Chen Mengjia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chen Mengjia

Chen Mengjia (forenklet kinesisk: 陈梦家; tradisjonell kinesisk: 陳夢家; pinyin: Chén Mèngjiā; født 20. april 1911 i Nanjing i Kina, død 3. september 1966 i Beijing) var en kinesisk arkeolog og lingvist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en prebyteriansk pastor, og var de første årene av sitt voksenliv en produktiv dikter. Habn brukte psevdonymet vandringsmannen, og publiserte sitt første dikt da han var 18 år gammel.

Han var medlem av Nymåneselskapet i Shanghai; dette var en krets av romaniske diktere tidlig på 1900-tallet.

Han ble i 1932 motstandsmann i Shanghai mot den japanske imperialismen i Kina; dette var foranledigen av 28. januar-hendelsen der. På den tiden var han jusstudent i Nanjing. Men senere samme år begynte han å studere kinesisk og senere arkeologi ved Yenchinguniversitetet i Beijing.

Hans spesialitet ble studiet av skriften på såkalte orakelbein og gamle bronseplater. I 1936 publiserte han en viktig artikkel om religion og magi under Shang-dynastiet. Her sammenlignet han kongelisten for Xia-dynastiet det første dynasti i Kina i den tradisjonelle gamle historografi, skjønt generelt antatt å ha sterke legendatiske trekk) med kongelisten for Shang-dynastiet som avløste det. Han argumenterte for at (de legendariske) Xia ikke var noe annet enn en «duplikasjon» av [de virkelige) Shang. Han hevdet også at Den gule keiser og Yu den store var en iog samme skikkelse i virkeligheten.

Han var gift med den kinesiske dikter og oversetter Zhao Luorui (også kjent som Lucy Chao).

Chen og hans hustru flyttet midt på 1940-tallet Kunming, der han fikk en stilling ved krigstidssammenslutningen av utflyttede universiteter kalt Det forente sørvestuniversitet (Lianda).

I 1944 fikk Chen og hans kone Chao begge fellowships av Rockefeller Foundation som gav dem økonomi til å studere ved University of Chicago i USA. Chen mottok også finansiell støtte fra Harvard-Yenching Institute. Chen reiste rundt i USA, og til Canada og Europa og studerte både private og offentlige samlinger av gamle kinesiske bronseartifakter. Hans studie, med beskrivelser av over 850 bronsekar, ble til bokutkast, med tanke på mulig utgivelse i USA. I 1947 vendte Chen tilbake til Kina (kona fulgte året etter), og boken forble upublisert i USA.

På høyden av sin karriere var han professor i kinesisk ved Tsinghuauniversitetet i Beijing. Rett før han fikk problemer med de kinesiske myndigheter publiserte Chen i 1956 verket En omfattende studie av spådomsinskripsjonene i Yin-ruinene. Disse inskripsjonene, funnet på orakelbein i Yin, Shang-kongenes siste hovedstad (nær Anyang (Henan), ble anerkjent som de tidligste eksempl,er på kinesisk skrift (og dette er fortsatt - 2014) den dominerende oppfatning blant fagfolk].

Til slutt ble også den nevnte boken forberedt under forskningsoppholdet i USA på 1940-tallet publisert i Kina i 1962, og utstyrt med det for tiden politisk svært gangbare navn Vårt lands Shang- og Zhou-bronse plyndret av amerikanske imperialister, redigert av det kinesiske institutt for arkeologi. Det var ikke Chen selv som valgte den boktittelen. Hans navn nevnes heller ikke på omslaget. Man anså at boken var så viktig at den burde publiseres, og at den var skrevet av en mann som i mellomtiden var blitt brennemerket som «høyreavviker» (som dermed ikke hadde rett til å utgi bøker), ble løst på den måten. Blant de «amerikanske imperialister» oppført i boken er Saint Louis Art Museum, Mrs. W.K. Vanderbilt i New York, miss Doris Duke i New York, Avery Brundage i Chicago, og Alfred F. Pillsbury i Minneapolis.

Blant grunnene til at han den gang ble kalt høyreavviker og kapitalistisk intellektuell, var at han i 1957 hadde skrevet artikler som kritiserte forslaget om å forenkle det kinesiske skriftspråk, et forslag som dreide seg om enklere skriving av omlag 2.000 tegn. Det var ikke noe lurt av han, for rett etter begynte anti-høyre-kampanjen, og forenklingsforslaget var støttet av Mao Zedong.

Chen begikk selvmord i 1966, da han ble utsatt for kritikk og forfølgelse under kulturrevolusjonen. Chen Mengjia og kona Lucy Chao samlet på kinesiske antikviteter, særlig møbler. Før selvmordet hadde Chen skrevet til Ma Chengyuan i Shanghaimuseet og tilkjennegitt sin intensjon å donere disse møblene til museet. Men etter parets død (Lucy døde i år 2000), nektet Chaos bror Zhao Jingxin å donere samlingen, og solgte den ideted til museet.