Aftenposten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Christiania Adresseblad)
Gå til: navigasjon, søk
Aftenposten
Aftenposten logo.svg
Type Dagsavis
Format Tabloidformat
Grunnlagt 14. mai 1860
Pris 30,00 Morgen.
15,00 Aften (nedlagt)
Eiere Schibsted
Redaktør(er) Espen Egil Hansen
Språk Riksmål
Politisk Liberalkonservativ
Opplag 214 026 (2013)
96 100 (2012, Aften)
Hovedkvarter Akersgata 55 i Oslo.
Nettsted Aftenposten.no

Aftenposten er Norges største avis, etter VGs betydelige opplagsfall.[1] Den er også den største norske abonnementsavis, og utkommer i Oslo.

Avisen var i nyere tid den eneste norske avisen som kom ut med to daglige utgaver. Morgenutgaven er riksdekkende, mens ettermiddagsutgaven, Aften, var lokalavis for Oslo og omegn. I opplagssammenheng ble Aften regnet som egen tittel og var landets tredje største avis.

Aftenposten er hovedproduktet til Mediehuset Aftenposten, en del av Media Norge ASA der Schibsted er hovedeier.

Aftenpostens nettutgave, aftenposten.no, har (per februar 2013) 745 000 daglige lesere, mens utgaven for mobiltelefoner har 232 000 daglige lesere.[2]

Da avisen ble grunnlagt av Christian Schibsted 14. mai 1860 het den Christiania Adresseblad, men navnet ble endret til Aftenposten fra og med 1. januar 1861. Tradisjonelt har avisen vært regnet som konservativ, og den var tidligere knyttet til partiet Høyre. Avisen har redaksjonslokaler i Posthuset i Oslo. Opprinnelig var avisen en ren ettermiddagsavis, men den hadde både både morgen- og ettermiddagsutgaver fra 1865.[3]22. november 2013 gikk Aftenposten over til en begrenset betalingsmur, i likhet med Schibsted-avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Aftenpostens forside fra den 2. januar 1879

Avisens første navngitte redaktør var student Elling Kristoffersen. Avisen var opprinnelig upolitisk, og det var først i 1880-årene at avisen i større grad fikk en politisk profil i konservativ retning.[trenger referanse]

Avisen fikk et oppsving da Schibsteds sønn, Amandus, i 1879 arvet avisen. Han forble eier og redaktør frem til sin død i 1913. Han var et journalistisk talent og tilførte Aftenposten både nyhets- og reportasjestoff som bidro til å øke avisens popularitet og legge grunnlaget for det som i mange år kom til å bli landets største avis.

Dels grunnet lokal aviskonkurranse øket avisen utgivelsesfrekvensen med en morgenutgave i 1885 som kom ut alle ukens dager. Søndagsutgaven ble innstilt 13. april 1919, men Aftenpostens morgenutgave har vært syvdagersavis siden denne søndagsutgaven ble gjenopptatt igjen 2. desember 1990.

Andre verdenskrig og avisoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 var Aftenposten en av svært få norske aviser som fikk fortsette å komme ut. Ved nyordningen av 12. september 1941 ble avisens redaktørstillinger tvangsbesatt av folk fra det nazivennlige partiet Nasjonal Samling. Mange av medarbeiderne i den nye NS-lojale ledelsen kunne hentes fra redaksjonens allerede eksisterende stab, noe som er blitt betegnet[av hvem?] som et ømt punkt i avisens historie. Henry E. Endsjø var da sjefredaktør og hadde Arne Pauss Pausett og Simon Flood som redaksjonssekretærer.

Avisen ble et viktig organ for så vel Nasjonal Samling som den tyske okkupasjonsmakten. Den ble underlagt streng sensur, som dels hadde form av forhåndssensur. Mellom 13. september 1941 og 7. mai 1945 sto på trykk i avisen 1 200 politiske ledere, som ble spredt til avisens 100 000 abonnenter og mange flere lesere. Reichskommissar Josef Terboven fikk hver dag levert avisens ledere i oversatt versjon hjem til seg på Skaugum.

Samtidig ble avisens fasiliteter brukt til å gi ut flere illegale aviser. Blant annet hadde den illegale avisen London kl. 8 én av sine to redaktører i Aftenposten, som også fungerte som hoveddistribusjonssted for avisen. Fra 1944 ble avisen også redigert i Aftenposten. Også flere andre aviser hadde medarbeidere i Aftenpostens stab eller ble distribuert med Aftenpostens biler.

Under avisoppgjøret etter krigen inngikk Aftenposten, som hadde hatt en samlet omsetning på 60,9 millioner kroner under krigen, og et anslått overskudd på 3,5 millioner, høsten 1949 en konfidensiell avtale om å betale kr. 100 000 til statskassen.[5] Til sammenligning betalte Bergens Tidende og Adresseavisen, som begge hadde hatt betydelig mindre inntekter enn Aftenposten, henholdsvis kr. 194 000 og kr. 600 000. Dette hadde sin årsak i at avtalene var konfidensielle, og at avisene derfor ikke kjente til hvor mye de andre hadde måttet betale. Innholdet i disse avtalene ble først kjent i 1990.

Overtagelsen av VG[rediger | rediger kilde]

Avisen Verdens Gang (VG), som ble etablert i 1945, har siden 1962 blitt trykket hos Aftenpostens trykkeri. Dette var en del av en trykkeri- og kredittavtale som ble inngått samme år. Aftenposten hadde behov for et lokale hvor de kunne plassere trykkeripressen for A-magasinet, mens VG var i en likviditetskrise og fikk som ledd i avtalen en kreditt på én million kroner. Heller ikke overgangen til tabloid i 1963 bedret VGs økonomi. I 1966 overtok Aftenpostens eiere hele avisen som betaling for utestående trykkeriregninger. Aftenpostens eiere forsøkte etter kort tid å få innsatt den senere Aftenposten-redaktøren Trygve Ramberg som ny ansvarlig redaktør i VG, men den sterke motstanden fra VGs redaksjon førte til at planene ble skrinlagt. Oppkjøpet av avisen ble likevel et forretningsmessig kupp for Aftenposten, ettersom investeringene som ble gjort i VG raskt ga avkastning i form av opplagsøkning og store overskudd.[trenger referanse]

I 1972 passerte VG konkurrenten Dagbladet i opplag og i 1981 mistet Aftenposten sin posisjon som Norges største avis til VG.[trenger referanse]

Det trykktekniske samarbeidet holdt frem etter overtakelsen. I 1976 begynte begge med offsettrykk. I 1999 ble trykkingen av Aftenposten flyttet fra Linderud til Nydalen.

Etter 2000[rediger | rediger kilde]

Aftenposten flyttet i 2003 fra Akersgata til Posthuset i Oslo.

Morgenutgaven[rediger | rediger kilde]

I september 2003 ble formatet på deler av morgenutgaven endret fra fullformat til tabloid. Den nye tabloiddelen het idag, og var ment å skulle være et hendig supplement til avisens hoveddel, som kunne leses for eksempel på trikken. Den inneholdt et énsides nyhetssammendrag, kulturstoff og TV-program.

Fra 2. januar 2005 kom morgennummeret i sin helhet i tabloid (med unntak av fredagens A-magasin). Per i dag kommer avisen i tre faste seksjoner: en hoveddel med nyheter og sport, en kulturdel som også omfatter lederartikler, kronikker og debattstoff, og en økonomidel på hverdager. Én gang i uken medfølger også en egen boligseksjon, og på lørdager en featuredel, Fri.

Med denne omleggingen fulgte en omorganisering og modernisering av hele avisen, noe som var en medvirkende årsak til at avisens opplagstall økte med nesten 3000 eksemplarer i 2005.

Aftenutgaven[rediger | rediger kilde]

Aftenposten var i nyere tid eneste norske avis med to daglige utgaver.[6] Morgenutgaven er gitt en riksdekkende profil, mens aftenutgaven, Aftenposten Aften, fra 1. februar 2006 kun kalt Aften, hovedsakelig inneholdt lokale Oslo-nyheter. Frem til mai 2009 ble aftenutgaven gitt ut hverdager unntatt lørdager, men fra mai 2009 utkom Aften tre ganger i uken, på tirsdag, onsdag og torsdag.

Siste utgave av Aften som egen avis kom ut torsdag 20. desember 2012.[6] Fra januar 2013 har Aftenposten en egen del med lokale nyheter på tirsdager, onsdager og torsdager. I januar 2013 startet Aftenposten også en ny gratisavis for osloområdet, kalt Osloby, som vil distribueres til de fleste husstander i Oslo, Asker og Bærum (ca. 75% dekning) på torsdager.[7] Aften ble sommeren 2007[8] og i juli 2012 utgitt som vedlegg til morgenavisen.

Til november 1990 utkom Aftenposten Aften også på lørdager, i tabloidformat. Tabloidutgaven ble fra 1990 flyttet til fredager i forbindelse med relanseringen av morgenavisen på søndager. Fra 2. januar 1997 ble alle ukens utgivelser trykket i tabloidformat.

I januar 2006 begynte Aftenposten å distribuere aftenutgaven gratis til alle husstander i Oslo, Asker, Bærum og Follo på onsdager, med et opplag på cirka 400 000 aviser. Fra mars ble denne utgaven trykket i forskjellige utgaver med tilpassede annonser.

I april 2006 ble Aften enda mer lokalt orientert da torsdagsutgaven ble delt i fire lokale utgaver,[9] en for sentrumsbydelene, en for Oslo vest, en for de fire bydelene i Groruddalen og en for Oslo sør, med lokale nyheter og annet stoff.

Aften satset videre på lokalsatsningen i 2007, med åtte lokale utgaver på onsdager: Én for Asker og Bærum, en for sentrumsbydelene Grünerløkka, Gamle Oslo, Frogner og St. Hanshaugen (kalt «Midt i byen»), to for Oslo vest (Ullern og Vestre Aker samt Nordre Aker og Sagene), en for de fire bydelene i Groruddalen og en for Oslo sør,[10] med lokale nyheter og annet stoff. Sentrumsutgaven ble distribuert i Follo og Romerike.[11] I januar 2012 ble disse utgavene erstattet av bilaget «Bedre by» på onsdager.

Aften var i første kvartal i 2008 Norges tredje største papiravis, målt i opplag.[12]

Andre utgivelser[rediger | rediger kilde]

Avisen har siden 1927 gitt ut A-magasinet, som fra 2005 følger med morgenutgaven hver fredag. Som følge av papirmangel under krigen stanset utgivelsen i 1944. Magasinet kom igjen ut i 1963, men utgivelsen ble nedlagt i 1993, denne gangen som en del av kostnadskutt i avisen. A-magasinet ble relansert fredag 21. oktober 2005, som innstikk til fredagavisen.

I 1890 ble Ukens Nytt etablert med tre ukentlige utgaver spesielt beregnet for lesere i utlandet og utenfor Oslo. Senere etablerte avisen også de faste bilagene Lørdagsbilaget og Radiobladet.

Avisen har siden 1936, med unntak av krigsårene 1940–1945, utgitt årsleksikonet Hvem Hva Hvor, der foregående års viktigste hendelser omtales.

I 2008 ble månedsmagasinet Aftenposten innsikt utgitt for første gang. Det selges som eget abonnement og i løssalg. Inneholdet er en samling av artikler, kommentarer og analyser fra foregående måneds Aftenposten. andre relevante internasjonale aviser, samt nye artikler fra gjesteskribenter og forskere. Innsikt har et sterkt fokus på internasjonale saker.[13]

Aftenposten utgir også en avis for barn og ungdom, Aftenposten junior. Registrert nettoopplag det første reelle driftsåret 2012 var 13 698 eksemplarer,[14] i 2013 19 650 eksemplarer.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Aftenposten var lenge i privat eie og man hadde over lengre tid lett etter en annen løsning på organisasjonsspørsmålet da Aftenposten A/S ble etablert som et heleid datterselskap av Schibsted i 1988. Samtidig ble Schibsted omgjort til almenaksjeselskapet Schibsted ASA, som ble børsnotert i 1992. 25. juni 2009 ble Media Norge ASA etablert med Schibsted som hovedaksjonær (80,1 %) og Aftenposten ble en del av virksomheten sammen med en rekke andre store aviser: Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad samt rubrikknettstedet Finn.no (62 %). Media Norge har hovedkontor i Bergen, med Didrik Munch som konsernsjef. Administrerende direktør i Aftenposten er siden 2007 Kristin Skogen Lund. Mediehuset Aftenposten har omkring 800 ansatte og omsatte i 2008 for 2 421 millioner kroner.[15]

Etter å ha holdt til i Akersgata i 127 år flyttet redaksjonen i 2003 til nye lokaler i åtte etasjer i det nyrenoverte Postgirobygget, som nå er kjent som Posthuset. Aftenposten var tidligere kjent som «tanta i Akersgata», hvor også de konkurrerende avisene Dagbladet og VG hadde tilhold. I 2014 flyttet Aftenposten tilbake til Akersgata, denne gang til Akersgata 55, samme bygning som VG.[16]

Politisk ståsted[rediger | rediger kilde]

I den første tiden etter etableringen i 1860 forholdt avisen seg passiv i indrepolitiske spørsmål, men når det gjaldt utenrikspolitikk holdt avisen en klar profil: Den uttrykte en fiendtlig innstilling mot alle nye sosiale bevegelser i utlandet.[17]

Mellomkrigstiden og andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Aftenposten, som fra begynnelsen var antikommunistisk, var tidlig ute med støtte til de fascistiske regimene i Italia, Tyskland og Spania, i likhet med andre borgerlige aviser og organisasjoner. Allerede i 1933 hilste Aftenposten den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i Tyskland velkommen, og skrev rosende om regimet ved mange anledninger i løpet av 1930-tallet. Avisen fortsatte å komme ut under hele andre verdenskrig, mye fordi den lojalt støttet opp om Nasjonal Samlings regjering i Norge. Ettersom mange andre aviser måtte stanse driften etablerte Aftenposten i løpet av krigen et tilnærmet annonsemonopol som la grunnlaget for avisens dominerende stilling også i etterkrigstiden. I forbindelse med avisoppgjøret etter andre verdenskrig inngikk avisen et hemmelig forlik om å betale en erstatning på 100 000 for avisens rolle under okkupasjonen.[18]

7. mai 1945 trykket Aftenposten på førstesiden Knut Hamsuns nekrolog over Adolf Hitler, som hadde begått selvmord i Berlin 30. april.

Aftenposten under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Under den kalde krigen var Aftenposten sterkt antikommunistisk og pro-amerikansk. Avisen hørte til de sterkeste kritikerne i Norge av Josef Stalin og det norske kommunistpartiet, NKP. Fra begynnelsen støttet avisen helhjertet opp om NATO. Avisen markerte seg også tidlig som en tilhenger av europeisk integrasjon, og har alltid støttet norsk medlemskap i EU.

Monarkivennlig[rediger | rediger kilde]

Som en borgerlig avis har Aftenposten alltid støttet monarkiet, og har en fyldig dekning av kongefamilien.[trenger referanse]

Avpolitisering[rediger | rediger kilde]

I tråd med avpolitiseringen av landets aviser forsvant også Høyre-stempelet på Aftenposten gradvis utover 80-tallet. I de senere år har flere personer med en fortid i Arbeidernes kommunistparti hatt sentrale stillinger i ledelsen,[19] som for eksempel fungerende sjefredaktør Hilde Haugsgjerd[20] og Olav Mugaas, som var administrerende direktør inntil 2007.

I 2011 kritiserte Jon Hustad i Dag og Tid Aftenposten for å ha fremmet konspirasjonsteorier i Treholt-saken siden 2010. Ifølge Hustad hadde avisen «gått av skaftet» i saken, basert på «ei kjelde som det ikkje fanst prov for at eksisterte».[21]

Målform[rediger | rediger kilde]

Aftenposten utkom fra grunnleggelsen i 1860 til 1923 på en språkform som i det vesentlige var identisk med dansk (det ble kalt norsk i Norge, og fra 1890-tallet ble det også kalt riksmål). Dette betød ikke at skriftspråket ikke endret seg; det felles dansk-norske skriftspråket gjennomgikk en viss, stort sett sammenfallende utvikling i begge landene.

I 1923 tok Aftenposten i bruk rettskrivningen av 1907, som blant annet innebar en overgang fra «bløde» til hårde konsonanter og visse grammatiske endringer, men som ellers var forholdsvis likt dansk. Den 9. juni 1918 viet avisen hele sin førsteside og en leder til Knut Hamsuns angrep på hva han mente var målfolkets urimelige innflytelse på riksmålet gjennom «språknemnda». Hamsuns artikkel Sproget i fare[22] vakte stor debatt, og ble senere utgitt i bokform. I 1928 tok Aftenposten i bruk deler av rettskrivningen av 1917. 1917-rettskrivningen har vist seg svært stabil og er med få unntak sammenfallende med dagens riksmål.

Aftenposten gikk under andre verdenskrig over til å bruke rettskrivningen av 1941, innført av Nasjonal Samling, som omfattet en del «nasjonale» former som heim, no, veg, fram, bjørk og snø. I de første etterkrigsårene fortsatte avisen å bruke enkelte av disse formene, men tidlig på 1950-tallet hardnet frontene i den norske språkstriden, som konsekvens av Arbeiderpartimyndighetenes samnorskpolitikk som søkte å slå sammen bokmål og nynorsk. Dette førte til at motstanderne av denne politikken utvidet sine egne normeringsorganer og videreførte riksmålsnormeringen. I 1952 begynte Aftenposten å følge rettskrivningen i Riksmålsordlisten, som utkom det året under redaksjon av Arnulf Øverland. Aftenposten ble den ledende avisen på riksmålssiden, gjennom å bruke riksmålet som normert av Det Norske Akademi som redaksjonelt språk, og gjennom sterk retorisk støtte til riksmålsbevegelsen.

Språkstriden var sterkest på 1950-tallet. I løpet av 1960-tallet ble det klart at samnorskpolitikken var mislykket, på grunn av voldsom motstand særlig fra riksmålsbrukerne, men også på grunn av begrenset oppslutning fra nynorskhold. Vogt-komiteens arbeid ledet til at bokmål nærmet seg riksmål igjen, og på 1980-tallet ble både bokmålet «liberalisert» gjennom å tillate mange riksmålsformer, samtidig som Det Norske Akademi vedtok en ny rettskrivning for riksmål, rettskrivningen av 1986, som sidestilte flere «bokmålsformer» med de tradisjonelle riksmålsformene. Det gjaldt for eksempel de tradisjonelle «faneordene» for riksmål, sprog, efter og nu, der det nå også ble tillatt å skrive språk, etter og . Aftenpostens daværende sjefredaktør Egil Sundar var sterk tilhenger av de tradisjonelle riksmålsformene, og Aftenposten fortsatte derfor å bruke riksmålet etter normeringen fra før 1986 som redaksjonelt språk frem til 1990, da Egil Sundar gikk av som sjefredaktør.

I 1990 gikk Aftenposten, med ny ledelse, så over til riksmålsrettskrivningen av 1986. Endel journalister fortsatte å bruke de tidligere faneordene i noen år, men disse ble stadig sjeldnere på 1990-tallet. Avisen brukte riksmålsrettskrivningen fra 1986 frem til 2006. På 1990-tallet ble imidlertid korrekturavdelingen sterkt redusert, og fra årtusenskiftet skjedde det utglidninger i språkbruken. I 2006 fikk avisen så utarbeidet en egen rettskrivning, publisert som Aftenpostens rettskrivningsordliste. Denne rettskrivningen bygget på riksmålstradisjonen og 1986-rettskrivningen, og på den moderate tradisjonen innen bokmålet og den nye bokmålsrettskrivningen av 2005. Den ble utarbeidet for Aftenposten av Tor Guttu, den mest fremtredende leksikografen i riksmålsbevegelsen, og journalist Ole Nygaard. Avisen valgte imidlertid fra 2006 å kalle det redaksjonelle språket «moderat bokmål». Finn-Erik Vinje uttalte seg stort sett positivt om den nye rettskrivningen, men hadde noen kritiske synspunkter, og foreslo enkelte korrigeringer i en senere versjon av ordlisten.[23]

Opplagstall[rediger | rediger kilde]

Morgenutgaven Aftenposten[rediger | rediger kilde]

I 1939 var opplaget 98 500 (lørdager: 124 000),[5] i 1945 147 600 (på slutten av året)[5] og i 1946 132 900[5].

Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening fra 1980 til i dag:

  • 1980: 223 925
  • 1981: 227 122
  • 1982: 230 205
  • 1983: 232 459
  • 1984: 233 998
  • 1985: 240 600
  • 1986: 252 093
  • 1987: 260 915
  • 1988: 264 469
  • 1989: 267 278
  • 1990: 265 558
  • 1991: 269 278
  • 1992: 274 870
  • 1993: 278 669
  • 1994: 279 965
  • 1995: 282 018
  • 1996: 283 915
  • 1997: 286 163
  • 1998: 288 078
  • 1999: 284 251
  • 2000: 276 429
  • 2001: 262 632
  • 2002: 263 026
  • 2003: 256 639
  • 2004: 249 861
  • 2005: 252 716
  • 2006: 248 503
  • 2007: 250 179
  • 2008: 247 556
  • 2009: 243 188
  • 2010: 239 831
  • 2011: 235 795
  • 2012: 225 981[24]
  • 2013: 214 026[25]
Utviklingen i nettoopplag for Aftenposten (morgenutgaven)

Ettermiddagsutgaven Aften[rediger | rediger kilde]

Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening fra 1989 til den ble lagt ned:

  • 1939: 78 700[5]
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • ---
  • 1989: 193 932
  • 1990: 192 896
  • 1991: 195 022
  • 1992: 197 738
  • 1993: 198 647
  • 1994: 188 544
  • 1995: 186 003
  • 1996: 188 635
  • 1997: 191 269
  • 1998: 186 417
  • 1999: 180 497
  • 2000: 175 783
  • 2001: 167 671
  • 2002: 163 924
  • 2003: 155 366
  • 2004: 148 067
  • 2005: 141 612
  • 2006: 137 141
  • 2007: 131 089
  • 2008: 124 807
  • 2009: 111 566
  • 2010: 105 900
  • 2011: 101 754
  • 2012: 96 100[26]
Utviklingen i nettoopplag for Aften
(tidligere kalt Aftenposten Aften).

Sjefredaktører[rediger | rediger kilde]

Pris[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aftenposten er opplagsvinner» (Norsk). Aftenposten.no. Besøkt 18. februar 2011. 
  2. ^ aftenposten.no 18. feb. 2013: 1,2 millioner leser Aftenposten hver dag
  3. ^ Historien sett gjennom Aften-øyne (Aften 20. desember 2012 side 21)
  4. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/God-journalistikk-har-en-pris-7382596.html
  5. ^ a b c d e NorgesLexis oppføring om Aftenposten
  6. ^ a b Historien sett gjennom Aften-øyne (Aften 20. desember 2012 side 20)
  7. ^ Vi kommer til frokost (Aften 20. desember 2012 side 2)
  8. ^ Aften blir morgenavis (kampanje.com 22.03.2007), Aften overlever (kampanje.com 01.08.2007)
  9. ^ Aften på leirføtter (mediebedriftene.no november 2008)
  10. ^ Lokal Aften tilbake 19. august
  11. ^ Nettprat med Aften-redaktør Hilde Haugsgjerd 10. januar 2008
  12. ^ Aften større enn Dagbladet av Redaksjonen, Kampanje, Kampanje.com 18. juni 2008 – Arkivert versjon
  13. ^ aftenposteninnsikt.no: Kom ajour med verden – hver måned, hentet 20. desember 2012
  14. ^ Aviskatalogen, tall fra nettsidene til Mediebedriftenes Landsforening
  15. ^ «Aftenposten». Besøkt 21. januar 2010. 
  16. ^ Aftenposten, 17. august 2014, del 2, side 16–17
  17. ^ Arbeidernes Leksikons oppføring om Aftenposten
  18. ^ aftenposten.no, 16. november 1997: Etter freden kom krigen – i avisenes spalter.
  19. ^ Ytringsfrihet som levebrød, artikkel i Dagbladet
  20. ^ Angriper redaktørs AKP-fortid, artikkel i Dagbladet
  21. ^ Jon Hustad: Konspirasjonsteoretikarane, Dag og Tid (17.06.2011)
  22. ^ Knut Hamsun: Sproget i fare, Aftenposten 1918 nr. 282 9. juni
  23. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1601314.ece
  24. ^ «Medietall 2012», mediebedriftene.no 19.februar 2013, besøkt 19. februar 2013
  25. ^ «Papiravisene fortsetter nedgangen», nrk.no, 25. februar 2014, besøkt 25. februar 2014
  26. ^ «Medietall 2012», mediebedriftene.no 19.februar 2013, besøkt 19. februar 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]