Capitalism: A Love Story

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Capitalism: A Love Story

Nasjonalitet USA
Sjanger Dokumentar

Regissør Michael Moore
Produsent Anne Moore
Michael Moore
Manus Michael Moore

Musikk Jeff Gibbs
Sjeffotograf Daniel Marracino
Jayme Roy
Klipp Jessica Brunetto
Alex Meiller
Tanya Meiller
Conor O'Neill
Pablo Proenza
T. Woody Richman
John Walter

Filmselskap The Weinstein Company
Dog Eat Dog Films

Utgivelsesår 6. september 2009 (Filmfestivalen i Venezia)
2. oktober 2009 (USA)
30. oktober 2009 (Norge)

Lengde 127 min
Aldersgrense Tillatt for alle
Budsjett $20 millioner
Totalomsetning $17,4 millioner

Offisielt nettsted
IMDb-profil
Medietilsynet

Capitalism: A Love Story er en amerikansk dokumentarfilm fra 2009 lagd av Michael Moore. Dokumentaren har et kritisk blikk på kapitalismen og handler i hovedsak om finanskrisen og konsekvensene av den.

Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en moderat publikumssuksess. Den innbrakte imidlertid betydelig mindre enn Moores Fahrenheit 9/11, Bowling for Columbine og Sicko og klarte heller ikke å overgå produksjonskostnadene. Den er per 2012 rangert på 12-plass over de mest innbringende dokumentarfilmene i USA.

Filmen hadde premiere ved Filmfestivalen i Venezia, hvor den forøvrig ble tildelt to priser. Den vant i tillegg prisen for beste dokumentar ved Phoenix Film Critics Society Awards.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

Filmen tar for seg flere kritikkverdige forhold i det amerikanske samfunnet. Blant annet Wall Streets «kasinomentalitet», fengsler som tar imot fanger kun for profitt, banken Goldman Sachs' innflytelse på Washington DC, den lave lønnen til amerikanske piloter, de grådige, store konsernenes sterkt uheldige effekt på den jevne amerikaners liv og den enorme mengden tvangsauksjoner av boliger. Filmen undersøker også hvorvidt kapitalisme er en synd og hvordan Jesus hadde vært som kapitalist.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Anmelderne

Filmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 75% på Rotten Tomatoes[2] og 61% på Metacritic.[3] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner.[4] Ved siden av Ebert fikk den best omtale av amerikanske publikasjoner som New Orleans Times-Picayune, Rolling Stone, Miami Herald, Philadelphia Inquirer, USA Today, Entertainment Weekly, Los Angeles Times, The New York Times og Wall Street Journal. Den fikk dårligst omtale av New York Post og Salon.com.[5] Anmelderen i New Orleans Times-Picayune skrev følgende: «Not only is Michael Moore entertaining, but he has a way of laying things out with such common sense that it's hard not to be enraged by it».[6]

Dagbladet gav den terningkast tre og skrev følgende: «Moore er en opprørt mann på en panisk jakt etter noen å gi skylden for alt som er galt. For ham er alt næringslivstoppene sier og gjør et utslag av kynisme, drevet av et ønske om å utnytte de som er på bunnen. Moore vil avskaffe kapitalismen, men han presenterer aldri noe ordentlig alternativ til en verden der næringslivet får utfolde seg».[7] Aftenposten gav den terningkast fire og skrev blant annet: «Moores retorikk er like mye en forbannelse som en velsignelse. Han kan være rasende festlig, så lenge man tar det som serveres med en klype salt. Her bruker han klipp fra spillefilmer og arkivfilmer i underholdende montasjer der kapitalismens fremste symbolbærere får gjennomgå. Moores filmer er på sitt minst interessante når hans person kommer i veien. Selv om showmannen Moore ikke slipper så mye til denne gangen, blir oppvisningene foran Wall Street etter hvert trøttende».[8] VG gav den terningkast fem og skrev følgende: «Moore er en ufattelig dyktig propagandist. Han vet hva han er ute etter, og er skamløs i sin bruk av virkemidler. Han viser den sterkeste og mest humane ordlegging av den amerikanske drømmen for alle, gjennom et tidligere lite kjent sitat fra Franklin D. Roosevelt et år før hans død, der FDR tar til orde for å lovfeste borgernes rett til et hjem, arbeid, utdannelse og helseforsikring».[9] NRKs filmanmelder mente at den manglet noe av brodden man hadde sett i Moores tidligere filmer. Anmelderen skrev videre at «Selv om kritikere vil ha det til at Moore er for radikal til å overbevise den gjengse amerikaner med filmene sine, viser maktens stengte dører at Moore fremdeles er fryktet».[10]

Publikum

Den innbrakte $17,4 millioner på verdensbasis, hvorav $14,4 millioner i USA alene. Den er (per 2012) den 12te mest innbringende dokumentarfilmen i USA, men ligger langt bak Mores kjempesuksess Fahrenheit 9/11.[11] Produksjonskostnadene var på $20 millioner.[12]

Den innbrakte ytterligere $4,2 millioner på DVD-salg i USA.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nett-TV[rediger | rediger kilde]