Carl Milles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Poseidon»
Carl Milles ved sitt skrivebord, 1955
«Orfeusgruppen»
«Människan och Pegasus»
«Solsångaren»
«Musicerande änglar»
«Guds hand»
«Sjöguden»

Carl Milles (Carl Emil Wilhelm Milles, født Andersson) (født 23. juni 1875, død 19. september 1955) var en svensk billedhugger.

Milles var først og fremst virksom i Europa, men i lengre perioder også i USA. Han er kjent for sine fontener og andre verk i monumentalformat.

Milles var sønn av løytnant Emil «Mille» Andersson og hans ektefelle Walborg Tisell. Moren døde i barselseng i 1875. Milles hadde da to søsken og fikk senere tre halvsøsken etter at faren giftet seg på nytt. To av Milles søsken arbeidet innen kunst: søsteren Ruth Milles (1873–1941) ble billedhugger og halvbroren Evert Milles (1885–1960) ble arkitekt.

I 1892 begynte Milles i snekkerlære og på kveldstid deltok han i undervisningen ved Tekniska skolan i Stockholm, hvor han ble elev på heltid fra 1895.

I 1897 fikk han et stipendium på 200 kroner av Svenska Slöjdföreningen og med disse pengene reiste han til Paris. Der ble han boende i flere år og forsørget seg blant annet som ornamentskjærer. I Paris studerte han anatomiÉcole des Beaux-Arts og mottok sterke inntrykk fra den franske billedhuggeren Auguste Rodin.

To år senere var han representert på Parissalongen for første gang. På verdensutstillingen i Paris i 1900 fikk han en sølvmedalje. I Paris byttet han etternavn, inspirert av farens kjælenavn Mille, som bedre passet det franske språket.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten fra Paris fortsatte han på studiereiser til Tyskland (München), Nederland og Belgia. I 1902, etter en konkurranse som hadde blitt utlyst i 1901, fikk han oppdraget med å skape «Sten Sturemonumentet» i Uppsala. Dette medførte stor oppmerksomhet og regnes som Milles gjennombrudd som billedhugger. «Sten Sturemonumentet» ble innviet i 1925.

I 1904 bosatte han seg i München. Han giftet seg i 1905 med den østerrikske portrettmaleren Olga Granner (1874–1967). Hun var kunstnerkamerat siden årene i Paris og han hadde møtt henne første gang i 1899. I sine tidligste brev kalte han henne på ikke helt korrekt tysk for Mein kleines Hasselnuss (Min lille hasselnøtt). Ekteskapet ble barnløst.

I 1906 returnerte ekteparet Milles til Sverige og utførte blant annet første versjon av Gustav Vasaskulpturen for Nordiska museet, hvor Olga Milles sto for fargesettingen.

I 1908 begynte de å bygge på tomten de hadde kjøpt på Lidingö. Huset benevnes Millesgården; en villa med bolig og atelier oppført etter tegninger av studiekameraten fra Tekniska skolan Karl M. Bengtson. Frem til 1913 anses at Milles gjennomgikk en periode av hvor han eksperimenterte med forskjellige stilarter og hvor han blant annet skapte portrettskulpturer eller stramt formede dyregrupper. Rundt 1913 ble en ny fase innledet med inntrykk fra eldre gresk kultur. Betoningen av siluetten er et gjennomgående trekk i Milles svevende figurer plassert på høye søyler.

Milles opplevde stor fremgang, blant annet på den baltiske utstillingen i Malmö i 1914, men han ble også kritisert av samtidens kunstkjennere, som for eksempel kunstsamleren Klas Fåhraeus. Ved et tilfelle skrev han om Milles at han var «ett storvulet skötebarn av sin tid».

I årene mellom 1920 og 1931 var han virksam som professor i modellering ved Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. I hele denne perioden fikk han løpende store bestillingsarbeider for ulike svenske byer. Han hadde utstillinger i Lübeck og Hamburg, i 1927 hadde han separatutstilling på Tate Gallery i London.

I 1929 besøkte han USA for første gang. Milles hadde fått internasjonal oppmerksomhet og tanken på å emigrere hadde han båret med seg i flere år. En medvirkende årsak var også at Olga Milles ikke trivdes i Sverige.[1]

Ettersom Milles hadde mange oppdrag i USA og han ble tilbudt et professorat der, flyttet han i 1931 sammen med sin ektefelle til Bloomfield Hills, en forstad til Detroit i delstaten Michigan. Her fantes Cranbrook Foundation som hadde blitt stiftet noen år tidligere av avismannen George G. Booth. I 1926 åpnet Cranbrook Academy of Art i Cranbook, lærer i akitektur var Milles venn Eliel Saarinen. Milles selv overtok faget i skulptur som han innehadde til 1951.

Et av hans verk i USA er «Fredsmonumentet», også kalt «Indiansk fredsgud», en skulptur i hvit onyx, som han skapte mellom 1932–1936 for Sankt Paul City Hall i Saint Paul i Minnesota og fontenen «Flodernas möte» fra 1940 i Saint Louis, Missouri.

I 1945 ble han amerikansk statsborger. Enkelte somre fra og med 1945 tilbrakte han i Sverige på Millesgården, som han allerede i 1936 hadde gitt til det svenske folk og som i mange år har fungert som museum med skulpturpark. Etter tyve år i USA flyttet paret Milles tilbake til Europa og bosatte seg i Roma, hvor Cranbrook Academy of Art kostnadsfritt hadde stilt en bolig og atelier til bruk for resten av livet.

Et av hans siste arbeider var «Aganippefontänen» som ble satt opp i Metropolitan Museum of Art i New York i 1956. Det siste fullbyrdede verket ble «Sankt Martins fontänen», en skulpturgruppe i bronse som Milles skapte Kansas City, Missouri i årene mellom 1950 og 1955 og som ble avduket tre år etter hans død.

Milles døde i 1955 og ligger begravet i Millesgårdens Lilla Skogskapellet sammen med ektefellen Olga som døde i 1967.

Milles og Nazityskland[rediger | rediger kilde]

Milles har tydelig uttrykt beundring för Nazityskland og Hitler, likeså av Mussolini og Franco. Til vennen Frances Rich utalte han: «Jag älskar människor som städa upp sina hem och som har söndagsfint. Jag bryr mig inte om vad man kallar dem men jag hatar oordning….» Til Olga Milles, som etter Anschluss av Østerrike til det tyske riket, ble værende igjen i Graz en periode, sendte Milles begeistrede Heil Hitler-hilsener. Milles var imidlertid tvilende angående metodene «att städa upp». I 1938 skrev han til sin søster Ruth:«... men hur skicklig han (Hitler) än är att klara Tyskland, skramlar han väl mycket men kanske är det enda sättet att lära de andra förstå....»

Som mange andre intellektuelle i Sverige på denne tiden var Milles også med i oppropet til Riksföreningen Sverige-Tyskland. Foreningen ble grunnlagt i 1937 for å vise sin støtte til Tyskland, og som en motreaksjon til den svenske journalistikken som for det meste stilte seg negativ til det voksende nazistiske Tyskland. Milles oppfatning var at den svenske pressen riskerte å dra Sverige inn i krigen og mente:«Pressens okunniga skribenter, som uppfantiseradt sina små hjärnor till äcklig nidskriveri om ett stort folk som kämpar sig upp till oberoende från svält och kommunism…»[2]

Skulpturer i utvalg[rediger | rediger kilde]

Listen er ordnet alfabetisk med årstall for utførelsen og stedet eller stedene hvor de er representert. Enkelte større navngitte skulpturgrupper eller fontener har mindre navngitte skulpturer som da er regnet opp sammen med skulpturgruppen.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carl Milles – en biografi, side 217
  2. ^ Carl Milles – en biografi, side 274 ff

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Millesgården, Arkitektur & trädgård, Atlantis Stockholm 2004
  • Carl Milles – en biografi, Förlags AB Wiken 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Carl Milles – bilder, video eller lyd