Camille Desmoulins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Camille Desmoulins
CamilleDesmoulinsSignature.jpg

Lucie Simplice Camille Benoist Desmoulins (født 2. mars 1760 i Guise i Picardie, død 5. april 1794) var en fransk journalist og politiker som spilte en viktig rolle under den franske revolusjon. Han var en nær venn av Georges Danton, og var ved hans side blant annet under Massakren på Marsfeltet i juli 1791.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Desmoulins studerte jus på Collège Louis le Grand i Paris. Allerede under studietiden begynte han å sverme for de antikke frihetsidealene. I 1785 ble han advokat ved parlmentet i Paris, og arbeidet dessuten som politisk forfatter i en radikal ånd. Han støttet fra tidlig av idealene frihet og likhet for alle mennesker.

Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Desmoulins var en av grunnleggerne av Club des Cordeliers og motstander av girondinerne. I Palais Royal fikk han folkemengden med seg med sine populære taler («Aux armes!» – «Til våpen!»). Da han den 12. juli 1789 oppfordret til å gjøre synlig med tegn støtten til frihetskjemperne, og så selv tok et blad fra et tre og festet det til sin lue, oppstod bruken av kokarder. Stormen på Bastillen var forrsaket av hans litenskapelige agitasjon; den utløste stor bevegelse i folkedypet i Paris.

Han var aktiv frimurer og medlem av den såkalte filosoflosjen Neuf Sœurs i Paris. Et annet medlem av denne frimurerlosjen ii Paris var Joseph-Ignace Guillotin, som giljotinen er oppkalt etter.

Alt i 1789 tok han som en av de første til orde for en republikansk statsskikk og arbeidet siden med for det helt til monarkiet ble avskaffet, men med et avbrudd i 1792. Som medlem av konventet spilte Desmoulins ingen framtredende rolle, men som journalist fikk han stor innflytelse med sine tekster. I årene 1789-91 utga han avisen Les révolutions de France et Brabant og i 1792 La tribune des patriotes. I den sistnevnte avisen forsvarte han Maximilien de Robespierres politikk og angrep i 1793 i sine skrifter girondistene. Men fra 1791 var Desmoulins knyttet til Danton, og ble i 1792 hans sekretær. I Vieux cordelier, en avis som oppstod i 1793, angrep han i Dantons ånd hérbertistene, noe som Robespierre ga ham en skrape for.

Desmoulins var på denne måte til å begynne med tilhenger av en særlig radikal kurs, men distansderte seg senere fra denne. Desmoulins begynte å gå imot Robespierre i sine tekster, og da Danton ble arrestert, delte han samme skjebne. Fra skafottet ropte hen ut den 5. april 1794, mens han pekte på giljotinen: «Dette er altså lønnen til den første frihetens apostel! Det uhyre som krever mitt blod, kommer ikke til å overleve meg lenge!»

Hans 23-årige hustru Lucile Desmoulins, aom beklaget seg over hans henrettelse, måtte åtte dager etter selv på skafottet.

Verker[rediger | rediger kilde]

I tillegg til en mengde pamfletter og flyveblader skrev Desmoulins:

  • Discours de la lanterne aux Parisiens, Paris 17922
  • Satires du choix des meilleures plèces de vers qui ont précédé et suivi la révolution, Paris, 1792
  • Histoire des Brissotins, ou fragments de l'histoire secrète de la révolution et des six premiers mois de la république, Paris 1793, 17942
  • Opuscules, Marseille, Strasbourg og Paris 1790

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jules Claretie: Camille Desmoulins: Étude sur les Dantonistes; Paris, 1875 (biografi)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Benoît Camille Desmoulins i Store norske leksikon