Calmeyergatemøtet

Calmeyergatemøtet var et møte mellom ulike grupperinger i Den norske kirke, og var en viktig hendelse i det som ofte blir omtalt som kirkestriden. Møtet fant sted fra 15. til 18. februar i 1920 i Calmeyergatens Misjonshus i Calmeyers gate i Oslo, hvor det har fått navnet fra. Møtet blir i ettertid regnet som en svært viktig hendelse i norsk kirkehistorie. Møtet samlet 950 delegater fra ulike kirkelige organisasjoner, i tillegg til at det var solgt 1700 billetter til galleriet for publikum som ville overvære møtet.

De dominerende personene på møtet var Ole Hallesby, Edvard Sverdrup, Johan Martin Wisløff og Ludvig Hope.

Forspill til møtet

Helt fra århundreskriftet hadde det pågått en kamp innad i Den norske kirke mellom tilhengere av liberalteologi og mer konservative. Denne konflikten fikk konkrete uttrykk i den såkalte professorstriden fra 1903 til 1906 som førte til at Det teologiske menighetsfakultet (MF) ble opprettet. Opprettelsen av MF kom som en reaksjon på at liberalteologien hadde fått stort spillerom på teologisk fakultet (TF) på Universitetet i Oslo.

Den liberale fløyen startet i 1904 Norsk kirkeblad mens de konservative hadde Luthersk Kirketidende som sin viktigste publikasjon.

I 1913 organiserte de liberale prestene seg i Norske Presters fremskrittsgruppe, og de konservative svarte i 1919 med å grunnlegge Bekjennelsestro presters Broderkrets. Sistnevnte gruppe holdt fast på den apostoliske trosbekjennelse (Apostolicum) som det grunnleggende i kirken, og professor ved MF og formann i Indremisjonsselskapet Edvard Sverdrup sa i 1919 at de konservative ville «slutte fred» med de liberale om disse kunne godta Apostolicum. De liberale, med professor Lyder Brun i spissen, avviste dette, og sa at man ikke kunne «identifisere troen med et bestemt kompleks av tidshistorisk betingede setninger».

I september 1919 ble det så holdt et møte i Drammen der representanter for begge fløyene i kirken var representert. Lederen for komiteen som arrangerte møtet, var biskop i Kristiania Jens Tandberg som på dette tidspunktet også var leder for MFs forstanderskap. Tandberg mente at det «bør være rum baade for en konservativ og en liberal fløi, og at de begge er like nødvendige». Dette ble hardt kritisert av blant andre Ole Hallesby. Tandberg ble ikke gjenvalgt som leder i forstanderskapet i valget som var senere samme høst.

Mens møtet var samlet, var det også ventet at Stortinget skulle stemme over et lovforslag fra kirkestatsråden, Jørgen Løvland. Han hadde lagt fram et lovforslag om menighetsråd, og om dette gikk gjennom, ville flere få stemmerett ved valg av menighetsråd..

Møtet

Organisasjoner representert på møtet Det norske lutherske Indremissionsselskap (218 delegater) Det norske lutherske Kinamissionsforbund (106 delegater) Det norske Missionsselskap (81 delegater) Den norske Santalmission (81 delegater) Norges kristelige Ungdomsforbund (67 delegater) Indre Sjømandsmission (53 delegater) Vestlandske Indremissionsforbund (41 delegater) Det norske Kirkeparti Det blaa Kors Norsk Finnemission Norges kristelige Lærerforbund Det norske lutherske Finnemisjonsforbund Norske Diakoners Forbund Arbeidsutvalget for frivillig Menighetsorganisation Ungdomsskolelærerlaget Broderringene Menighetsfakultetet Det norske Søndagsskoleforbund Den norske Israelsmission Sudanmissionen Tjilimissionens Landsorganisation Bekjendelsestro Presters Broderkrets Østlandske Indremissionsforbund Enkelte mindre sammenslutninger (Organisasjoner uten oppgitte delegater hadde fra 20 delegater og nedover. Tilsammen 303.)

Invitasjon og program

Som en reaksjon på møtet i Drammen, ba Arbeidsutvalg for frivillig Menighetsorganisasjon Det norske lutherske indremissionsselskap ta et initiativ i saken. Disse satte ned et utvalg, ledet av Johan Martin Wisløff som kalte inn til et stort møte. De inviterte organisasjoner, og utformet forslag til resolusjoner. Av de inviterte organisasjonene, var det bare Den norske sjømannsmisjon som avslo.

Møtet var ment å være et forum der likesinnede kunne drøfte det de så på som en alvorlig situasjon for kirken, og skulle ikke ha noen videre politiske mål, noe man presiserte for å avgrense seg i forhold til et forslag Hallesby hadde fremmet i Aftenposten fire dager før invitasjonen ble sent ut. Hallesby skrev i sitt innlegg i Aftenposten at han mente møtet burde jobbe for å oppløse statskirken.

Program:

1. At samle vort kristenfolk til forsvar for menighetens gamle tro og bekjendelse og til kamp mot alle falske alliancer.
2. At dra konsekvenserne av dette standpunkt ved et aktivt arbeide for at hævde positiv kristendom i kirke, skole og presse.
3. At samle og styrke de frivillige organisationer og arbeide for større enhet mellem de troende.
4. At søke løst de vanskeligheter som reiser sig for bibeltro kristne ved at den liberale teologi trænger sig ind i vore skoler.

At arbeide for ret til at ansætte en "andenprest", naar et visst antal menighetslemmer kræver det.

Innbydelse 29. oktober 1919

Vedtak

Møtet vedtok to resolusjoner og ett lovforslag.

Første resolusjon

Den første resolusjonen som ble vedtatt, var delt sju ledd, som alle ble stemt over separat. Dette gjorde at noen av leddene ikke var støttet av alle organisasjonen som var tilstede.

1. Det ble enstemmig vedtatt at man skulle holde seg tro mot Bibelens ord «[i] denne farlige tid da den liberale teologi berøver vort folk tilliden til Guds aabenbarede ord».
2. Man var opprørt over samarbeidet med liberale teologer som hadde funnet sted på møtet i Drammen, og la ned en «en bestemt protest mot et saadant samarbeide, som kun kan tjene til at styrke den liberale teologis stilling». Dette skjedde mot en stemme. Denne stemmen kom fra R. Pedersen fra Norges kristelige ungdomsforbund.
3. I kampen mot liberalteologi var man enige om følgende punkter:

   a)Man var enige, mot to stemmer om å bare velge dem man mente stod «paa Skriftens grund» som arbeidere i frivillig arbeid.

   b)Man hevdet menighetenes rett til selv å kunne forvalte sakramentene om presten ikke «vitterlig ikke forkynder det bibelske evangelium».

   c)Man var enige om å gjøre sitt beste for å fylle skolene med lærere som var enige med deres sak. I de tilfeller der man ikke klarte dette, hevdet man at foreldre sto fritt til å ta barna sine ut av religionsundervisningen i skolen. Man var også enige om å jobbe hardt med søndagsskolearbeid. Dette punktet ble vedtatt mot en stemme.

   d)Man vedtok enstemmig å sette igang et opplysningsarbeid for å opplyse folket om liberalteologien, slik at folk kunne ta stilling mot denne.

4. Møtet slo så enstemmig fast at det viktigste redskapet i kampen mot den liberale teologien var de frivillige organisasjonenes arbeid. Man «enes derfor om at selvstændiggjøre og styrke disse, saa de ved Guds naade kan bære vort folk gjennem den nyrationalistiske bølge, som nu skyller ind over os.» Et av de viktigste grepene i dette, var videre støtte til Menighetsfakultetet, og styrking av den kristne pressen.
5. Enstemmig slo man fast at man var bekymret for en kirke som «ansætter professorer, prester og lærere, som forkynder og lærer stik i strid med kirkens bekjendelse». Man vedtok ikke noen handlingsplan, men sa at hva som videre skjedde med dette, var avhengig av hva som skjedde med den liberale teologi.
6. Møtet nedsatte en komite for å overvåke dette, og eventuelt kalle inn til et nytt møte.
7. Punkt sju var en bønn om styrke i arbeidet.

Andre resolusjon

Andre resolusjon er en uttalelse til kirkemyndighetene om de deltagende organisasjonenes syn på liberalteologien. Resolusjonen er delt opp i fire underpunkter.

1. I det første punktet slår man fast at den liberale teologi ble «officielt indvarslet i vor kirke ved dr. Joh.s Ordings utnævnelse til professor i troslære», og at den etter dette har fått større rom i kirken.
2. Organisasjonene minner om at de alltid har vært mot denne teologien, og peker på opprettelsen av Menighetsfakultetet som et konkret uttrykk for dette.
3. I punkt tre beskrive man hvordan man mener den liberale teologien har drevet «vor kirke ind i en skjæbnesvanger opløsningstilstand.» Man sier også at mange foreldre ikke vil sende sine barn på skole og i kirke der liberalteologi blir lært.
4. I punkt fire slår man først fast det som har blitt stående som Calmeyergatemøtets arv, nemlig «at bibel- og bekjendelsestro kristne i vort land aldrig lovformelig maa tvinges til at la sig kirkelig betjene eller sine barn kristelig undervise av prester og religionslærere som fornegter den kristelige tro slik som den er uttrykt i vort eget kirkesamfunds bekjendelsesskrifter.» Man kommer så med flere forslag til hvordan dette kan gjennomføres.

a)Enstemmig foreslår man at menighetene får mer å si ved innsettelse av en ny prest.

b)Man foreslår enstemmig å holde offentlige menighetsmøter angående ledige prestestillinger, og hvem man vil ha inn i dem.

c)Mot 29 stemmer ble det vedtatt å kreve retten til at menigheten skal kunne « kalde en hjælpeprest med like ret til at utføre kirkelige handlinger og bruke kirkehuset som den før ansatte». Dette skal være en mulighet for en menighet som har en prest med en teologi de ikke er enige i.

d)Mot to stemmer krever man at foreldrene skal ha rett til å gi sine barn religionsundervisning når lærere eller prester står for liberalteologi.

e)Så sier møtet enstemmig at «kirkestyrelsen ikke maa autorisere lærebøker i kristendomskundskap ved vore skoler som staar i strid med vor kirkes tro og bekjendelse, likesom der ved bessettelsen av stillingerne som religionslærere ved vore skoler — i særdeleshet ved vore lærerskoler — bør lægges en avgjørende vegt paa at vedkommende deler vor kirkes tro.»

Lovforslag

Møtet foreslo å endre odelstingsproposisjon nr. 47 fra 1919. De ville endre § 1, som hadde med stemmerett i kirkelige valg å gjøre, i tillegg til å legge til en § 13, der de ville lovfeste menighetenes rett til å ansette hjelpeprester.

Forslaget om endring av § 1, var en reaksjon på lovforslaget som omtrent samtidig var oppe til vurdering i Stortinget. Forslaget fra Calmeyergatemøtet var at bare de som stod i et spesielt manntall fikk stemmerett. Dette manntallet krevde en personlig erklæring om at man delte den kristne tro.

Møtet foreslo også å endre skolelovene, med å føye til at også foreldre i statskirken skulle kunne få sine barn fritatt fra religionsundervisningen i landsskolelovens § 6 og byskolelovens § 4. De ville i tillegg ha et tillegg til loven om de høiere almenskoler § 7, der det skulle stå at elever i statskirken kunne få fritak for religionsundervisningen.

Calmeyergatelinjen

Den linjen i møte med prester og andre ansatte i Den norske kirke som ble vedtatt på dette møtet, kalles Calmeyergatelinjen. Dette er en restriktiv linje, som styrker organisasjonenes teologiske integritet.

Det viktigste punktet i Calmeyergatelinjen, er at man ikke skal inngå frivillig samarbeid med dem man mener bryter med deres syn på den bibelske autoriteten. I praksis betydde dette at man brøt samarbeidet med mange prester, og at Calmeyergatemøtet i første omgang skjerpet kirkestriden.

Litteratur

• Bernt T. Oftestad, Tarald Rasmussen og Jan Scumacher, Norsk kirkehistorie, Universitetsforlaget, Oslo, 2001. ISBN 82-00-21808-2. s. 245-250
• Carl Fr. Wisløff, Norsk kirkedebatt gjennom 100 år, Lunde Forlag, Oslo, 1979. ISBN 82-520-3647-3 s.39-42

Eksterne lenker

• Temaside fra NLA om Calmeyergatemøtet. Med fulle resolusjons- og invitasjonstekster.
• Forelesningsmanuskript av Dag Torkhildsen. Fra Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo.