Charles Wilkes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles Wilkes

Charles Wilkes (født 3. april 1798 i New York, død 8. februar 1877 i Washington, D.C.) var en amerikansk sjøoffiser og oppdagelsesreisende.

Wilkes ble i 1830 sjef for kart- og instrumentsamlingen i Washington, D.C., som han videreutviklet til et astronomisk institutt. I 1838 la han ut på en ekspedisjon for å undersøke Stillehavet og Sørishavet, samt nordvestkysten av USA. Han kartla Samoaøyene, undersøkte Fijiøyene og seilte 70 lengdegrader langs det antarktiske kontinent, der han oppdaget det som senere ble navngitt Wilkes Land.

Etter hjemkomsten i 1842 utarbeidet han beretningen A Narrative of the United States Exploring Expedition (seks bind, 1845; nytt opplag i fem bind, 1850). Han ble kaptein 1845 og tok til fange i 1861 til sjøs ved Bahamas to av Sørstatenes kommissærer, som aktet å ta seg til Europa med et britisk postskip. Han mottok takk fra USAs kongress for dette, til tross for at begge fangene ble frigitt etter begjæring fra Storbritannia. Under den amerikanske borgerkrigen ble han forfremmet til flaggkommandør (1862) og inntok blant annet City Point ved James River 28. august 1862. Han ble utnevnt til kontreamiral i 1866, samme år som han tok avskjed.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Small Sketch of Owl.pngDenne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Nordisk familjebok, Wilkes, Charles, 1913.