Castres

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Castres
Oksitansk:Castras
Castres
Bolighus langs Agout

Våpen

Land Frankrike Frankrike
Region Midi-Pyrénées
Status Kommune
Areal 98,17 km²
Befolkning 44 823 (2006)
Bef.tetthet 456,6 innb./km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

367
151
Høyde 170 moh
Maire Pascal Bugis (2008–2014)

La place Jean-Jaurès i Castres
Evêché-parken
Teateret i Castres
Goya-museet i Castres

Castres (oksitansk: Castras) er en kommune og administrativt senter i arrondissementet Castres, beliggende i departementet Tarn og regioner Midi-Pyrénées i Frankrike. Den ligger i den tidligere franske provinsen Languedoc.

Castres er (etter Toulouse og Tarbes) det tredje største industrielle senteret i regionen Midi-Pyrénées, som ellers er overveiende en jordbruksregion. Byen er det viktigste senteret i Languedoc mellom Toulouse og Montpellier.

Castres er kjent som fødestedet til den kjente sosialistlederen Jean Jaurès og hjemsted for det kjente Goya-museet for spansk kunst.[1]

Demografi[rediger | rediger kilde]

I 1831 var innbyggertallet i Castres på 12 032, og den var da den største byen i departementet Tarn. Ettersom byen var en av de få industribyene i regionen vokste innbyggertallet i kommunen til 19 483 i 1901 og 34 126 i 1954 (44 161 innbyggere i hele byområdet). Men etter hvert som industrien i byen gikk tilbake, ble også økningen i folketallet redusert. Albi gikk forbi Castres som det mest folkerike området i Tarn. Etter en liten tilvekst på 1970- og 1980-tallet har innbyggertallet nå stagnert, med ingen vekst i det hele tatt på 1990-tallet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Castres ligger 172 meter over havet, 45 km sør-sørøst for Albi, som er préfecture (administrativt senter) i departementet Tarn, og 79 km øst for Toulouse, hovedstad i regionen Midi-Pyrénées.

Castres er delt fra nord til sør av elvene Agout og Durenque. Elva Thoré utgjør mesteparten av kommunens grense mot sørøst, før den løper sammen med Agout, som utgjør en del av byens grense mot vest.

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Mellom 1790 og 1797 var Castres préfecture i Tarn.

Siden 2001 har Castres' borgermester (maire) vært Pascal Bugis fra sentrum-høyre-partiet UMP), som beseiret den daværende sosialistiske borgermesteren i valget i 2001, etter en valgkamp som fokuserte på den dårlige statistikken til den sosialistiske borgermesteren på kampen mot kriminalitet og den høye graden av usikkerhet i byen.

Castres har slått seg sammen med den nærliggende byen Mazamet (22 km sørøst for Castres) og de mellomliggende uavhengige forstedene og landsbyene for å opprette et Fellesskapsråd for byområdet Castres-Mazamet (Communauté d'agglomération de Castres-Mazamet). Rådet ble etablert i januar 2000, og erstattet et tidligere distriktsråd som ble opprettet i 1993, men med færre fullmakter enn det nåværende rådet. Fellesskapsrådet for byområdet Castres-Mazamet omfatter 16 uavhengige kommuner (inkludert Castres og Mazamet), med en samlet befolkning på 79 988 innbyggere (per folketellingen i 1999), hvorav 54% bor i Castres kommune, 13% i Mazamet kommune, og resten i kommunene i mellom.

Fellesskapsrådet for byområdet Castres-Mazamet ble opprettet for bedre å kunne koordinere transport, infrastruktur, boligpolitikk og økonomisk politikk mellom kommunene i området. Den nåværende presidenten (siden 2001) for Fellesskapsrådet for byområdet Castres-Mazamet er Jacques Limouzy (gaullist, medlem av UMP), tidligere borgermester i Castres før 1995.

Historie[rediger | rediger kilde]

Navnet på byen kommer fra det latinske castrum og betyr «befestet plass». Castres vokste opp rundt benediktinerklosteret Saint Benoît, som antas å ha blitt grunnlagt i 647, muligens på stedet til et gammelt romersk fort (castrum). Castres ble et viktig stopp på den internasjonale pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania ettersom det i klosterkirken, som ble bygget på 800-tallet, ble oppbevart relikvier av Sankt Vincent, Spanias berømte martyr. Det var et sted av en viss betydning så tidlig som på 1100-tallet. Til tross for nedgangstider for klosteret, som i 1074 ble underlagt Sankt Viktor-klosteret i Marseille, ble Castres tildelt et liberalt charter på 1100-tallet av den kjente Trencavel-familien, vicomter av Albi. Som en følge av charteret ble Castres styrt av et kollegium av konsuler.

Under Albigenserkorstoget overga byen seg til Simon de Montfort, og kom dermed inn under kongedømmet Frankrike i 1229. I 1317 opprettet pave Johannes XXII bispedømmet Castres. I 1356 ble byen Castres hevet opp til grevskap av kong Johan II av Frankrike. Men byen ble hardt rammet av svartedauden i 1347-1348, deretter av Edward, den svarte prinsen av England og de Frie kompanier (bander av lovløse leiesoldater) som la landet øde under hundreårskrigen. Følgelig gikk Castres på slutten av 1300-tallet inn i en sterk nedgangsperiode. I 1375 var det bare 4 000 innbyggere igjen i byen, bare halvparten av hva folketallet hadde vært hundre år tidligere. Etter konfiskeringen av eiendommene til Jacques d'Armagnac, hertug av Nemours, som grevskapet Castres var gått til, ble det i 1476 skjenket av kong Ludvig XI av Frankrike til Boffille de Juge (Boffillo del Giudice), en italiensk adelsmann og eventyrer som gjorde tjeneste som diplomat for Ludvig XI, men utnevnelsen førte til så mye uenighet (familiefeide mellom Boffille de Juge, hans eneste datter, og hans svigerbror) at grevskapet ble forent til den franske kronen under kong Frans I av Frankrike i 1519.

Rundt 1560 hadde flertallet av befolkningen i Castres konvertert til protestantismen. I krigene på siste halvdel av 1500-tallet plasserte innbyggerne på protestant-partiets side, befestet byen, og opprettet en uavhengig republikk. Castres var en av de største protestantiske festningene i sør-Frankrike, sammen med Montauban og La Rochelle. Henrik av Navarre, lederen av protestantpartiet, som senere ble kong Henrik IV av Frankrike, oppholdt seg i Castres i 1585. Protestantene i Castres ble imidlertid tvunget i kne av kong Ludvig XIII i 1629, og kardinal Richelieu kom selv til Castres for å få byens festninger revet. Men uansett nøt byen, nå i fred etter disse religionskrigene, en periode med rask ekspansjon. Forretningslivet og tradisjonelle kommersielle aktiviteter ble gjenopplivet, spesielt bearbeiding av pels og lær, garving, og framfor alt ullhandelen. Kulturen blomstret på ny, med etableringen av Akademiet i Castres i 1648. Den katolske kirke gjorde Castres til et aktivt senter for motreformasjonen, med etablering av flere klostere i byen, og bygging av et berømt biskoppalass av Mgr. Tubœuf, som ennå i dag er det mest berømte monumentet i byen. En ny katedral ble også bygget, etter ødeleggelsene under religionskrigene. Kanskje ennå viktigere var det at Castres ble gjort til sete for Chambre de l'Édit av parlamentet i Toulouse, en domstol med ansvar for å håndtere saker som involverte protestantene i Languedoc, en beskyttelse som ble gitt dem av Ediktet i Nantes. Denne domstolen tiltrakk seg mye forretninger for Castres. I 1665 var det 7 000 innbyggere i Castres, hvorav 4 000 var katolikker og 3 000 protestanter.

I 1670 ble imidlertid Chambre de l'Édit flyttet til Castelnaudary, til stor misnøye endog fra de katolske borgerne i Castres, som mistet en stor kilde til forretninger og inntekter da advokater og saksøkere forsvant. Like etter kom tilbakekallingen av ediktet i Nantes, og Castres ble sterkt rammet da et stort antall protestanter valge å gå i eksil. Så kom pestepidemien i 1720-1721 og brannen i 1724. Og til sist men ikke minst mistet Castres sitt liberale charter i 1758. På 1760-tallet, noe få år etter den berømte Calas-affæren i Toulouse, havnet Castres i søkelyset over hele landet: Pierre-Paul Sirven og hans kone, begge protestanter, ble feilaktig anklaget for å ha drept sin datter for å hindre henne i å konvertere til katolisismen. De ble stilt for retten og dømt til døden in absentia 29. mars 1764. De ble forsvart av Voltaire, og til slutt frikjent i 1771.

Utbruddet av den franske revolusjon ble stort sett hilst velkommen i Castres, spesielt blant de lokale protestantiske handelsmenn og entreprenører, men majoriteten av befolkningen forble moderate under hele perioden. I 1793 gikk for eksempel den protestantiske pastor Alba La Source, Castres' representant ved nasjonalkonventet i Paris, imot deportasjon av «non-juror» katolske prester til Fransk Guyana, hvor døden i den fryktelige jungelen var sikker. «Non-juror» prester var en stor majoritet i regionen Castres. Alba La Source ble beskyldt for å være en moderat og ble giljlotinert i oktober 1793. Castres ble mistenkt å være lunken ovenfor revolusjonen, og byen ble behørig refset. Bispedømmet som hadde blitt opprettet av pave Johannes XXII i 1317 ble avskaffet, og Castres ble senere en del av bispedømmet Albi. Byen var i 1790 blitt hovedby i departementet Tarn i 1790, men ble i 1797 nedgradert til senter for et arrondissement, mens Albi ble hovedby i departementet.

Til tross for disse tilbakeslagene utviklet økonomien i Castres seg stort på 1800-tallet, og byen vokste ut over sitt gamle middelaldersentrum. Så tidlig som i 1815 ble den første mekaniserte ullfabrikken etablert i byen. Castres tekstilindustri, som opprinnelig hadde spesialisert seg på luksustøy, vendte seg mot mer ordinære typer tøy, hvis markeder var langt større. Rundt 1860 var det 50 ullfabrikker i byen, med 3 000 ansatte. På slutten av 1800-tallet dukket mekanisk industri opp ved siden av tekstilindustrien, som førte til at Castres ble et betydelig arsenal for den franske arme under første verdenskrig. Castres ble knyttet til det franske jernbanenettverket i 1865. Ved slutten på 1800-tallet var Castres den største byen i departementet Tarn, med 5 000 flere innbyggere enn Albi.

På 1900-tallet gikk imidlertid byen inn i en ny nedgangsperiode. Selv om Castres kom uskadd ut av de to verdenskrigene, ettersom ingen militæroperasjoner eller kamper fant sted i sørvest-Frankrike, så ble den lokale økonomien hardt rammet av endringer. I likhet med mange andre av byene i Europa som hadde fått de største gevinstene av den industrielle revolusjon, gjennomgår også Castres en vanskelig omstrukturering av sin industrielle base. Tekstilindustrien har blitt spesielt hardt rammet. Castres er også hemmet av sin geografiske beliggenhet, isolert i en blindvei ved foten av Massif Central, langt unna de viktigste handels- og transportrutene. Castres er ennå ikke knyttet til det franske motorvei-nettverket, og er den største byen i Frankrike uten slik forbindelse. Opprettelsen av Fellesskapsrådet for byområdet Castres-Mazamet i 2000 var ventet å håndtere transportproblemet, og å arbeide for å tiltrekke seg nye industrier. Castres er imidlertid heldig i og med at byen ligger bare 79 kilometer unna den svært så dynamiske Toulouse. Den lenge lovede motorveiforbindelsen til Toulouse er ventet ferdig snart, og Castres håper å kunne dra fordel av sin nærhet til den oksitanske storbyen.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

De viktigste industriene i Castres er mekanisk industri og elektroteknikk, maskinverktøy, møbler i tre, granitt, tekstilindustri, bearbeiding av pels- og lær, garveri, kjemisk industri, legemiddelindustri og avl av storfe.

Tradisjonelle og forurensende industrier som tekstil-, garveri-, pels-, lær- og kjemisk industri er i skarp nedgang. Heldigvis for Castres har Pierre Fabre Group, et multinasjonalt legemiddelfirma som etablerte seg i byen på 1960-tallet, beholdt sitt hovedkvarter og sin R&D-divisjon i byområdet, og med det motvirket den generelle nedgangen innen industrien. Men til tross for denne isolerte suksesshistorien er den lokale industrien for tiden fremdeles inne i en smertefull omstrukturering.

Transport[rediger | rediger kilde]

Jernbanestasjonen Gare de Castres betjenes av regionale tog til Mazamet og Toulouse.

Omtrent midt mellom Castres og Mazamet ligger lufthavna Castres-Mazamet lufthavn (Aéroport de Castres-Mazamet) som har ruteflyvninger til Paris, Lyon og Rodez.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Saint Benoît-kirka i Castres
Renessansebygningen Hôtel de Nayrac

Castres deles fra nord til sør av elva Agout. Langs elva står rekker av gamle hus som er bygget delvis ute i selve elva. Saint Benoît-kirka, som en gang var katedral i Castres, og som fortsatt er den viktigste kirka i Castres, ble bygget på 1600- og 1700-tallet. Det tidligere biskopspalasset brukes idag som rådhus. Det ble tegnet på 1600-tallet av Jules Hardouin-Mansart, arkitekten bak Versailles, og med hageanlegg designet av André Le Nôtre, som også sto bak hagene i Versailles. Det romanske tårnet ved siden av det (Tour Saint Benoît) er det eneste gjenværende del av det tidligere benediktiner-klosteret på stedet. Byen har også noen gamle herregårder fra 1500- og 1600-tallet, herunder Hôtel de Nayrac fra renessansen.

Castres har et kjent Goya-museum, etablert i 1840, som inneholder den største samlingen av spanske malerier i Frankrike. Et Jaurès-museum ble også åpnet i 1954, i huset hvor Jean Jaurès ble født i 1859.

Kjente personer fra Castres[rediger | rediger kilde]

Vennskapsbyer[rediger | rediger kilde]

Castres har disse vennskapsbyene:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Castres – bilder, video eller lyd