Breidafjord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Breiðafjörður»)
Det viktigste fjorder og viker på Island.
Breidafjord (Breiðafjörður) og Faxafjord (Faxaflói) er de største.
Tidevannssone ved Skáleyjarøyene i Breidafjord.

Breidafjord (islandsk Breiðafjörður) er som navnet sier en lang og brei fjord helt vest på Island. Den er omtrent 50 km vid og 125 km lang. Fjorden deler området Vestfjordene (Vestfirðir) fra resten av landet. Breidafjord er omgitt av fjell, inkludert isbreen Snæfellsjökull, halvøya Snæfellsnes på sørsiden og Vestfjordhalvøya til nord.

Natur[rediger | rediger kilde]

Breidafjord har spektakulære omgivelser med land bestående av grunne sjøer, smale fjorder og viker og en indre tidevannsdel som er strødd med omtrent 3 000 øyer, holmer og skjær. Området har omtrent halvparten av Islands tidevannsareal og forskjellen mellom flo og fjære kan bli opptil seks meter. Fjellene består av hardt berg på toppen av løsere materiale som ble dannet av vulkanaktivitet på tertiærtiden. Området består av hovedsakelig av stabler av basaltisk lava som ble kraftig erodert av isbreene i løpet av kvartærtiden og således dannet det spredte og forskjellige landskapet med flere stivnete bergformasjoner, noen som kun er synlig ved lavvann. Det nest største fjellet er Hekla på 1491 moh.

Planter og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Den store tidevannssonen har stort biologisk mangfold og en utstrakt algeskog og andre viktige habitat for fisk og virvelløse organismer. Området forsørger 230 klasser med karplanter og rundt 50 ynglende fuglearter, blant annet toppskarv, polarmåke, havørn, ærfugl, teist og polarsvømmesnipe. Området er et viktig samlingspunkt for ringgås[1][2] og polarsnipe før trekket sørover. Steinkobbe og havert har deres viktigste fiskested på øyene og skjærene.

Flere hvalarter er ofte å finne i fjorden, inkludert nise, kvitnos, spekkhogger og vågehval.

Øyer[rediger | rediger kilde]

Øyene i Breidafjord har hatt en ubrutt historie av menneskelig aktivitet, men i dag er det bare et fåtall øyer som er bebodd året rundt. Mange av øyene benyttes som sommersteder og for høsting av naturressurser som ederdun (dun av ærfugl) som er den viktigste inntekten for mange bønder. Noen av øyene er:

Økonomi og økologi[rediger | rediger kilde]

Fiskerier, turisme og algehøsting er andre viktige inntektsområder for området. Breidafjord er også gyteområde for mange typer betydningsfulle matfisk.

Transport[rediger | rediger kilde]

Om været er bra er det mulig å se Vestfjordkysten fra Snæfellsnes, men virkeligheten er det 40 km unna. Fra en liten havn i Stykkishólmur går det en ferge til Vestfjordene, men det er også mulig å reise over land med bil. Vegen går fra øst for Snæfellsnes langs Hvammsfjörður, den smaleste delen av Breidafjord.

Kultur og historie[rediger | rediger kilde]

Fra Irland kom Geirmund Heljarskinn til Island i landnåmstiden. Med ham dro Úlfur skjálgi Högnason og Steinólfur lági Hrólfsson. De seilte inn Breiðafjörður og la sine skip med Elliðaey. Stedsvalget ble trolig gjort fordi det var stor tilgang til hvalross og andre maritime resurser i området. Bergsveinn Birgisson argumenterte for at Geirmund drev en omfattende produksjon basert på maritime resurser, i hovedsak basert på hvalross, men også selfangst, fiske og sanking av edderdun. Varene ble eksportert på egne skip til Irland. Produksjonene var i stor grad basert på bruker av treller. Produksjonen gjorde ham rik.[3]

De mange øyene i Breidafjord var bebodd i tidligere tider. Den viktigste av disse er Flatey som om sommeren kan bli nådd med ferge. Under middelalderen, spesielt på 1100-tallet, var det et augustinerkloster som representerte et senter for islandsk bokkultur her. Det mest omfattende middelaldermanusskriptet, Flateyboka, ble skrevet og illustrert her. Siden har øya vært en betydningsfull handelsstasjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juli 2006. Besøkt 21. august 2006. 
  2. ^ http://www.hafro.is/Bokasafn/Timarit/breidifj.pdf
  3. ^ Bergsveinn Birgisson: Den svarte vikingen, Spartacus forlag, 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]