Charles-Valentin Alkan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charles-Valentin Alkan

Charles-Valentin Alkan (født 30. november 1813, død 29. mars 1888) var en fransk komponist og en av sin tids største virtuose pianister.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Charles-Valentin Alkan ble født i Paris, og het opprinnelig Charles-Valentin Morhange. Han og hans brødre tok farens fornavn, Alkan, som etternavn. Han tilbrakte sitt liv i og rundt Paris, og døde der i 1888.

Som vidunderbarn kom Alkan inn på Paris-konservatoriet i en alder av seks år, hvor han studerte både piano og orgel. Blant hans lærere var Joseph Zimmermann (som også underviste Georges Bizet) César Franck, Charles Gounod og Ambroise Thomas.

Da han var i tjueårene, spilte Alkan konserter i elegante kretser og underviste piano. Blant hans venner var Franz Liszt, Frédéric Chopin, George Sand og Victor Hugo. I en alder av 24 hadde han skaffet seg omdømme som en av de store pianovirtuoser på den tiden, med Liszt og Sigismond Thalberg blant sine «konkurrenter». Likevel trakk han seg på denne tiden tilbake til private studier, kun med sporadiske offentlige opptredener; og slik skulle det bli resten av hans liv.

Alkan ser ut til å ha hatt få etterfølgere. Han hadde noen beundrere, blant andre Ferrucio Busoni og Anton Rubinstein, som dediserte en konsert til ham.

Død[rediger | rediger kilde]

Det finnes mange historier om Alkans dødsårsak, og ingen er helt sikker på hvilken som er riktig. En av dem er at han skal ha strukket seg etter et eksemplar av Talmud da bokhyllen plutselig kollapset over ham og drepte ham momentant. Mange mener denne historien er tvilsom, og det finnes ikke noen sikre bevis for at det var dette som skjedde.

Han ble begravet på Cimetière de Montmartre.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I likhet med Chopin, komponerte Alkan nesten utelukkende for piano. Hans viktigste verker er sonaten Les Quatre Ages (opus 33) og de to etydesettene med alle dur- og moll-toneartene (opus 35 i dur og opus 39 i moll). Disse til sammen 24 etydene kan sågar måle seg med Liszts «transcendentale etyder» i skala og vanskelighetsgrad. Nummer åtte, ni og ti fra opus 39 former en «konsert for solopiano», som tar nesten en time å spille og byr på mange utfordringer for pianisten. Nummer fire, fem, seks og sju utgjør en «symfoni for solopiano».

Alkans musikk er svært kompleks og utfordrende for pianisten. Vanskelighetene i disse verkene kan noen ganger virke å være der for sin egen skyld. Energien og tettheten i hans musikk kan sammenlignes med Liszts, men komposisjonene blir sjelden framført. Dette har nok mye å gjøre med deres vanskelighetsgrad.

Etter Alkans død gikk mye av musikken hans i glemmeboken og ble der i flere år. I det 20. århundre har interessen vært stabilt økende. Pianistene Egon Petri, John Ogdon, Raymond Lewenthal, Ronald Smith og mest nylig Jack Gibbons, Marc-André Hamelin og Stephanie McCallum, har alle gjort innspillinger av Alkans musikk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Charles-Valentin Alkan – bilder, video eller lyd