CIWS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Phalanx CIWS om bord på USS «Kearsage» (LHD-3).

CIWS (engelsk forkortelse for Close-In Weapon System) er et maritimt nærforsvarssystem. Det er våpensystemet som brukes om bord på krigsskip som en siste forsvarslinje (eng. last line of defense) mot innkommende sjømålmissiler, fly og små overflatefartøyer som har klart å trenge gjennom de første (ytre) forsvarslinjene. Et nærforsvarssystem består typisk av en helautomatisk, radarstyrt gatling-maskinkanon eller et missilsystem. På grunn av den korte tiden som vil være til disposisjon i et scenario med et eller flere innkommende sjømålmissiler eller andre trusler, må nærforsvarssystemet ha en svært kort reaksjonstid. I tillegg gjør det faktum at våpensystemet må treffe mål med et overflateareal på kun cirka 0,25 kvadratmeter som dessuten beveger seg med en høy hastighet, at slike systemer er basert på enten artilleri med ekstremt store ildhastigheter, ofte gatlingkanoner som for eksempel amerikanske M61 Vulcan, eller luftvernmissiler med kort rekkevidde eller en kombinasjon av begge.

Så å si alle klasser av moderne krigsskip er utstyrt med noe slags CIWS. Noen kryssere, jagere og fregatter kan være utrustet med flere nærforsvarssystemer, vanligvis enten ett på hver side eller alternativt ett forut og akterut. Enda større skip, slik som hangarskip, kan ha enda flere nærforsvarssystemer. Det russiske hangarskipet «Admiral Kuznetsov» har for eksempel åtte Kashtan CIWS samt åtte AK-630 CIWS.

Historie[rediger | rediger kilde]

CIWS fikk sitt inntog i 1970-årene, etter framgangen av sjømålmissiler. Siden sjømålmissilene ble mer og mer teknisk avanserte og raskere, kunne tradisjonelle kanoner og antiluftskyts ikke lenger holde tritt. Sjømålmissilene fløy vanligvis lavt og var programmert for å utføre tilfeldige unnamanøvrer i den siste fasen av flyvningen. Som et mottrekk til de utviklede sjømålmissilene ble det i første omgang utviklet systemer med maskinkanoner, og for å sikre en større treffrate falt valget av maskinkanoner på gatling-maskinkanoner, som er i stand til å skyte opptil 6 000 skudd i minuttet. Dermed kunne man få så mange skudd i lufta som mulig og ha en større sjanse for å treffe det innkommende missilet. Senere ble også nærforsvarssystemer som benyttet missiler utviklet.

Det sovjetrussiske systemet AK-230 (30 mm) ble innført i 1969. Det fikk sin informasjon via skipets radar, som sendte informasjon vedrørende målets kurs, fart og høyde videre til en datamaskin, som så igjen kontrollerte nærforsvarssystemet og kunne engasjere målet. USA utviklet i 1978 Phalanx-systemet (20 mm), som med sitt eget radarsystem gjorde det uavhengig av skipets radar. Nederland designet i 1979 Goalkeeper-systemet, som ligner på Phalanx-systemet, dog med et større kaliber (30 mm).

Virkemåte[rediger | rediger kilde]

Nærforsvarssystemene er oftest helautomatiske, men kan overvåkes og styres via operasjonsrommet. De kan også operere autonomt, noe som reduserer systemets reaksjonstid vesentlig overfor raskt bevegende trusler. Systemet identifiserer innkommende trusler basert på deres størrelse og hastighet. Systemet prioriterer så hvilke mål som skal engasjeres, slik at et missil på vei mot skipet, men ikke direkte mot, ikke nødvendigvis vil bli engasjert. Deretter retter systemet maskinkanonen mot målet og engasjerer målet, før det skifter mål og begynner prosessen på nytt. CIWS som bruker missiler, sender et missil av gårde når trusselen kommer innenfor rekkevidde. Hvis det første missilet feiler, blir enda et missil avfyrt inntil trusselen er nøytralisert.

Effektivitet[rediger | rediger kilde]

Et RAM-CIWS på den tyske torpedobåten FGS S79 «Wiesel» (P6129)

Siden sjømålmissiler blir engasjert i relativ nærhet til skipene, kan missilets høye hastighet, selv når det blir ødelagt, gjøre at restene av missilet fortsetter mot skipet og forårsaker lette ødeleggelser på følsomme systemer, slik som radarer og kommunikasjonsantenner. Ettersom missilet manøvrerer og skuddet fra CIWS-kanonen tar en viss tid på seg for å nå frem til målet, kan målets posisjon ha forandret seg så mye i mellomtiden at skuddet bommer. Man forsøker å motarbeide dette ved å få kanonen til å spre ilden og ved å prøve å forutsi hvor målet kommer til å befinne seg gjennom bruk av avanserte algoritmer, samt (i CIWS med grovere kaliber) gjennom ammunisjon med nærhetsbrannrør (eng. proximity fuze) eller tidsbestemt airburst-innretning der granaten ikke må treffe sjømålmissilet direkte for å eksplodere. Slike granater er ment for å eksplodere i lufta og vil gjøre det selv om de havner i nærheten av det innkommende missilet. Effektiviteten av disse mottiltakene har aldri blitt testet i kamp.

Maskinkanon-baserte CIWS har dog fortsatt en viss verdi fordi de kan slå ut eldre, mindre avanserte sjømålmissiler som ble utviklet på 60-, 70- og 80-tallet. Disse eldre missilene er i dag den største trusselen fra ikke-statlige aktører og terroristorganisasjoner som Hamas og Hizbollah. Enkelte CIWS kan også ha en potensiell stor betydning for å beskytte et skip mot raske, mindre båter i selvmordsaksjoner.

AK-230 har en rekkevidde på 2 500 meter og en maksimal skuddhastighet på 2 000 skudd i minuttet. Phalanx CIWS har en rekkevidde på 3 500 meter og en skuddhastighet på 4 500 skudd i minuttet. Oppgraderingen Block 1B gjør ifølge produsenten Raytheon Phalanx CIWS i stand til å skyte ned missiler som flyr med en hastighet på 2,4 Mach eller mer. Goalkeeper-systemet har en rekkevidde fra 350 til 1 500 meter med en skuddhastighet på 4 200 skudd i minuttet. Dog kan systemets treffsikkerhet ikke være like høy Som Phalanx når målet flyr med en hastighet over 2 Mach.

RAM-systemet (RIM-116 Rolling Airframe Missile) er det raskeste nærforsvarssystemet; det skyter av gårde et missil med en hastighet på 3 Mach i en 5-8 kilometers avstand. Det kan benytte Phalanx-systemets sensorer og dermed få en bedre treffsikkerhet.

Det russiske Kashtan (russisk: Каштан; «kastanje») CIWS er en kombinasjon av et missilsystem og et kanonsystem. Det består av to 30 mm gatlingkanoner med en skuddhastighet på opptil 12 000 skudd i minuttet, samt fire SA-N-11 Grison-missiler. Kanonene har en rekkevidde på 500 til 4 000 meter og missilene en rekkevidde fra 1 500 meter til 10 000 meter. Den avanserte sensorpakken gjør at systemet er i stand til å engasjere mål som flyr med en hastighet på over 600 meter i sekundet (1,8 Mach). Systemet er i stand til å engasjere opp mot seks mål samtidig.

Sammenligning av enkelte moderne CIWS[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av en rekke moderne CIWS
Russland AK-630[1] USA Phalanx CIWS[2] Nederland Goalkeeper CIWS Italia DARDO[3] Sveits Millennium[4]
Vekt 9 114 kg 6 200 kg 9 902 kg 5 500 kg 3 300 kg
Bestykning 30 mm seksløpet GSh-6-30 gatlingkanon 20 mm seksløpet M61 Vulcan gatlingkanon 30 mm sjuløpet GAU-8 gatlingkanon 40 mm toløpet Bofors 40 mm 35 mm enløpet Oerlikon Millennium 35 mm Naval Revolver Gun System
Skuddhastighet 5 000 skudd per minutt 4 500 skudd per minutt 4 200 skudd per minutt 600/900 skudd per minutt 200/1 000 skudd per minutt
Effektiv rekkevidde 4 000 m 3 600 m 2 000 m 4 000 m 3 500 m
Ammunisjonslager 2 000 skudd 1 550 skudd 1 190 skudd 736 skudd 252 skudd
Utgangshastighet 900 m/s 1 100 m/s 1 109 m/s 1 000 m/s 1 050 m/s / 1 175 m/s
Elevasjonsvinkel -12 til +88 grader -25 til +85 grader -25 til +85 grader -13 til +85 grader -15 til +85 grader
Elevasjonshastighet 50 grader per sekund 115 grader per sekund 100 grader per sekund 60 grader per sekund 70 grader per sekund
Travers (rotasjon) 360 grader -150 til +150 grader 360 grader 360 grader 360 grader
Travershastighet 70 grader per sekund 115 grader per sekund 100 grader per sekund 90 grader per sekund 120 grader per sekund
Bilde Duetak630m2.jpg Phalanx CIWS - ID 061001-N-4207M-023.jpg Goalkeeper.jpg BredaDardo40mm.jpg Oerlikon Millennium 35 mm Naval Revolver Gun Systems on HDMS Absalon (L16).jpg

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]