Bysantinsk litteratur

Bysantinsk evangeliebok fra 1000-tallet; dens vakre presentasjon illustrerer den dekorative stil som tidsalderen fremmet.

Kart over Konstantinopel (1422) ved florentinsk kartografen Cristoforo Buondelmonti er det eldste bevarte kart over hovedstaden i Østromerriket, og det eneste som er datert fra før den muslimske erobringen av byen i 1453.

Bysantinsk litteratur kan defineres som senantikken og middelalderens gresk litteratur, enten denne var skrevet innenfor grensene til Østromerriket eller utenfor. Den utgjør den andre vesentlige periode i historien til gresk litteratur, hvor den første var den greske antikkens litteratur, skjønt populær bysantinsk litteratur og tidlig moderne gresk litteratur som begynte fra 1000-tallet har et uklart skille.

Det er vanlig å datere den bysantinske perioden mellom årene 527 e.Kr. og til 1453. Det vil si at den begynner med at Justinian I den stores ble keiser i år 527, men for litteraturens del har stengingen av akademiet i Athen i år 529 fått symbolsk betydning for avslutningen på antikkens kultur, skjønt det kan argumenteres for Det bysantinske rike også videreførte antikken. Den endelige avslutningen av Østromerriket og samtidig bysantinsk litteratur er konkret med muslimenes erobring av Konstantinopel den 29. mai 1453 da den siste keiseren ble drept i kampene, og halvmånen ble reist over det mektige byggverket Hagia Sofia.

Bysantinsk litteratur ble skrevet og lest for hoffet og en liten litterær elite. Den var hovedsakelig opptatt av teologi, historie, og kommentarer på antikkens verker. Det mest kreative aspektet var religiøs poesi, men også retorikk og verdslig poesi eksisterte. Det litterære leksikonet Suda ble satt sammen en gang rundt 975 og har gitt et mangfold av informasjon om både antikkens som bysantinsk litteratur og historie.

Karaktertrekk

Bakgrunn

Mange av de antikke greske sjangrene som drama og korlyrikk hadde blitt umoderne i senantikken, og all middelalderlitteratur på gresk språk ble skrevet i en arkaisk stil som etterlignet forfatterne fra antikkens Hellas. Denne praksis ble forutsatt av en lenge etablert system innenfor gresk utdannelse hvor retorikk var et betydningsfylt emne. Et typisk produkt av denne bysantinske utdannelsen var de greske kirkefedre som delte de litterære verdiene til sine hedenske samtidige. Av den grunn ble den utstrakte kristne litteraturen på 200- til 500-tallet en syntese av hellenistisk og kristne tanker og filosofi. Av den grunn ble bysantinsk litteratur også skrevet i stilen til attisk gresk, fjern fra den allmenne middelaldergresk som ble snakket av alle samfunnsklasser i det bysantinske samfunnet i dagliglivet. I tillegg var denne litterære stilen også fjernet fra koinégresk, «fellesspråk», fra den hellenistiske sivilisasjonen, og som var språket i Det nye testamente, og med røtter tilbake til Homer og forfatterne fra antikkens Athen.

På dette viset var kulturen i Det bysantinske riket markert i over 1000 år av en diglossi mellom to ulike former av det samme språket, et høyspråk og et lavspråk, som levde side om side, og som ble benyttet for forskjellige formål. Imidlertid endret forholdene mellom høyspråk og lavspråk i århundrenes løp. Prestisjen til attisk litteratur forble uendret fram til 600-tallet, men i de påfølgende århundrene da selve eksistensen til Det bysantinske riket var truet, bylivet og utdannelsen var i nedgang, og sammen med dem også bruken av klassisk språk og stil. Den politiske restitusjon på 800-tallet førte til en litterær fornyelse hvor det kom en bevegelse for en bevisst forsøk på å gjenskape den hellenistiske-kristne kultur fra senantikken. Enklere eller populær gresk ble unngått i litterær bruk og mange vitaer eller helgenbiografier på de eldste helgenene ble omskrevet i en arkaisk stil. Ved 1100-tallet hadde den kulturelle selvtilliten til bysantinske grekere ført til at nye litterære sjangre hadde oppstått, eksempelvis romantisk fiksjon hvor eventyr og kjærlighet var de viktigste elementene. Satire gjorde tidvis bruk av gresk dagligtale. Perioden fra det fjerde korstog og fram til Konstantinopels fall hadde en heftig fornyelse av etterligninger av antikkens litteratur ved at grekerne søkte å sikre deres kulturelle overlegenhet over de militært langt mektigere vestlige Europa. På samme tid var det begynnelsen på en blomstrende litteratur i samtidens talte gresk, men denne litteraturen var begrenset til poetiske romanser og populære andaktsskrifter. All seriøs litteratur fortsatte å bli fremmet på det arkaiske språket i den lærde greske tradisjon.

Det nye Roma

Keiser Konstantin den store viser fram en representasjon av Konstantinopel som en gave til jomfru Maria og Jesusbarnet, kirkemosaikk, Hagia Sofia, ca. 1000.

Den største politiske forskjellen mellom de bysantinske og romerske periodene var overføringen av den politiske makt fra vest til øst, og den påfølgende gradvise avløsningen av latin med gresk. Det som satte i gang denne prosessen var uten tvil grunnleggelsen av den nye hovedstaden i Konstantinopel 326 e.Kr., og den endelige delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del i 395. Det forseglet det endelige skillet mellom det gresktalende øst og den latinsktalende vest, og for den kommende fremmedgjøringen mellom grekere og latinere.

Kontrasten ble særlig styrket av den raske veksten i den nye hovedstaden, «det nye Roma», som helleniserte halvdelen av riket politisk og geografisk, og snart ble det også et religiøst, sosialt, litterært og kunstnerisk sentrum. Konstantinopels vilje til sentralisering og makt var merkbart i et og alt. Det nye Roma triumferte over Alexandria i konsilet i Kalkedon i 451, og undertrykte kultursentra som Alexandria og Antiokia. Innenfor riket var det fortsatt en lingvistisk og kulturell dualisme ved at latin var tett knyttet til romersk juridisk tanke, og formelt ble latin bevart i administrasjonen og lovverket for fortsatt for en tid fortsatt. Den intellektuelle overlegenheten av det greske språk ble vist ved dens seier over latin som det offisielle språk for myndigheten, og det siste latinske monument var Novellæ Constitutiones («De nye lovene») til Justinian I den store som ble utstedt i årene 529-534. Tidlig på 600-tallet var gresk rådende og offisielt språk ved styret til keiser Herakleios og ved 1000-tallet var gresk enerådende.

Bokproduksjon

I antikken hadde illustrerte manuskripter blomstret særskilt i Alexandria. Det betydde et rikt og kultivert publikum. Konstantinopel med sitt omfattende hoff, aristokrati og rike klostre ga grobunn for det samme. Allerede keiser Konstantin den store skrev til biskopen i Caesarea for at dennes skriveskole skulle framstille femti bøker med evangeliene for de nybygde kirkene i Konstantinopel. Ved slutten av 300-tallet var det også skrivestuer i hovedstaden som framstilte verker på purpurpergament med kostbart purpurfarge som fargepigment. Det var to typer manuskripter; den tradisjonelle skriftrullen, rotulus, som under de første kristne århundrene ble avløst av den innbundne boken. Ved framstillingen var det tre fagområder; kalligrafen eller kopisten som skrev teksten, krysografen, «gullskriveren», som framstilte kapittelhodene og viktige bokstaver og initialer, og til sist kunstmaleren som gjorde illustrasjonene.

Opprinnelse

Gresk

Den greske kultur, eldre enn den romerske, var ikke lenger sentrert i Athen, men i Alexandria og den hellenistiske sivilisasjon. Alexandria var i denne perioden sentrum for både attisk gresk vitenskap og gresk-jødisk sosialt liv som hadde blikket like mye rettet mot Athen som Jerusalem. Den intellektuelle dualismen i de to kulturene og folkene preget den tidlige bysantinske periode. Hellenistisk litteratur framviste to klare tendenser; en rasjonell og lærd, og den andre romantisk og populær. Den første hadde sin opprinnelse i lærestedene til sofistene i Alexandria og kulminerte i retorisk romanser, mens den siste hadde sine røtter i de idylliske tendensene til Theokrit fra Syrakus og kulminerte i den idylliske roman (se Hyrdediktning). Begge fortsatte i Det bysantinske riket, men det første beholdt overtaket og ble ikke fordrevet før Østromerriket gikk under. Den reaksjonære lingvistiske bevegelsen kjent som «attisisme», det vil si som favoriserte Athen og klassisk gresk, støttet og styrket den lærde tendensen som konserverte klassisk gresk i skrift framfor samtidens greske talespråk.

Romersk

Det intellektuelle sentrum Alexandria ble balansert av Roma, myndighetenes sentrum. Det er som et romersk imperium som den bysantinske stat først kom inn i historien. Dens borgere var kjent som romere, rhomaioi, og dens hovedstad Konstantinopel var Det nye Roma. Dens lover var romerske, det samme var myndighetene, hæren og den offisielle klasse, og i begynnelsen også dens språk, både privat som offentlig. Organiseringen av staten var meget likt den romerske keisertid, inkludert dets hierarki og byråkratiske elite.

Kristendom

Det var i Alexandria at gresk-orientalsk kristendom hadde sin fødsel. Det var her den førkristne oversettelsen fra hebraisk til gresk ble gjort av Det gamle testamente med Septuaginta. Her skjedde det en fusjon av gresk filosofi og jødisk religion som kulminerte med den lærde Filon. I Alexandria blomstret mystisk-spekulativ nyplatonisme assosiert med Plotin og Porphyrios. Ved Alexandria arbeidet de store gresk kirkeforfatterne side om side med ikkekristne retorikere og filosofer; flere ble født her, som Origenes, Athanasius og hans motstander Arius, foruten også Kyrillos og Synesios. Det var på egyptisk jord at klosterbevegelsen oppsto og vokste fram. Etter Alexandria hadde Antiokia stor prestisje. Her var det en skole hvor kristne kommentatorer blomstret under Johannes Chrysostomos og hvor senere de kristne universale krøniker oppsto. I det omliggende Syria lå begynnelsen for den greske fromhetspoesien og i naboområdet Palestina kom Johannes av Damaskus, den siste av de greske kirkefedrene

Orientalsk

Gresk kristendom hadde umiskjennelig orientalsk vesen; Ptolemeerdynastiets Egypt og Selevkidrikets Syria er de reelle fødestedene for den gresk-orientalske kirke og den bysantinske sivilisasjon generelt. Egypt og Syria, sammen med Lilleasia (Anatolia), ble for den stedegne greske sivilisasjon et sted hvor hundrevis av byer oppsto og vokste, hvor den menneskelige energi som var undertrykt eller forkrøplet i fattige hjemland fant sin frihet og utløp. Ikke bare overgikk disse byene i materiell rikdom sine moderland, men fremmet etter hvert de fremste intellektuelle hoder. Under slike omstendigheter er det ikke merkelig at ni av ti av alle de bysantinske forfatterne i de første åtte århundrene kom fra Egypt, Syria, Palestina, og Lilleasia.

Eksterne lenker

• Byzantine Literature, Catholic Encyclopedia