Cape Breton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cape Breton , Nova Scotia, Canada
Cape Breton sett fra rommet

Cape Breton (engelsk Cape Breton Island, fransk Île du Cap-Breton, skotsk-gælisk Eilean Cheap Breatuinn, mi'kmaq Únamakika) er en øy i Atlanterhavet utenfor det østlige Canada. Navnet er avledet av bretonsk, knyttet til Bretagne. Cape Breton er en del av provinsen Nova Scotia, og er skilt fra denne halvøya med Canso-sundet. Over sundet går det en molo, kalt Canso Causeway. Mot øst ligger Atlanterhavet, mot vest ligger Saint Lawrence-bukta. Landmassen er tilnærmet u-formet, med havbukta Bras-d’Or i sentrum av øya.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya utgjør fire av provinsens 18 fylker, ’’counties’’, nemlig Cape Breton Country, Inverness County, Richmond County og Victoria County. Totalbefolkningen utgjorde ved folkeavstemningen i 2001 147 454 mennesker, eller 16% av provinsens befolkning. Siden forrige folketelling i 1996 hadde befolkningen gått tilbake med 6,8%. 72% av befolkningen holder til i CBRM, Cape Breton Regional Municipality, et område preget av kull- og stålindustri.

Historie[rediger | rediger kilde]

Cape breton island 1.jpg
Cape breton island 2.jpg
Cape breton island 3.jpg

De første innbyggerne på Cape Breton var sannsynligvis forgjengerne til dagens micmacfolk, de som bodde på øya da europeerne fant øya i 1497. Oppdageren av øya var den italiensk-engelske oppdageren John Cabot. I 1522 etablerte portugiserne en fiskerkoloni under João Alvares Fagundes, og så mange som 200 nybyggere bodde i en navnløs landsby på nordvestsida av øya, hvor dagens samfunn Ingonish ligger. Koloniens skjebne forblir ukjent, selv om den nevnes så seint som i 1570.

I 1631 ga Karl I av England Cape Breton til Robert Gordon av Lochinvar og hans sønn Robert. Imidlertid var det franskmennene som skulle starte den første større koloniseringen, og et fransk fort ble bygd midt på den østre halvøya i Fort Ste. Anne tidlig på 1700-tallet for å vokte innseilinga til Saint Lawrence-bukta og for å beskytte franske fiskere på Grand Banks, de rike fiskebankene øst for Nova Scotia. Franskmennene kalte øya Île Royale. Noe senere ble Frankrikes største festning i den nye verden, Louisbourg, bygd. Den franske kongen Ludvig XV bemerket at han nå forventet å se tårnene på Louisbourg i horisonten i vest, med tanke på de store pengesummene som var blitt brukt. Louisbourg falt imidlertid i 1713, og igjen i 1760, og i 1763 ble Île Royale avstått til Storbritannia ved freden i Utrecht. Britene slo øya sammen med Nova Scotia, som de allerede hadde erobret i 1713, og New Brunswick.

De første nybyggerne som kom til øya etter den britiske erobringen var irske. Imidlertid gikk de snart opp i den franske kulturen som allerede var der. I 1784 ble kolonien delt i tre; New Brunswick, Cape Breton Island og Nova Scotia. Kolonien hadde sin hovedstad i Sydney. Den økonomiske utviklingen gikk imidlertid sakte, og gruvedriften, som hadde vært viktig i den franske tida, lå nede de første tiårene etter den britiske erobringen.

I 1820 ble kolonien Cape Breton Island slått sammen for andre gang med Nova Scotia. Deretter fulgte en større industriell utvikling av kulleiene på den østlige delen av øya. Industrialisering, raskere skipsfart og framgang innen fiskeriene førte i andre halvdel av 1800-tallet til kontakt og befolkningsutveksling mellom Cape Breton og Newfoundland, noe som har fortsatt fram til i dag.

Den etniske sammensetningen endret seg også. I første halvdel av 1800-tallet opplevde øya en stor tilstrømming av skotter fra det skotske høylandet. Skottene utvandret på grunn av ’’The Highland Clearances’’, en prosess der leilendinger ble kastet ut av hjemmene sine for å gi plass til kvegavl. De brakte med seg gælisk språk og enten katolsk eller presbyteriansk religion. Kampanjer i skolene på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet forsøkte å hindre bruk av gælisk blant de unge, og med engelskspråklige media i det 20. århundre gikk bruken av gælisk sterkt tilbake, men i dag finnes det fortsatt lokalsamfunn hvor gælisk er i bruk. Dette ble også hjulpet av turismen, som vektla lokalt særpreg. I dag finnes Gaelic College of Celtic Arts and Crafts som skal fremme språk og kultur.

Siden Cape Breton Island er noe av det østligste i Nord-Amerika, ble øya viktig for utviklingen av telefonteknologien, med slike navn som Alexander Graham Bell og Guglielmo Marconi.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Bras d'Or

Øya er 10 311 km² stor, eller så stor som Østfold, Akershus og Vestfold til sammen. Dette gjør øya til den 75. største i verden. Kystene på øya er preget av klipper og steinete nes og landtunger, mens innlandet er preget av jordbruksland, bredaler formet av isen, skogområder og sletter. Det finnes indikasjoner på at deler av øya opprinnelig var bundet sammen med Skottland og Norge, som nå ligger langt unna på grunn av millioner av års kontinentaldrift.

Den nordlige delen av Cape Breton er dominert av Cape Breton Highlands, eller kort ’’The Highlands’’, en fortsettelse av Appalachene som går langs Atlanterhavskysten av Nord-Amerika. Her ble i 1936 Cape Breton Highlands National Park opprettet. Parket har et areal på 949 km², omtrent dobbelt så stort som Oslo. Den kjente ruta Cabot Trail er en naturskjønn vei som går langs kysten av dette området.

Midt på øya ligger saltvannsfjorden Bras d’Or. I tillegg finnes det en rekke sjøer og elver på øya. Cape Breton har siden 1955 hatt fastlandsforbindelse med vei og jernbane over Canso Causeway, et større moloanlegg. Skipstrafikken går gjennom Canso-kanalen i den østre enden av moloanlegget.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Befolkningen på øya kan deles inn i fem grupper:

-Micmac: De opprinnelige innbyggerne.

-Akadierne, fransktalende med røtter tilbake til 1600-tallet.

-Irer som kom etter den britiske maktovertakelsen.

-Skotter, som kom på begynnelsen av 1800-tallet, og som dominerer i antall.

-Engelskmenn, hvorav de første kom etter den amerikanske revolusjonen.

I tillegg er det mindre grupper av svarte kanadiere, italienere og østeuropeere. De sistnevnte kom som følge av industriutviklingen i Cape Breton-regionen.

De siste 20 årene har befolkningen vært i tilbakegang. Denne trenden har økt de siste årene på grunn av problemer i industri og sysselsetting. Fra 1996 til 2001 gikk befolkningen tilbake fra 158 260 til 147 454, hele 6,8%.

Rasemessig sammensetning

Religion

Statistics Canada Statistics Canada rapporterte I 2001 om 107 880 religiøse på Cape Breton, deriblant 3,915 uten religiøs tilknytning.[1] De største kategoriene var:

  • Romersk katolsk: 69 820
  • Protestanter: 32 575 (deriblant 13 790 United Church of Canada og 10 170 Anglikanere)
  • Ortodokse: 395
  • Jødiske: 235
  • Muslimer: 135

Synagoger i Sydney og Glace Bay betjener et lite jødisk samfunn med lange tradisjoner som en gang var blant de største i østre Canada. Nyere muslimske innvandrere avholder fredagsbønn på Cape Breton-universitetet.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Cape Breton har to viktige kulleier, nemlig Sydney Coal Field på den sørøstre delen av øya ved Atlanterhavskysten. Disse kulleiene var gjennom 1800-tallet og fram til etter 2. verdenskrig blant de største private arbeidsgiverne i Canada. Inverness-kullfeltet vest på øya er betydelig mindre, men her var det også flere gruver tidligere. Sydney har tradisjonelt vært den største havnebyen, med en beskyttet, naturlig havn. Sydney er også det største handelssenteret, og der gis øyas dagsavis, The Cape Breton Post, ut. Sydney har også det eneste aktive fjernsynsstudioet, CJCB-TV og flere radiostasjoner. Fra Marine Atlantic Terminal i North Sydney går det ferger til Channel-Port aux Basques på Newfoundland, og om sommeren også til Argentia på Newfoundland. Point Edward på vestsida av Sydney Harbour er en tidligere kanadisk marinebase som nå brukes til private formål. Canadas Kystvaktskole, Canadian Coast Guard College, befinner seg i nærheten, nemlig i Westmount. Glace Bay er den nest største byen og var det største gruvesenteret før den siste gruven ble stengt på 1980-tallet. Glace Bay var også et viktig jernbaneknutepunkt og sentrum for fiskeriene. Tidligere var Glace Bay den største byen i hele Nova Scotia.

Port Hawkesbuy ble en viktig havn etter at Canso Causeway, moloen til fastlandet, ble fullført og en ny, dyp og beskyttet havn oppsto. Canso-stredet er åpent for skip av samme størrelse som de som passer i Saint Lawrence Seaway, og havna i Port Hawkesbury kan ta de dypest gående fartøyene.

Industrien på Cape Breton har møtt store utfordringer med stengningen av de viktige kullgruvene. Øyboerne har derfor blitt tvunget til å omstille seg mot reiseliv, call-sentra, småindustri og industri som lager bildeler, farmasøytiske produkter og vindusglass.

Mens byområdet rundt Sydney har gjennomgått en tøff omstilling, har livet på landsbygda vært mer stabilt, med en blanding av fiske, skogbruk, småskala landbruk og reiseliv. Særlig har reiselivet økt i betydning. Det største trekkplasteret er Cabot Trail, en malerisk kyststrekning langs den nordlige delen av øya som hvert år tiltrekker 400 000 gjester. Fort Louisbourg, den franske festningen som er blitt gjenreist, bygger opp under øyas spennende historie. Øya legger også vekt på sin keltiske arv og avholder Celtic Colours Festival hver oktober. Gaelic College of Celtic Arts and Crafts blir aktivt brukt i markedsføringen.


Folkemusikk[rediger | rediger kilde]

Cape Breton er kjent for sitt felespill som kom til Nord-Amerika med skotske immigranter på 1800-tallet, og spillestilen er tro mot tradisjonene. Ceilidh, eller folkedansoppvisning, er populær underholdning om sommeren. Landsbyen Judique er kjent som '’Bhaile nam Fonn'’, tonebygda, og her finnes Celtic Music Interpretive Centre. Flere felespillere fra Cape Breton er også blitt kjent i resten av Canada.

Ymse[rediger | rediger kilde]

• Cape Breton har et enormt, tidligere industriområde med forurensing i grunnen. Sydney Tar Pods befinner seg nær sentrum av Sydney, og her ble avfall fra koksovnene dumpet i tjern da industrien gikk for fullt. I bakken overfor ligger en tidligere kommunal fylling. Et prosjekt til 400 millioner kanadiske dollar (ca. 2 milliarder kroner) er nå på vei.

• Distrikt 26 av fagforeningen United Mine Workers of America fra industriområdet ved Sydney var det eneste distriktet som prøvde å bli medlem av Profintern.

• Fortet Louisbourg er Canadas største historiske monument og det største historiske restaureringsprosjektet i Nord-Amerika. Louisbourg har nå blitt tilbakeført til den formen det hadde da det midt på 1700-tallet var en befestet fransk havneby.

• Alexander Graham Bell var en skotskfødt oppfinner som til slutt slo seg ned for godt på sommerresidedensen sin. Han fant blant annet opp telefonen, jernlungen, hydrofoilen og høreapparatet.

• På Marconi-museet i Glace Bay kan man lære mer om de første transatlantiske radiosignalene sendt av Guglielmo Marconi.

• Glen Breton er det eneste destilleriet for maltwhisky i Nord-Amerika.

• Gruva ved Port Morien regnes som den første kommersielt drevne kullgruva i Nord-Amerika. Den forsynte Louisbourg med kull på 1700-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cape Breton Island – bilder, video eller lyd

Koordinater: 46°10′N 60°45′V