Charles John Napier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles John Napier

Charles John Napier (født 6. mars 1786, død 6. november 1860) var en britisk marineoffiser som hadde jobbet i seksti år i Royal Navy, inkludert under Napoleonskrigene, den syriske krigen og Krimkrigen og i en periode ledet han den portugisiske marinen i Venstres Wars. Han ble kjent som en nyskaper som var opptatt av utviklingen med jernskip og han var en talsmann for en mer human reform i Royal Navy. Han var også aktiv innenfor politikken som et liberalt parlamentsmedlem.

Han ble sjøkadett i 1799 ombord på HMS Martin og var etter det stasjonert på flere forskjellige skip i den britiske marinen. Han ble forfremmet til løytnant den 30. november 1805. Han ble forfremmet til kommandør den 30. november 1807 og han ble konstituert som sjef for skipet Brig Pułtusk som hadde 16 kanoner. I april 1809 deltok Napier i erobringen av Martinique og senere utmerket han seg i arbeidet for å borde tre franske linjeskip og senere var han med da det franske flaggskipet Hautpoult ble kapret av britene. Som et resultat av dette ble han forfremmet til fungerende kaptein.

Da han kom hjem som midlertidig kaptein på skipet HMS «Jason» begynte han ved University of Edinburgh og deretter dro han til Portugal for å besøke sine tre fettere som alle var oberster. Napier deltok i slaget ved Bucaco hvor han reddet sin fetter Charles liv og ble selv såret. I 1811 ble han utnevnt til kaptein på fregatten HMS «Thames og han tjenestegjorde i en stund i Middelhavet. Blant hans fremste bragder mens han var i Middelhavet var erobringen av øya Ponza som var et mulig tilfluktssted for korsarene.

Etter overgivelsen til Napoleon Bonaparte i 1814 ble Napier og hans skip overført til kysten av USA der 1812-krigen fortsatt pågikk. Han deltok i ekspedisjonen fra Potomac til Alexandria. Denne gangen som nestkommanderende under kaptein James Alexander Gordon. Den britiske skvadronen brukte 10 dager på å reise 80 km oppstrøms men de fikk til slutt byen Alexandria til å kapitulerte og de skipene som lå i havn der ble beslaglagt. Skvadronen trakk nedover igjen med sine premier til tross for flere amerikanske angrep mot skvadronen fra land. Under denne tilbaketrekningen ble Napier såret i nakken.

I 1815 giftet han seg med Frances Elizabeth Elers som han hadde kjent og elsket i Edinburgh mens han fortsatt var tenåring. Mens Napier var til sjøs hadde Eliza allerede vært gift en gang med en løytnant Edward Elers og hun hadde blitt enke. Hun hadde fire barn som Napier adopterte som sine egne. Frances og Napier fikk en sønn og en datter sammen. Sønnen Charles døde som et resultat av en ulykke i en alder av fem år.

I løpet av de neste årene begynte Napier en utrettelige korrespondanse med britiske myndigheter for å forandre den britiske marinen. Han forsøkte å overtale den etterfølgende sivile administrasjon om behovet for et mer innovativt design på skipene, at de trengte andre taktikker hvis de skulle vinne mer, utviklingen av dampskip, og om å kunne ta i bruk jernmalm som en del av skipets konstruksjon. Dessuten mente han at offiserene ikke fikk riktig og nok trening til å kunne håndtere et skip og de vanlige sjøfolkene på skipene måtte få mer anstendige levevilkår. Napier mente at pisking ombord på skipene burde avskaffes som straffemetode og at sjøfolkene skulle få riktig lønn og mer penger i etterlønn når de gikk av med pensjon. I alt dette var han langt forut for sin tid. Men alle brevene han sendte hadde liten effekt, tvert imot, alle de påfølgende administratorene betraktet Napier som en eksentrisk ordensforstyrrelse.

Napier startet et selskap som skulle bygge dampskip som både skulle brukes som passasjerskip og til militære formål, men i 1827 gikk han konkurs og han etterlot familien sin i alvorlige økonomiske vanskeligheter. Napier fortsatte som kommandør på skip og begynte etterhvert i de portugisiske tjenestene der han ledet landstyrkene i det vellykkede forsvaret av Lisboa i september 1833. For disse tjenestene ble han tildelt Grand Commander of the Tower med sverd og han utnevnt til greve i Portugal.

I anerkjennelse av hans fremragende tjenester i sjøforsvaret ble Napier adlet den 4. desember 1840. Napier ble invitert til å stå som parlamentarisk kandidat i to valgkretser og på hans eget ønske ble han plassert med halv lønn i forhold til de andre parlamentsmedlemmene. Han var tilbake som parlamentsmedlem for Marylebone i parlamentsvalget i 1841. Han snakket hovedsakelig om sjømilitære emner og spesielt om forholdene for vanlige sjøfolk og om å øke styrken på marinen. Han begynte også å skrive bøker om alle slagene han hadde vært med på og hva han hadde opplevd. Den 28. mai 1853 ble han forfremmet til viseadmiral.

Ved utbruddet av den russiske krigen bedre kjent som Krimkrigen fikk han kommandoen over den største flåten som Royal Navy hadde samlet siden Napoleonskrigene. Flåten mistet mange skip og menn og de britiske myndighetetn forsøkte å få Napier til å fremstå som en syndebukk for de tapte skipene og det var flere innen flåten som begynte å få mistro til ham.