Carl Hall
| Carl Hall | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. aug. 1848 København | ||
| Død | 6. mai 1908 (59 år) København | ||
| Beskjeftigelse | Fjellklatrer, journalist, fotograf | ||
| Far | C.C. Hall | ||
| Mor | Augusta Marie Hall | ||
| Søsken | Oluf Hall | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Herlufsholm Kirkegård[1] | ||
| Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden (1890)[2] Ridder av Dannebrogordenen (1891)[3] Dannebrogordenens hederstegn (1903)[3] | ||
Carl Christian Hall (født 13. august 1848, død 6. mai 1908) var en dansk redaktør og fjellklatrer. Han klatret mye i Norge, og utførte mange førstebestigninger. Hans faste turkamerat når han klatret i Norge var Mathias Soggemoen. Hall har fått oppkalt etter seg Halls fortopp ved Stetind, Halls hammer i Skagastølstindane og Halls renne ved Romsdalshornet.Hall ble ridder av St. Olavs Orden i 1890.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hall var sønn av Carl Christian Hall (1812–1888), kulturminister, utenriksminister og statsminister (1857–1863) i flere danske regjeringer og Augusta Marie Hall, født Brøndsted (1816–?). Foreldrene var nære venner av kong Christian VIII, og hjemmet i Bakkegården var preget av tidens mest innflytelsesrike mennesker. Faren var svært avholdt som politiker, men sto også for en del svært kontroversielle avgjørelser. Moren var kjent som en original, varm og uredd kvinne, som kunne være svært direkte, også mot sine kongelige venner.
Carl Christian jr. ble student ved Borgerdydskolen i 1867. Han tok statsvitenskapelig eksamen i 1873, og ble deretter ansatt i Koloniernes Centralstyrelse. Han var svært opptatt av den folkelige forsvarsbevegelse og stiftet i 1880 en forening for Forsvarssagens Fremme. Han var redaktør for tidsskriftet Vort Forsvar som utkom fra 1881, og det var her han gjorde sin største innsats. I Norge er han imidlertid mest kjent som fjellklatrer.
Hall var en rendyrket klatrer, og interesserte seg for klatringens tekniske aspekter. Han ble kjent som en systematisk og dyktig planlegger, og gikk metodisk til verks når han tok fatt på en klatreoppgave.
Klatrebragder[rediger | rediger kilde]
Han fikk sin første klatreerfaring på en tur til Alpene i 1878. I 1880 var han i Norge og kom til Røysheim. Fra Galdhøpiggen kunne han se flere fristende mål for senere klatreekspedisjoner.
Hall utførte i 1881 norsk fjellsports mest berømte andrebestigning. Det gikk en historie om at Romsdalshorn var besteget allerede i 1828, av smeden Christen Storsveen og Hans Bjermeland. En sommerkveld med mye godt drikke hadde de veddet om at de skulle klare å komme seg til topps, og en julidag klarte de bragden. Imidlertid var det i årene som fulgte ingen som klarte å kopiere denne prestasjonen selv om mange forsøkte, så historien ble etter hvert trukket mer og mer i tvil og gikk etter hvert også i glemmeboken. Så da Hall i 1881 dro til Åk, og for syvende gang ga seg i kast med Hornet, var det med et klart håp om å bli førstemann på toppen. Da han, sammen med klatrekollegene Mathias Soggemoen og Erik Norahagen, endelig kom til topps, fant han imidlertid en varde, og han måtte erkjenne at han bare var den andre som hadde besteget Hornet. Ruten han fulgte til toppen har fått navnet Halls renne.
Mens Hall var ute på sitt fremstøt mot Hornet, kom William Cecil Slingsby til Åk sammen med sin fører Johannes Vigdal. I stedet for å hekte seg på Hall, ga de seg i kast med Store Vengetind og kunne innkassere førstebestigningen. Da de kom tilbake til Åk samme kveld, møtte Slingsby Hall, og forteller at «en lang og svært interessant samtale utspant seg mellom oss».
I 1882 kom Hall tilbake til Romsdalen og kom seg til topps på alle de imponerende toppene man kunne se fra klatresenteret på Åk. Han anså seg dermed som ferdig med dette området og så seg om etter nye oppgaver.
Førstebestigninger i Jotunheimen[rediger | rediger kilde]
Etter en lengre korrespondanse med Emanuel Mohn, bestemte han seg for en nærmere utforskning av Hurrungane. I 1883 kom han til Årdalstangen og traff som avtalt sin faste følgesvenn, Mathias Soggemoen. Den 3. august kunne de notere seg for førstebestigningen av Store Austanbottstind, Hurrunganes utpost mot sørvest. Neste triumf kom tre dager senere. Gjennom Helgedalen kom Hall og Soggemoen seg opp på Store Styggedalstind via Gjertvassbreen.
Året etter kom han tilbake med planen klar, nemlig å bestige «samtlige jomfruelige tinder i Hurrungene». Om han ikke klarte det, fikk han i hvert fall notert førstebestigninger av Midtre Skagastølstind og Midtre Dyrhaugstind, selvfølgelig med følge av Soggemoen. I årene som fulgte kunne Hall, med typisk grundighet, krysse av topp etter topp på sin liste.
I 1889 var han og Soggemoen i Nord-Norge. Han hadde sett seg ut fem topper han ville bestige, og greide tre av dem: Strømstinden på Kjerringøy, Skotshammeren ved Grøtøy og Tilthornet på Hamarøy. Han skriver om ekspedisjonen i DNTs årbok samme år.
Hall skrev flere presise og instruktive artikler om sine fjellekspedisjoner i DNTs årbøker. I årboken for 1902 kan man lese en fullstendig fortegnelse over hans ekspedisjoner. Listen fyller tre sider.
Slingsby skriver dette om sin venn:
Alle tindebestigere som har klatret i Hurrungane vil sikkert være enige med meg når jeg hevder vår takknemlighetsgjeld til Carl Hall, borgeren av København, for de lysende skildringer av hans tallrike erobringer av jomfruelige tinder i fjellkjeden, og for et stort antall samvittighetsfulle rapporter om samtlige førstebestigninger utført av andre – og kanskje fremst de ypperlige fotografier som så ofte har prydet sidene i DNTs årbøker gjennom de siste tyve år og ansporet mange unge og søkende mennesker til å ta opp fra dalene for å sanke helse, styrke og nær fortrolighet med seg selv på de evige høydene.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
- Jotunheimens erobring, Helge Giverholt, Oslo 1946
- Dansk biografisk Lexikon, side 509