Cephalaspidomorphi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi


Cephalaspidomorphi
Slekten Cephalaspis ga gruppen navnet sitt
Nomenklatur
Cephalaspidomorphi
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseKjeveløs fisk
Inndelt i

Cephalaspidomorphi er en orden kjeveløse fisk med enkle neseåpninger. De fleste kjente medlemmene av gruppen var pansrede fisk som levde i devon- og silurtiden for rundt 400 millioner år siden, men mange mener at også niøyene og muligens slimåler som lever i dag hører med i gruppen.

Bygning og levevis[rediger | rediger kilde]

Cephalaspidomorphiene var som mange av samtidens fisker tung pansret. Særlig var hodeskjoldet godt utviklet, og beskyttet hodet, gjellene og de fremste delene av innvollene. Kroppen var hos de fleste former også godt pansret. Hodeskjoldet hadde en serie renner over hele overflaten som en del av et godt utbygget sidelinjeorgan. Øynene var relativt små og plassert øvert på hodet. Det var ingen leddet kjeve. Munnen var omgitt av en serie mindre plater som gjorde den fleksibel, men uten mulighet til å bite.[1]

Noe indre skjelett er ikke kjent utenfor hodeskjoldet. Om de har hatt noen ryggsøyle har denne vært av brusk. Trolig hadde de kun en usegmentert notochord. Bak hodeskjoldet, på hver side, stakk det ut to kjøttfulle vedheng som fungerte som brystfinner. Halen hadde en enkel halefinne som gikk rundt hele halen. Fisker med slike halefinner i dag er sjeldent raske svømmere, og cephalaspidomorphiene var neppe aktive dyr, og kan ha tilbragt mye av tiden delvis nedgravet i mudderet. De manglet også svømmeblære og ville ikke kunne holde seg flytende i vannmassene uten ved aktiv svømming. Hodeskjoldet gav imidlertid noe løft, og gjorde at cephalaspidomorphieen trolig svømte bedre enn andre samtidige fisker.[1] Trolig var gruppen bunnfisker som levde som alge- og mudderspisere, ikke ulik den moderne plecostomus-mallen eller noen av de tyngre pansermallene.[2]

Slektskap og systematikk[rediger | rediger kilde]

På 1920-tallet oppdaget paleontologen Johan Kiær og biologen Erik Stensiö at både osteostraciene, anaspider og niøyer kunn har en enkel neseåpning, kalt en «nasohypophysial åpning». På dette grunnlaget opprettet de gruppen Cephalaspidomorphi.[3]

Slektskapet til de ulike fossile fiskene innenfor gruppen er uklart, og noen mener den kanskje kan være en parafyletisk gruppe. Siden noen av de fossile artene har parede finner, mener en del forskere at de virveldyrene som har kjever stammar fra cephalaspidomorphiene, men dette kan også være et eksempel på konvergent evolusjon.[1] De faktiske slektsskapsforholdet mellom ostracoder og anaspider ikke fullstendig kartlagt, og navnet blir brukt jevnlig, i dag særlig i sammenheng med niøyer. Andre arbeider antyder at mange av trekkene hos niøye er et resultat av konvergens heller enn virkelig slektskap.[4][5] Dette har ført til at enkelte bruker uttrykket mer restriktivt for å kunn vise til grupper som er nære beslekted med osteostraciene, slik som Galeaspida og Pituriaspida, slekter som var mer eller mindre ukjente på 1920-tallet.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Morales, Edwin H. Colbert, Michael (1991). Evolution of the vertebrates : a history of the backboned animals through time (4th ed. utg.). New York: Wiley-Liss. ISBN 978-0471850748. 
  2. ^ Lucas, F.A. (1922). Animals of the past : an account of some of the creatures of the ancient world. New York: American Museum of Natural History. 
  3. ^ Stensiö, E. A. (1927): The Devonian and Downtonian vertebrates of Spitsbergen. 1. Family Cephalaspidae. Skrifter om Svalbard og Ishave, no 12, side 1-391.
  4. ^ Forey, Peter, & Janvier, Philippe (2000). Shaking the tree: readings from Nature in the history of life. USA: University of Chicago Press; Nature/Macmillan Magazines. s. 251–266. ISBN 9780226284972. 
  5. ^ Janvier, Philippe (2008). «Early Jawless Vertebrates and Cyclostome Origins». Zoological Science. 25 (10): 1045–1056. PMID 19267641. doi:10.2108/zsj.25.1045. 
  6. ^ White, Toby. «Thelodonti: Cephalaspidomorphi». Palaeos. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. oktober 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]