Chen Zi'ang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Chen Ziang (forenklet kinesisk: 陈子昂, tradisjonell kinesisk: 陳子昂, pinyin: Chén Zĭáng, Wade-Giles: Ch‛en Tzŭ-ang, ofte stavet Chen Zi'ang, født 661 i fylket Shehong i dagens Suining i provinsen Sichuan i Kina (eller i 656), død 702) var en kinesisk dikter under Tangdynastiet. Han var toneangivende for selve den dikterstilen saom i ettertiden oppfattes som karakteristisk for Tang-tiden. Blant hans etterfølgere i denne diktemåten var diktere som Wang Wei, Li Bai og Du Fu.

Chen Zi'ang var rikmannssønn, og tok jinshi-eksamen i hovedstaden i en alder av 24 år. Han promoverte aktivt seg selv og sin dikterkunst.

Han var en viktig rådgiver for keiserinne Wu Zetian, og mente at dikterkunsten måtte reflektere det virkelige liv. Slik fikk hans diktning politiske og sosiale undertoner. Dette kan ha vært grunn til at han senere ble utsatt for stadige forfølgelser og fengslinger av Wu Sansi.

Chen Zi'ang er kjent for en samling av 38 dikt, Ganyu (感遇), skrevet med enklere vokabular og typisk for tidens poesi, og sterkt preget av taoismen. Hans diktning er representert i den viktige 1700-talls-antologien Tre hundre Tang-dikt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John C. H. Wu: The Four Seasons of Tang Poetry. Rutland, Vermont: Charles E. Tuttle, 1972. ISBN 978-0804801973
  • Zhu Xiaoyin: The Reason for Chen Zi'ang's Death (关于陈子昂的死因) 1983