsfabrikk: «Norge-spaden» fra Spigerverket ble etter hvert en merkevare.

Satsingene fulgte en strategisk tanke: Man ville ha herredømme over mer av verdikjeden, styring med og fortjeneste på mest mulig av produksjonen fra råvare til ferdig produkt. Denne tanken kom også til å prege verket i de neste fasene, da man ga seg i kast med stålproduksjon i stor stil og etter hvert ekspanderte til et landsdekkende konsern.

Etableringen som stålverk

Det steget man nå sto foran var avgjørende: Etableringen som et moderne stålverk. Verkets ekspansjon i Nydalen la grunnlaget for et slikt løft, og den første verdenskrigen gjorde behovet for stål akutt. Jernsaken ble satt på det politiske Norgeskartet.

I Nydalen ble det i krigsårene bygget stålverk på østsiden av elva, øst for nåværende Gullhaug torg. I nordenden av stålverket kom blokkvalseverk, med finvalseverk litt nærmere elva. Men for Spigerverket skulle krigstidas hastverk bli en ulykke: Da stålverket ble etablert var det med kullfyrte stålovner av Martin-typen, en teknologi som man aldri helt lærte seg å beherske, og som slett ikke ble regningssvarende da krigen endte og prisene stupte. I flere år ble ovnene stående nesten ubrukte, mens verket akkumulerte underskudd og levde på bankens nåde.

Først på slutten av 1920-tallet begynte det å løsne, med råjernsmelting ved hjelp av elektrisk energi. Etter mye eksperimentering fikk man satt i drift verdens første elektriske råjernovn med koks som reduksjonsmiddel, den såkalte «Tysland-Hole-Spigerverksovnen». Senere ble første elektrostålovn bygget. Samtidig var både blokkvalseverk og finvalseverk godt i gang. Det nyeste valseutstyret var anskaffet til spottpris fra det havarerte Hamar Staalverk.

Dermed var Spigerverket i stand til å framstille jern og stål til egne ferdigprodukter, i en drift som fra 1933 kunne skilte med stabilt økende produksjon og stadig bedre resultater. Stål- og valseverket klarte snart å ta på seg krevende oppgaver som valsing av jernbaneskinner for NSB. Produksjonen la dessuten grunnlag for utvikling av de andre avdelingene, som utbygging av trådtrekkeriet og trådstiftfabrikken, og modernisering av redskapsfabrikken.

Teknologisk arbeidet man seg etter hvert opp i tetskiktet i verden. Den første elektroovnen var banebrytende, og mellom stålverk og blokkvalseverk utviklet man senere en helt ny metode med elektriske varmegroper for blokkene. Slike «norske varmegroper» ble blant annet bygget ved smelteverk i Ruhr.

Krigstiden

Da krigen kom til Norge var Spigerverket en sentral bedrift. Hjemme hos verkets direktør Gunnar Schjelderup møttes næringslivets menn alt 13. april 1940 – for å områ seg under de nye betingelsene etter den tyske okkupasjonen. Møtet favnet landets viktigste industriledere, også Siemens-direktør Fridtjof Heyerdahl med meget nære tyske forbindelser. Året før hadde han vært æresgjest hos Hitler. Møtet kom snart til enighet om at det var viktig «å få fiendtlighetene avbrutt». Det sentrale for bedriftslederne var å holde hjula i gang.

Spørsmålet ble snart hvordan man skulle drive en bedrift som Spigerverket, mens man samtidig skapte et minimum av fordel for fienden. Da krigen kom hadde man alt laget granatstål for levering til Raufoss. Dette første granatstålet ble skyndsomt gjemt under skrapjern, mens man bedyret overfor tyskerne at verket aldri hadde produsert rustningsstål. I 1943 troppet til slutt tyskerne opp i Nydalen med egen teknisk militærkommisjon, og påla Spigerverket å levere rustningsstål. Denne produksjonen ble imidlertid aldri effektiv.

Ønsket om å holde hjula i gang var i pakt med holdningen i ledelsen i hjemmefronten de første krigsårene, og forbindelsene var tette. Direktør Schjelderups bror, høyesterettsdommer Thorleif Ferdinand Schjelderup var med i Administrasjonsrådet og senere sentral i den såkalte Kretsen som mer eller mindre formelt representerte London-regjeringa i Norge. Spigerverket er på mange måter et eksempel på hvordan Kretsens linje ble satt ut i livet: Her vokste motstanden mot tyskerne, men anlegget ble skånet. I motsetning til Oslo-bedrifter som Akers mekaniske verksted eller Asea Per Kure ble ikke Spigerverket mål for større sabotasjeaksjoner.

I løpet av krigen sank produksjonen ved Spigerverket til om lag det halve, til tross for at antallet ansatte økte fra 790 til 923. Mange av verkets folk ble arrestert av tyskerne, tre fra klubbstyret alt i 1941 i forbindelse med den såkalte melkestreiken. Blant dem var den senere LO-lederen Tor Aspengren. Også mange i ledelsen ble tatt, eller måtte flykte til Sverige. I 1944 ble direktør Schjelderup arrestert. Han satt på Akershus og Grini til krigens slutt.

Men om produksjonen sank i krigsårene, gjorde ikke prisene det. Spigerverket ble på ingen måte utarmet av krigen. Tvert i mot ble mye av verket modernisert i disse årene: Alt i 1941 sto dets nye administrasjonsbygg ferdig. Samme år kom tredje stålovnen på plass. Kokillestøperiet ble opprettet i 1944. Verket tok også over eiendommen Bakke Mølle, sentralt i Nydalen. På Spigerverket kom krigsårene til å legge grunnlaget for nye oppgangstider.

Da freden brøt løs innledet man umiddelbart en hektisk opprustning i Nydalen. Snart sto nytt finvalseverk ferdig (1948), ny Hall I for trådtrekkeriet (1948), ny Hall II (1950) og ny Hall III (1953). I stålverket bygde man ny Ovn IV (1951), på den tiden Europas største i sitt slag. Så fulgte nytt blokkvalseverk (1952). De kommende årene skulle disse satsingene gi seg utslag i dramatisk økning i produksjonen.

100-årsjubileet

Spikerverket slik det framsto rundt hundreårsjubileet i 1953, ved inngangen til verkets storhetstid. Øverst i bildet Nordmarka med Maridalsvannet til høyre. Fra vannet renner Akerselva ned gjennom Nydalen og industriområdet midt i bildet, der Spikerverket fyller hele dalbunnen med råstoffavdelingen (1), stålverket (2) og finvalseverket (3). Lenger sør trådtrekkeriets nye haller (4) og Bakke Mølle (5). Administrasjonsbygget (6) hadde ennå ikke blitt bygget i høyden. Helt nederst i bildet Bjørsheim (7)

Foto: Vilhelm Skapell, Widerøes Flyselskap, Oslo byarkiv

Den 13. juni 1953 kunne Christiania Spigerverk feire sitt 100-årsjubileum med brask og bram. Etter å ha sett filmen om Spigerverket på Colosseum kino dro gjester og ansatte opp til Nydalen. Her sto trådtrekkeriets nye Hall III (82 x 20 meter) ferdig dekket som festsal med 34 langbord for 1 800 personer. På festen ble det konsumert 12 000 sosisser, 10 000 skiver tunge, 8 000 skiver roastbeef, 5 000 skiver skinke og 10 000 skiver svinefilet. Dagens høydepunkt var utvilsomt Kong Haakon VIIs besøk. Vannbassenget på Eidsvold Plass, populært kalt «Spikersuppa», ble gitt som gave fra Spigerverket til Oslo kommune i forbindelse med 100-årsjubileet.

I Spigerverkets historie kom hundreårsmarkeringen til å bli innledningen på en ny periode, da man i større grad rettet blikket ut over Nydalen. Rett nok fortsatte moderbedriften å vokse, men flere folk og mer moderne utstyr. Det omgivelsene merket mest var nok byggingen av et nytt renseanlegg (1973). Dermed forsvant den tjukke, røde røyken som hadde forurenset byen. Man erstattet også blokkvalseverket med et nytt moderne strengstøpanlegg ved stålverket (1972). Men på denne tiden vokste Spigerverket først og fremst andre steder i landet.

Utviklingen til konsern

Utbygging for å sikre hele produksjonslinjen fra råvarer til ferdigvarer hadde preget utviklingen i Nydalen. Samme tankegang preget Spigerverket da det etter hvert utviklet seg til et landsomfattende konsern.

Alt i 1925 hadde man tatt over Norsk Blikvalseverk ved Bergen. Blikvalseverket kunne videreforedle Spigerverkets produkter. I 1939 sto Bergens Bliktrykkeri for tur. I etterkrigstiden omfattet også konsernet ferdigvarebedrifter som FONAS i Nydalen og på Dokka og Jobu i Oslo og Drøbak.

For å sikre skrapjern gikk man inn i Grimstad Ophugnings Compagni og Stavanger Skibsophugnings Co, to bedrifter som i 1958 ble slått sammen i Norsk Skipsopphugnings Co. For å sikre jernmalm engasjerte man seg i en rekke prosjekter, som Bråstad Gruber ved Arendal, Rødsand Gruber noen mil fra Kristiansund og Norsk Nefelin på Stjernøy i Finnmark. Bremanger Smelteverk i Svelgen utgjorde snart en viktig del av konsernet. I noen tilfeller var det Spigerverkets avanserte teknologi som gjorde det økonomisk mulig å drive gruvene, og Spigerverket drev i mange år omfattende undersøkelser for å finne interessante malmforekomster.

I 1953 omsatte moderbedriften i Nydalen for 68 millioner, hele konsernet for 99. I 1960 var tallene 117 millioner mot 202. I 1968 164 millioner mot 434. Konsernet vokste altså langt raskere enn moderbedriften. I alt var det nå ansatt om lag 3800 personer, – bare 1450 av disse jobbet ved moderbedriften i Nydalen. I tillegg inngikk følgende virksomheter i konsernet:

• Norsk Nefelin, Stjernøy
• A/S Rødsand Gruber, Rausand
• Bremanger Smelteverk, Svelgen
• Fonas Fabrikker A/S, Nydalen og Dokka
• Schjelderups Industriovner A/S, Oslo
• JoBu A/S, Oslo og Drøbak
• Noblikk-Sannem A/S, Moss og Bergen
• Stål og Tau A/S, Tønsberg, Mandal og Stavanger
• Bråstad Gruber, Arendal
• Norsk Skipsopphugnings Co. Grimstad
• Noblikk, Bergen

Fusjonen med Elkem

Landets nest største

Ved fusjonen med Elkem i 1972 hadde konsernet Christiania Spigerverk vokst til 4 divisjoner, mer enn 4500 ansatte og virksomhet på 19 forskjellige produksjonssteder i 13 ulike fylker. I underkant av 2000 personer arbeidet i Nydalen. Følgende bedrifter inngikk da i konsernet:

• Christiania Spigerverk, Nydalen (Morselskap)
• Fonas Fabrikker, Nydalen
• Fonas Fabrikker, Dokka
• Noblikk, Moss
• Noblikk, Horten
• Noblikk, Bergen
• Norsk Skipsopphugnings Compagnie, Grimstad
• Norsk Skipsopphugnings Compagnie, Stavanger
• Bråstad Gruber, Arendal
• Rødsand Gruber, Rausand
• Bremanger Smelteverk, Svelgen
• Norsk Nefelin, Stjernøy
• Stavanger Trådstiftfabrikk, Stavanger
• Stål & Tau, Tønsberg
• Stål & Tau, Mandal
• JoBu, Drøbak
• JoBu, Larvik
• Trioving, Magnor
• Trioving, Moss

Blant ferdigvarene som ble produsert opp gjennom tiden kan nevnes: armeringsstål, elektrodestål, handelsstål, harpunstål, granatstål, jernbaneskinner, stålull, spiker, skruer, bolter, muttere, spader, greip, river og raker, snøskuffer, motorsager, knipetak, hermetikkbokser, plastmatter, lengdeløpsskøyter og nøkler.

Det nye selskapet fikk etter fusjonen navnet Elkem-Spigerverket og hadde 8200 ansatte. Det var datidens nest største norske industrikonsern. Selve Spigerverket ble hovedbedriften i konsernets ståldivisjon.

Elkem tar over

Håpet til fusjonen var at de to partene skulle utfylle hverandre: Det samlede konsernet skulle bli mindre konjunkturutsatt. Fusjonen skulle gi synergieffekt og trygghet.

Men fra første dag var Elkem-Spigerverket preget av sterke motsetningen mellom partene, ikke minst når det gjaldt bedriftskultur. Fusjonen var lite vellykket. Og i det nye konsernet var Spigerverket den svake, og tapende, part. Snart ble også «Spigerverket» kuttet fra konsernnavnet. Liksom de enkelte bedriftene i Spigerverk-konsernet tidligere hadde inngått i en strategi for å styrke Christiania Spigerverk, ble nå Spigerverket selv en brikke i et spill.

Etter hvert solgte Elkem ut Spigerverkets aktiviteter bit for bit for å sikre egne satsinger. Til slutt ble selve stålverket i Nydalen solgt – til Jernverket. Nå ble bedriften organisert som et eget selskap under Norsk Jern Holding, det senere Fundia.

Elkem satt tilbake med en gevinst på et par milliarder. Men et svekket Spigerverk var nå på statlige hender. Verkets skjebne var de facto overlatt til landets politikerne.

Ofret for Mo i Rana

Fra Jernverket i Mo i Rana ble etablert etter krigen hadde det ligget som en potensiell trussel mot Spigerverket. Både bedriftsledelser og fagforeninger på de to stedene hadde kontakt og samarbeid, og det ble pønsket ut flere fåfengte planer for sameksistens. Spigerverket kunne for eksempel basere seg på skrapjern, og Jernverket på malm? Spigerverket kunne produsere armeringsjern, Jernverket flattjern?

I virkeligheten var det ikke plass til begge, og forsøkene på samarbeid endte i åpen strid mellom Nydalen og Mo. Fra slutten på 1970-tallet satset Jernverket målbevisst på å overta hele den norske armeringsjernproduksjon.

For politikerne var saken til syvende og sist enkel. Det var langt lettere å ofre Spigerverket enn å kutte i Jernverket. I Mo var verket en hjørnesteinsbedrift. Lokalsamfunnet var avhengig av det. Det var først og fremst Arbeiderpartiet som hadde drevet fram oppbyggingen i Mo. Nå drev det samme partiet gjennom nedleggelsen i Nydalen. Det skjedde tross bitre protester, spesielt fra Spigerverks-klubben. Som storbedrift fikk Spigerverket nådestøtet i 1989, da stålverket ble lagt ned. Det var da en av Oslos siste gjenværende tungindustribedrifter.

Restene i Nydalen

I dag holder Riksteatret til i Spigerverkets tidligere jernlager. Selve lagerhallen sto ferdig i 1958, og var da bygget i sørenden av finvalseverket som en forlengelse av dette. Over jernlageret lå verkets utstillingshall, ferdigstilt i 1960.

Foto: Hans-Petter Fjeld

Trådstiftfabrikken på Bjørsheim er i dag omgjort til kontorbygg. Opprinnelig var det tekstilfabrikk fra 1857, og ombygget etter brann i 1890. Fra Spikerverket overtok i 1897 ble det produsert trådstift her helt fram til 1988.

Spikerproduksjonen ble i 1993 skilt ut fra Fundia-konsernet og ført videre under navnet Christiania Spigerverk. Produksjonen av spiker ble lenge opprettholdt i Nydalen, men i dag er også den virksomheten avviklet der. Kun administrasjon og serviceavdeling er tilbake.

Etter nedleggelsen av stålverket ble eiendommene i Nydalen interessante. Dette ble en av Kjell Inge Røkkes første store investeringer i Norge: Han kjøpte «halve Nydalen» for 220 millioner. I år 2000 solgte han for 3 milliarder.

Nydalen har blitt videreutviklet til det i dag fremstår som «Nydalsbyen». Størst har forandringene vært på østsiden av elva. Der er det reist helt nye forretningsbygg; kontorer, hotell, T-bane, butikker og nytt hovedkvarter for Handelshøyskolen BI.

På vestre bredd er mye av den gamle bygningsmassen bevart, men tatt i bruk til nye formål. De tidligere Spigerverks-bygningene som fortsatt står er redskapsfabrikken, laboratoriet, administrasjonsbygget, Bakke Mølle og Bjørsheim.

Celsa Steel Service

Celsa Steel Service AS er idag en videreføringen av Christiania Spigerverks gamle Armeringsdivisjon. Her produseres blant annet armeringsnett, kommunalvarer og bearbeidet armering (Kapp & Bøy). Bedriften har besøksadresse Vitaminveien 5B i Nydalen, og er Norges største bearbeidingsanlegg for armeringsstål med en kapasitet på ca. 60 000 tonn. Celsa Steel Service holder også til i Nydalen, men er lokalisert nærmere Storo, like innenfor Ring 3.

I tillegg er Celsa Steel Service AS morselskap for avdelinger i Drammen, Porsgrunn, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim, Fauske og Tromsø med en total produksjonskapasitet på ca. 100 000 tonn bearbeidet armering.

NRK

I 1992 ble lokalene overtatt av NRK og ble base for deres nyetablerte avdeling NRK Drama.

Litteratur

• Edgar B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853–1953, Grøndahl & Søn boktrykkeri, Oslo 1953
• Edgar B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853–1961, Grøndahl & Søn boktrykkeri, Oslo 1961
• Knut Kjeldstadli: Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940, Pax forlag, Oslo 1989 ISBN 82-530-1451-1
• Christiania Spigerverk. Presentasjonsbrosjyre utgitt av Christiania Spigerverk, Oslo 1969 eller 1970 (udatert)
• Evelyn Dyb og Paul Bjerke: Verket. En historie om bedriftsklubben ved Christiania Spigerverk 1902–2002. De Facto, Oslo 2002 ISBN 82-7999-004-6

Eksterne lenker

• www.spigerverket.no
• Celsa Steel Service Arkivert 25. februar 2009 hos Wayback Machine.
• Gunnar Schelderup