Bruce Palmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bruce Palmer
Født 9. september 1946
Canada Toronto, Ontario
Død 1. oktober 2004 (58 år)
Canada Belleville, Ontario, Canada
Sjanger Rock, Folk rock, Countryrock, hardrock
Instrument Gitar, bass
Aktive år 1966 – 1971
1977
1982 – 1983
Plateselskap Atlantic
Verve
Tidligere band
The Mynah Birds
Buffalo Springfield
Crosby, Stills, Nash, & Young
Neil Youngs Trans Band

Bruce Palmer (født 9. september 1946 i Toronto, Canada, død 1. oktober 2004) var en canadisk musiker som er mest kjent for å spille bass i den innflytelsesrike rockegruppen Buffalo Springfield.

Palmers far spilte fiolin og var orkesterleder, mens moren var maler og keramiker. Da sønnen var 11 år, fikk han sin første gitar av faren og startet tidlig å spille på skolen. Bandet utviklet seg senere til å bli det ganske suksessfulle bandet Robbie Lane & The Disciples. Senere spilte han i den britisk inspirerte Jack London & The Sparrows, som etter at Palmer hadde sluttet utviklet seg til det kjente bandet Steppenwolf. Tidlig i 1965 sluttet han seg til The Mynah Birds og det var her han møtte Neil Young. Gruppen ble frontet av den senere funk legenden Rick James og fikk kontrakt med Motown Records. Men på grunn av problemer andre bandmedlemmer kom ut for, endte det med at Palmer dro sammen med Young til California for å møte Stephen Stills som de hadde møtt noen år tidligere i Canada.

Ved en tilfeldighet møtte de Stills i Los Angeles og de danner sammen med Richie Furay på rytmegitar og Dewey Martin på trommer Buffalo Springfield. Gruppen får tidlig et gjennombrudd, med blant annet sanger som «Bluebird» og «Mr. Soul» som ble utviklet til lange, ti-minutters numre. Gruppen hadde bare en stor nasjonal hit, nemlig «For What It's Worth», men lokalt ble deres popularitet bare utfordret av The Byrds og The Doors.

Palmer fikk tidlig et dop-problem og ble gjentatte ganger arrestert for misbruk av narkotiske stoffer. Disse problemene, sammen med at han stadig fordypet seg i kompliserte tekster, gjorde at han etterhvert ble sosialt isolert fra de andre i gruppen. Etter enda en arrestasjon, ble han deportert tilbake til Canada tidlig i 1967, og Palmer ble erstattet av Jim Fielder og Ken Koblun. Rett etter dette forlot også Young gruppen etter spenninger med Stills og Buffalo Springfield spilte deres mest kjente konsert på Monterey Pop Festival i june 1967 med Doug Hastings og David Crosby i stedet for Young. Palmer var på denne tiden tilbake i Toronto.

Men Palmer dro tilbake til USA og ga seg ut for å være en forretningsmann og ble tatt opp i gruppen igjen, for øvrige sammen med Young. Men Palmer hadde de samme problemene. I januar 1968 ble Palmer fjernet fra gruppen og erstattet av Jim Messina. Men i april 1968 går gruppen i endelig oppløsning.

Palmer tar seg inn i forhold til sine personlige problemer og sommeren 1969 er han tilbake på arenaen i to uker som bassist for Crosby, Stills, Nash, & Young. Men i 1970 er han tilbake i Toronto og spilte fra tid til annen med Luke & The Apostles tidlig i 1970.

I 1971 ga Palmer ut sitt eneste soloalbum, The Cycle Is Complete. Albumet er preget av psykedelisk musikk., med lange jam-sekvenser som «Alpha-Omega-Apocalypse», «Oxo», og «Calm Before The Storm». Albumet er kalt en jazzete versjon av Skip Spences Oar eller Syd Barretts to soloalbum,--en auralisk, dop-påvirket nervøst sammenbrudd. Albumet ble forståelig nok en kommersiell katastrofe og Palmer trakk seg tilbake fra musikkbransjen.

Men i 1977 ble Palmer med tidligere Kensington Market Band vokalist og gitarist Keith McKie og gitarist Stan Endersby med på en del lokale konserter i Toronto.

I 1982-1983 deltok Palmer som bassist i Neil Youngs Trans Band og spilte med på hans Trans-turne i Amerika og Europa, blant annet i Drammenshallen.

Palmer ble i 1996 tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame sammen med de andre bandmedlemmene. Han døde av hjerteattakk i 2004.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]