Caroline av Braunschweig-Wolfenbüttel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Caroline av Braunschweig
Caroline av Braunschweig
Født 17. mai 1768
Braunschweig i det tysk-romerske rike
Død 7. august 1821
London i England
Ektefelle Georg IV av Storbritannia
Foreldre Karl Vilhelm Ferdinand av Braunschweig og Augusta av Hannover
Barn Charlotte Augusta av Wales
Annet navn Caroline Amalie Elisabeth
Titler HM dronningen
HKH prinsessen av Wales

Caroline av Braunschweig-Wolfenbüttel (Caroline Amelia Elizabeth, senere dronning Caroline; født 17. mai 1768, død 7. august 1821) var konen til Georg IV av Storbritannia fra 1795, og hans dronninggemalinne fra 29. januar 1820 til hun døde i 1821.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Caroline ble født 17. mai 1768 ved Braunschweig (engelsk skrivemåte er Brunswick) i Tyskland, datter av Karl Wilhelm, hertug av Braunschweig-Wolfenbüttel og prinsesse Augusta Fredrika av Wales, søsteren til Georg III.

Turbulent ekteskap[rediger | rediger kilde]

Hun giftet seg med den britiske kongens eldste sønn, Georg, som også var hennes fetter, den 8. april 1795 i St James's Palace i London.[1][2] Ektemannen hennes, senere konge, da prins av Wales, betraktet Caroline som lite attraktiv og uhygienisk, han beskyldte henne også for ikke å være jomfru ved inngåelsen av ekteskapet.[3] Han selv hadde allerede giftet seg i hemmelighet med Maria Fitzherbert; men hans ekteskap med Fitzherbert stred imot Royal Marriage Act 1772 og ble av den grunn ikke ansett som gyldig.[4]

Selv syntes heller ikke Caroline at hennes ektemann var spesielt attraktiv, og det ble stadfeste fra begge hold at de to bare hadde samleie tre ganger i løpet av ekteskapet, to ganger den første natten og en gang den andre. Prinsesse Charlotte Augusta, det eneste ektefødte barnet til Georg, ble født 7. januar 1796. Prinsen og prinsessen av Wales bodde aldri sammen siden, selv ved offentlige opptredener var de ikke sammen. Både Caroline og Georg hadde romantiske forhold med andre, og dronningen fikk derfor klengenavnet "The Immoral Queen" ("den umoralske dronningen").

Det ble påstått at ekteskapet skrantet på grunn av affæren Georg hadde med kurtisanen Frances Villiers, grevinne av Jersey. Det er likevel mest sannsynlig at Caroline var lite opptatt av sin ektemann, og dermed lite interessert i hvem han hadde romantiske forhold med.

Dronninggemalinne[rediger | rediger kilde]

Caroline ble nektet å tilbringe tid med sin datter regelmessig, og i 1799 ble hun også forvist til et privat hjem i Charlton. Senere ble hun sendt videre til Montagu House, jarlen av Sanwich sitt hjem.

I 1806 gikk det rykter om at et barn hun levde sammen med var hennes sønn. Dersom dette var tilfelle, kunne det også være en arving, dersom det var prinsen av Wales som var faren. Det ble satt opp en hemmelig etterforskning for å finne ut mer om saken, på engelsk kalt "Delicate Investigation". Påstanden ble bekreftet, men det ble funnet ut at faren til barnet ikke var passende. I 1814 forlot prinsessen landet for å bo på ulike steder rundt om i Europa. Hun bygget seg opp en stor gjeld og hadde mange elskere der hun bodde. I løpet av denne perioden døde datteren hennes, Charlotte Augusta, etter å ha fått et dødfødt barn. Charlotte Augustas ektemann, Leopold av Sachsen-Coburg-Saalburg, var den som gav henne den sørgelige beskjeden.

Caroline ble kalt tilbake til Storbritannia i 1820 igjen da hennes ektemann tiltrådte tronen. Hun takket nei til forslag om pengegaver dersom hun holdt seg borte. Da hun ankom England 6. juni brøt det ut et opprør til støtte for Caroline. Kongen spurte ministerne sine om han kunne bli kvitt henne. Pains and Penalties Bill 1820 ble godkjent for å kunne frata Caroline dronningtittelen og oppheve ekteskapet. Det ble hevdet at hun hadde hatt et utenomekteskapelig forhold med en mann fra en lavere sosial stand på det europeiske kontinentet, Bertolomeo Pergami, og Theodore Majocci og andre vitner vitnet under rettssaken. På denne tiden ble dette nærmest sett på som forræderi å være utro mot kongen. Georg IV selv hadde også hatt utallige utenomekteskapelige forhold, men ingen kunne sette noen straff på ham. Pains and Penalties Bill gikk gjennom i House of Lords, men ble ikke lagt fram for House of Commons, da det var lite trolig at den ville gått gjennom her. Caroline slo fast at det var riktig at hun hadde vært utro med en mann, nemlig ektemannen til Maria Fitzherbert, og med dette refererte hun til kongen og hans utroskap. Caroline skulle til å entre Westminster Abbey under kroningsseremonien den 21. juni 1821, men hun ble stoppet. Til tross for kongens forsøk på å gjøre henne mindre populær, hadde Caroline fortsatt bred støtte hos folket.

Brå død[rediger | rediger kilde]

Samme kveld som kroningen fant sted ble Caroline syk. Hun kastet opp og hadde en ujevn puls. Tre uker senere døde hun. Selv på dødsleiet ble hun nøye fulgt av Stephen Lushington, som viderebragte informasjon til kongens lojale støttespiller, Lord Liverpool. Det er uklart nøyaktig hvorfor denne overvåkingen fant sted. Årsaken til hennes død har aldri blitt fastslått, men Caroline mente hun var blitt forgiftet. Legene hennes gav henne diagnosen tarmslyng. Caroline, som visste hun kom til å dø, forbød utførelsen av en obduksjon. Hun døde 53 år gammel den 7. august 1821. Hun ble begravd i hjemlandet Braunschweig. Graven hennes bærer inskripsjonen "Her ligger Caroline, den sårede dronningen av England".

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Navn Født Død Merknader
Prinsesse Charlotte Augusta av Wales 7. januar 1796 6. november 1817 gift 1816 med Prins Leopold Georg Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfield; ingen overlevende etterkommere

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
16. Ferdinand Albert I av Braunschweig-Lüneburg
 
 
 
 
 
 
 
8. Ferdinand Albert II av Braunschweig-Lüneburg
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
17. Landgrevinne Christina Wilhelmina av Hessen-Eschwege
 
 
 
 
 
 
 
4. Karl I av Braunschweig-Wolfenbüttel
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
18. Ludvig Rudolf av Braunschweig-Lüneburg
 
 
 
 
 
 
 
9. Hertuginne Antoinette Amalie av Braunschweig-Lüneburg
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
19. Christine Louise av Oettingen-Oettingen
 
 
 
 
 
 
 
2. Karl Vilhelm Ferdinand av Braunschweig
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
20. Fredrik I av Preussen
 
 
 
 
 
 
 
10. Fredrik Vilhelm I av Preussen
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
21. Sofia Charlotte av Hannover
 
 
 
 
 
 
 
5. Philippine Charlotte av Preussen
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
22. Georg I av Storbritannia
 
 
 
 
 
 
 
11. Sophia Dorothea av Hannover
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
23. Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg
 
 
 
 
 
 
 
1. Caroline av Braunschweig-Wolfenbüttel
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
24. Georg I av Storbritannia (= 22)
 
 
 
 
 
 
 
12. Georg II av Storbritannia
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
25. Sophie Dorothea av Braunschweig-Lüneburg (= 23)
 
 
 
 
 
 
 
6. Fredrik Ludvig av Hannover
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
26. Johann Friedrich, markgreve av Brandenburg-Ansbach
 
 
 
 
 
 
 
13. Caroline av Ansbach
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
27. Princess Eleonore av Sachsen-Eisenach
 
 
 
 
 
 
 
3. Augusta av Storbritannia
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
28. Fredrik I av Sachsen-Gotha-Altenburg
 
 
 
 
 
 
 
14. Fredrik II av Sachsen-Gotha-Altenburg
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
29. Prinsesse Magdalena Sibylle av Sachsen-Weissenfels
 
 
 
 
 
 
 
7. Augusta av Sachsen-Gotha
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
30. Karl av Anhalt-Zerbst
 
 
 
 
 
 
 
15. Magdalena Augusta av Anhalt-Zerbst
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
31. Prinsesse Sophie av Sachsen-Weissenfels
 
 
 
 
 
 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Plowden, Alison (2005). Caroline and Charlotte: Regency Scandals 1795–1821. Stroud, Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 0-7509-4173-1, s. 6.
  2. ^ Plowden, Alison (2005). Caroline and Charlotte: Regency Scandals 1795–1821. Stroud, Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 0-7509-4173-1, s. 26.
  3. ^ Robins, Jane (2006). Rebel Queen: How the Trial of Caroline Brought England to the Brink of Revolution. Simon & Schuster. ISBN 978-0-7434-7826-7, s. 17.
  4. ^ Plowden, Alison (2005). Caroline and Charlotte: Regency Scandals 1795–1821. Stroud, Gloucestershire: Sutton Publishing. ISBN 0-7509-4173-1, s. 27.