Karibert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Charibert I»)
Karibert I
Konge av Austrasia
Karibert, framstilt av Jean-Joseph Dassy, 1837
Fødtca. 517
Døddesember 567
Chelles[1]
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleIngoberga
Markovefa
Merofled
Teodogild
FarKlotar I[1]
MorIngund[1]
Søsken
6 oppføringer
Chram[1]
Chilperik I av Neustria[1]
Guntram[1]
Sigibert I[1]
Gundoald[1]
Chlothsind[1]
BarnBertha
Regjeringstid561-567
Karibert I på Commons
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410–426
Klodio 426–447
Merovek 447–458
Kilderik I 458–481
Klodvig I 481–511
  Kildebert I 511–558
  Klotar I 511–561
  Klodomer 511–524
  Teoderik I 511–534
    Teodebert I 534–548
    Teodebald I 548–555
Klotar I 558–561
  Karibert I 561–567
  Kilperik I 561–584
    Klotar II 584–629
  Guntram 561–592
    Childebert II 592–595
    Teoderik II 595–613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561–575
    Childebert II 575–595
    Teodebert II 595–612
    Teoderik II 612–613
    Sigibert II 613
Klotar II 613–629
  Dagobert I 623–629
Dagobert I 629–639
  Charibert II 629–632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639–658
    Klotar III 658–673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673–675
    Teoderik III 675–691
  Sigibert III 634–656
     Kildebert den adopterte      656–661
    Klotar III 661–662
     Childerik II 662–675
     Klodvig III 675–676
     Dagobert II 676–679
Teoderik III 679–691
Klodvig IV 691–695
Childebert III 695–711
Dagobert III 711–715
Chilperik II 715–720
  Klotar IV 717–720
Teoderik IV 721–737
Childerik III 743–751

Karibert I (latin: Charibertus; født ca. 517, død desember 567) var en frankisk konge av Paris av marovingerdynastiet. Han var den nest eldste sønn av Klotar I og Ingund. Karibert havnet i konflikt med den galliske kirken og ble ekskommunikert.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Brødre mot brødre[rediger | rediger kilde]

Klotars eldste sønn var Kram, som fikk militært ansvar, noe han utnyttet til å frigjøre seg fra faren og søke politisk allianser med andre. Klotar selv var opptatt på nytt med opprørske saksere. Han sendte sine sønner Karibert og Guntram til å føre en hær mot Kram. De marsjerte til Auvergne og Limoges, og fant til sist broren ved Saint-Georges-Nigremont. Hærene møttes ved et «svart fjell» hvor de krevde at Kram frafalt alle landområder som tilhørte Klotar. Han nektet, men dårlig vær forhindret at det kom til slag. Kram sendte deretter beskjed til sine halvbrødre hvor han bevisst feilaktig informerte dem om at deres far var død i kampene med sakserne. Karibert og Guntram oppga beleiringen og marsjerte til Burgund. I 558 døde Klotars bror Kildebert I, og Kram mistet sin viktigste allierte. Han søkte tilflukt i Bretagne, hvor han ble nedkjempet og drept.[2]

Fordeling av Frankerriket[rediger | rediger kilde]

Ved Klotars død i 561 ble Frankerriket etter germansk tradisjon og salisk lov delt mellom hans fire gjenværende sønner. Karibert I mottok det gamle riket til onkelen Kildebert I, beliggende mellom elven Somme og Pyreneene, med Paris som hovedstad og omfattet også Aquitaine og Provence.

Hans tre brødre fikk følgende: Sigibert I mottok kongeriket Metz med dens hovedstad Reims og Metz. Kilperik I mottok områdene nord for kongeriket Soissons. Guntram mottok Burgund med en del av kongeriket Orléans hvor han etablerte sin hovedstad.[3][4]

Frankerriket etter Klodvig I (død 524) ble foredelt mellom hans fire sønner, og den siste overlevende, Klotar I, hadde gjenforent og gjenopprettet Frankerriket. Klotar sørget for at den nye delingen skjedde etter en ny struktur. Hver sønn fikk styre et særskilt rik som ikke var nødvendigvis geografisk sammenhengende, men kunne inneholde to store regioner som ikke var sammenhengende. De styrte sine områder fra en hovedby som deres riker fikk navn etter. Til tross for delingen ble Frankerriket oppfattet som en enhet, slik som også Romerriket ble oppfattet som enhet selv i tider med flere keisere.

Konflikt med kirken[rediger | rediger kilde]

Som konge av Paris ble Karibert vokter av graven til Klodvig. Karibert var gift med Ingoberga, men han tok også til seg flere andre kvinner. Ifølge Gregorius av Tours hadde Ingoberga i sin tjeneste to døtre av en fattig vever, den ene av disse het Markovefa, som bar en nonnes drakt, og den andre het Merofled. Karibert ble svært forelsket i dem begge. Ingoberga ble sjalu på kongens affærer, men han forlot henne og giftet seg med Merofled. I tillegg skaffet han seg enda en frille, en datter av en gjeter, som het Teodogild. Med Ingoberga fikk han en datter, Bertha, og med de to søstrene fikk han også døtre. Med den siste, Teodogild, fikk han en sønn som døde ung.[5]

I november 567 møttes ni galliske biskoper i Tours. Forholdet mellom biskopene og kong Karibert hadde forverret seg dette året. Karibert hadde blitt uvenner med den innflytelsesrike biskop Eufronius av Tours over eiendom som både kongen og kirken gjorde krav på. For å påvise ondskapen hos Karibert ble hans hustru Markovefa trukket fram, og det avskyldige at kongen hadde giftet seg med en tidligere nonne. Det ble bestemt at både moralske og juridiske press skulle legges på kongen for å få ham til å oppgi sin hustru, men kongen ga ikke etter. Det ble da bestemt at kongen og hans hustru begge skulle bannlyses ved biskop Germanus av Paris.[6]

Den bakenforliggende konflikten, hvor forholdet til Markovefa ble brukt som spydspiss, var forholdet til kirkeeiendom. Fra den frankiske erobringen av Gallia hadde de underlagt seg store eiendommer som ble videreformidlet til deres egne folk som belønning. En del av disse besittelsene hadde tilhørt gallisk adel og gallisk geistlige. Frankerne overtok også det eksisterende romerske skattesystemet.[7] Kirken forventet å bli fritatt fra å betale skatt.[8]

Valget av biskoper preget av manipulering og at kongen la ned veto, men når de først var innsatt, hadde biskopene kontroll i byene, selv om denne kontrollen kanskje ikke var like fast som i Tours hvor biskop Gregorius av Tours klarte å trekke ut et kroningsløfte i eds form fra Karibert:

... at han ikke ville legge byrde på folket med nye lover og vaner, men at han ville bare bruke de som de tidligere hadde levd under i hans fars tid, og han lovet at han ikke ville innføre nye ordninger som ville føre til tap for dem.

Gregorius av Tours[9]

På denne måten ble han begrenset i å skaffe midler og under slike forpliktelser om ikke å skape ny politikk eller lov, var kongens handlingsrom alvorlig begrenset.

Kongen av Kent[rediger | rediger kilde]

Karibert giftet sin datter Bertha[10] med Ingoberga til den hedenske kong Æthelbert av Kent. Hun tok med seg biskop Liudhard og det er blitt tradisjonelt framstilt som at det var Bertha som overbeviste sin angelsaksiske mann om å bli kristen, og var medvirkende for Augustins misjon i 597.[11]

Død[rediger | rediger kilde]

Kirken, som gjengitt av Gregorius av Tours, framstilte kongen som utsvevende og tøylesløs, men det kommer også fram at han var veltalende og kunnskapsrik i loven. Konflikten med kirken og hans ekskommunikasjon kunne ha blitt alvorlige problem om det ikke var for hans tidlige død i 567. Han ble gravlagt i Blavia castellum, en militær festning i Tractatus Armoricani (Armorica). Brødrene ble først enige om å holde Paris i fellesskap. De inngikk derfor en overenskomst om å dele skatteinntektene fra Paris i tre like deler, og avla løfte om at ingen av dem skulle besøke byen uten de to andres samtykke. Også Senlis forble udelt.

Kariberts dronning, Teodogild, foreslo ekteskap for Guntram, men et kirkeråd i Paris i 557 hadde bedømt ekteskap med enken til en bror som incestuøst. Guntram besluttet isteden å plassere Teudekhild i trygghet et annet sted enn i sin husholdning, og hun havnet uvillig i klosteret i Arles.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i La Préhistoire des Capétiens, side(r) 73-76[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 20 Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.
  3. ^ Armand, Frédéric (2008): Chilpéric Ier, le roi assassiné deux fois, La louve éditions, ISBN 978-2-916488-20-2, s. 34.
  4. ^ Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, Longman Group, s. 56.
  5. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 26 Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.
  6. ^ Halfond, Gregory I (2015): The Medieval Way of War: Studies in Medieval Military History, Ashgate Publishing, Ltd., s. 29
  7. ^ Holmes, George (1988): The Oxford Illustrated History of Mediveval Europe, London: Guild Publishing, s. 88
  8. ^ Dumézil, Bruno (2008): La reine Brunehaut, Paris: Fayard, ISBN 978-2-213-63170-7, s. 93.
  9. ^ Historia Francorum IX, 30 (Exemption of Tours from Poll Tax, c. 585)
  10. ^ «Bertha», Catholic Encyclopedia
  11. ^ Disse hendelsene behandles utførende i Anglernes kirkes historie av Beda den ærverdige

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
Sekundærkilder
  • Bachrach, Bernard S. (1971): Merovingian Military Organization, 481–751. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  • Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450–751, Longman Group

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Klotar I  		Konge av Paris
(561–567)
 Etterfølger:
 Delt 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karibert_I&oldid=23975643»