Cao Văn Viên
| Cao Văn Viên | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 21. des. 1921 .svg){kind=small} Vientiane i Laos | ||
| Død | 22. jan. 2008 (86 år) Annandale, Fairfax i VirginiaHjerteinfarkt | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker | ||
| Utdannet ved | U.S. Army Command and General Staff College | ||
| Nasjonalitet | Vietnam | ||
| Utmerkelser | Vietnams nasjonalorden Silver Star Legion of Merit | ||
| Troskap | Staten Vietnam Sør-Vietnam | ||
| Tjenestetid | 1949–1975 | ||
| Militær grad | General | ||
| Enhet | Vietnams nasjonale hær 1949-1955 Sør-Vietnams hær 1955-1975 | ||
| Kommandoer | Sjef for den sørvietnamesiske generalstaben 1965–1975 | ||
| Deltok i | Den første indokinesiske krig Vietnamkrigen | ||
Cao Văn Viên (født 21. desember 1921 i Vientiane i Laos, død 22. januar 2008 i Annandale, Fairfax i Virginia) var en general i Sør-Vietnams hær under Vietnamkrigen hvor han i hovedsak var sjef for den sørvietnamesiske generalstaben. Han ble ansett som en av Nguyễn Cao Kỳs politiske allierte og fungerte i perioder som forsvarsminister da Kỳ var statsminister.
Videre ble han ansett som en av de dyktigste sørvietnamesiske militære lederne,[1] og blir kalt en «nøkkelperson»[2] og en av de viktigste vietnamesiske militære lederne[3] under Vietnamkrigen. Han var sammen med Trần Thiện Khiêm de eneste firestjernes generalene i hele Sør-Vietnams historie.[4]
Etter Vietnamkrigen emigrerte han til USA.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han ble født i Vientiane av vietnamesiske foreldre[5][6][7][8] hvor faren drev med handel.[7] Han reiste til Cochinkina da han hørte rykter om gullfunn i Mekongdeltaet og dro på gulljakt.[9] Han sluttet seg til Hồ Chí Minh og kjempet i gerilja-krigen mot det franske kolonistyret, men brøt med Ho Chi Minh da han kom til at Ho Chi Minhs bevegelse var mer kommunistisk enn nasjonal og sluttet seg da til uavhengige kampgrupper mot franskmennene.[9] Han ble tatt til fange av franskmennene, men løslatt og fikk begynne på universitetet i Saigon hvor han tok en bachelor-grad i fransk litteratur.[9][6] Han gikk på universitetet sammen med Lâm Quang Thi[10] som også senere ble general i Sør-Vietnams hær.
Han var i hele livet en troende og aktiv praktiserende buddhist.[11]
Karriere[rediger | rediger kilde]
Han arbeidet for en profesjonalisering av Sør-Vietnams hær, og blant annet nektet å slutte seg til statskuppet mot Diem til tross for at han ble truet med en karabin,[11] og satt en stund fengslet før han igjen var i tjeneste.
Viên hadde en sentral rolle i forsvaret av Saigon under Tết-offensiven, men søkte etter 1970 om avskjed tre ganger da han var plaget av leddgikt. Først i aprildagene i 1975 ble søknaden innvilget, da han i tillegg kunne argumentere med at han ikke kunne tjenestegjøre under den kommende presidenten Dương Văn Minh, da han hadde vært sentral i kuppet i 1963, og hans assistent hadde truet ham med våpen.[11]
Viên forlot derfor Vietnam to dager før Saigons fall og bosatte seg i Virginia.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Moyar, Triumph Forsaken: The Vietnam War, 1954-1965, 2006, s. 267.
- ^ Smith, Philip. «Key Vietnam Army Figure Becomes Citizen», Washington Post 20. januar 1982.
- ^ Sorley, A Better War: The Unexamined Victories and Final Tragedy of America's Last Years in Vietnam, 2007, s. 364.
- ^ Dawson, Alan. 55 Days: The Fall of South Vietnam. New York: Prentice-Hall, 1978. ISBN 0133144763
- ^ Tucker, Spencer, ed. Encyclopedia of the Vietnam War: A Political, Social, and Military History. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO, 1998. ISBN 0-87436-983-5
- ^ a b Who's Who In Vietnam. Saigon: Vietnam Press, 1967.
- ^ a b Westmoreland, William Childs. A Soldier Reports. New York: Doubleday, 1976. ISBN 0-385-00434-6
- ^ Tuohy, William. «New Defense Minister for S. Vietnam Named», Los Angeles Times 28. januar 1967.
- ^ a b c «Cao Van Vien | 1921-2008», Donna St. George i The Washington Post 2. januar 2009, besøkt 26. juni 2012
- ^ Lam, Quang Thi. The Twenty-Five Year Century: A South Vietnamese General Remembers the Indochina War to the Fall of Saigon. Denton, Tex.: University of North Texas Press, 2001. ISBN 1-57441-143-8
- ^ a b c St. George, The Washington Post
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- CV Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
- Donna St. George: The Washington Post, 2. januar 2009