Christian Hartvigsen Ruge
| Christian Hartvigsen Ruge | |||
|---|---|---|---|
| Født | 19. aug. 1676 | ||
| Død | 10. okt. 1751 (75 år) | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Barn | Hermann Ruge | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Christian Hartvigsen Ruge (født 19. august 1676 i Christiania, død 10. oktober 1751 på Nesodden) var prest på Nesodden. Han oppnådde nesten å bli legendarisk for sine kunnskapsrike og poetiske søndagsprekener.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Christian Ruges far, Hartvig Ruge (død 1697) skal ha emigrert fra Rostock, og slo seg ned som kjøpmann i Christiania. Moren het Elisabeth Jørgensdatter Hjort.
Christian Ruge ble gift 20. april 1706 med Wilmiche Krefting (1684–1729), datter av jernverkseier Herman Krefting på Kjørbo i Bærum.[1] Christian og Wilmiche var foreldrene til den kjente teologen og forfatteren Hermann Ruge (1706–1764).
Christian Ruge er tipptippoldefar til Otto (1882–1961) og Herman Ruge (1883–1976).
Livsgjerning[rediger | rediger kilde]
Christian Ruge var først kapellan hos Christopher Olufsen Pharo på Nesodden i Akershus et par-tre år, før han i 1709 fikk han overta som sokneprest. Han ble værende i stillingen i 40 år, helt til han ble entlediget i 1749.
For sine prekner ble han snart viden kjent, og borgerskapet i Christiania begynte å reise ut til Nesodden for å høre ham. Foruten å være utdannet teolog var han også en dyktig filolog. Familiene Collett og Leuch opprettet en årlig offerdag for Ruge i Nesodden kirke, som utgjorde like store inntekter som de ellers fikk inn på et helt år.
Ruge var den første som førte ordentlige ministralbøker og kallsbok for Nesodden, og i tillegg innførte han den regel at det ble holdt preken både i hovedkirken Nesodden og i annekskirken Oppegård kirke hver søndag mellom pinse og mikkelsmess.[2] I 1722 klarte han å få kjøpt både Nesodden og Oppegård kirke av kronen for 64 riksdaler (Granerud 2007:21).
Noter[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Tore Granerud: «Fortellinger om prester på Nesodden» (s. 18-25). I: Sopelimen, 2007.