Bredsides panserskip

«La Gloire» ble sjøsatt ved arsenalet Mourillon, Toulon som det første av to søsterskip.

Bredsides panserskip er panserkledte krigsskip med dampdrift og seilføring fra midten av 1800-tallet. Det begynte med sjøsettingen av verdenshistoriens første panserkledde krigsfartøy for oppdrag på åpen hav, «La Gloire» den 24. november 1859. Dette var inspirert av suksessen i 1855 under Krimkrigen der tre franskbyggede stykkprammer kledt med jernplater engasjerte et russisk kystfort under slaget ved Kinburn. Bruk av granater hadde også gjort et sterkt inntrykk på de franske og britiske skipsoffiserene under den samme krigen, og tanker om nye krigsskip kledt med panser begynte å gjøre seg gjeldende. For den franske keiser Napoleon III skulle sjøsettingen være et forsøk på å gjenvinne ledelsen i det teknologiske kappløpet mellom Frankrike og Storbritannia etter at britene hadde vunnet suverent på bedre kvalitet med sine dampdrevne krigsskip. Det britiske svaret på «La Gloire», utviklet fra et linjeskip, kom allerede det neste året med superfregatten «Warrior», som ble en enda større revolusjon i skipsteknologi enn sitt franske motstykke.

De første panserkledde skipene

«Solferino» av Magenta-klassen, panserskip med to kanondekk.

De første britiske, franske og russiske panserskipene førte sine våpen i en enkelt linje, oftest på et lukket dekk langs sidene, som en logisk utvikling av de allerede etablerte krigsskipene fra seilskutetiden. De nye pansrede skipene var videreutviklet fra både linjeskipet og fregatten, men et pansret treskrog medførte betydelige vektproblemer, og sammen med en stadig tyngre bestykning kunne de fleste bare føre et lag av våpen langs hoveddekket. Flere linjeskip måtte ombygges ved å ta bort et eller to kanondekk til fordel for et panserkledt kanondekk, som det danske krigsskipet «Dannebrog».

Bare to bredsides panserskip bygget og sjøsatt i Frankrike, «Magenta» og «Solferino» i 1862, hadde to lukkede kanondekk med tilsammen 52 skyts. Den ekstra vekten av bestykning og pansring tvang skipskonstruktørene til å kutte av endene på kanondekkene for og akter. Et skip med kun ett kanondekk led ikke under dette problemet, men fordelingen av panser, bestykning og deplasement på skipet skulle bli en meget betydelig utfordring for skipsbyggerne i lang tid.

«Warrior», verdens eneste gjenværende bredsides panserskip, nå bevart som museumskip i Portsmouth.

Det første pansrede krigsskipet bygget av britene, «Warrior», var i kontrast en suksesshistorie med sin lengde på 115 m og bedre bestykning på 40 opprinnelige skyts bak bedre beskyttelse. Men videreutviklingen av den store fregatten til panserskip tok brått slutt ved begynnelsen av 1870-årene til fordel for linjeskipet, som deretter var blitt det logiske utgangspunktet for utviklingen av pansrede krigsskip. «Warrior» eksisterer den dag i dag etter å ha vært sjøsatt i 1860, takket være sin konstruksjon i jern som ble det foretrukne byggematerialet for fremtidig skipsbygging fremfor treverk.

Bruk av jern i skroget var ikke motivert av behovet for å hindre fiendtlige skudd i å trenge inn, men av et behov for bedre overlevelsesdyktighet og lengre varighet på langvarige tokt. Vektproblemet ved bruk av jern tvang skipskonstruktørene til først å oppgi den lengre fregatten som utgangspunkt for fremtidige skipsbygging, deretter å reagere på ulempene som hadde oppstått ved kappløpet mellom artilleri og pansring.

Bredside på et panserskip

Kanondekket på den tradisjonelle bredsiden «Warrior».

Fordelene ved montering av våpen bredsides var at skipet kunne engasjere mer enn én motstander samtidig, og at man videreførte tradisjonelle metoder og våpenbruk uten altfor store og kostbare endringer. Den tunge panserbekledningen gikk ofte på bekostning på bæreevnen for skipets bestykning, og «Warrior» hadde kun beskyttelse av de viktigste delene av kanondekket. Forstevn og akterende var ubeskyttet. Dette ble et typisk trekk ved bredsides panserskip i 1860-årene, kun skipssidene hadde panserplater uansett om skroget var bygget i tre eller jern.

Det ble i slutten av 1850-årene påpekt av maritime taktiske planleggere at eksisterende artilleri ville bli utilstrekkelig mot pansrede skip. Skipstypen vedder ble laget til å ramme andre krigsskip, og disse må da i tillegg ha beskyttelse av forstevn og akterende. I tillegg ble skipsartilleriet grovere og tyngre for at prosjektilet skulle ha virkning på panseret, som derfor ble gjort enda kraftigere. Tykkelsen på pansringen og dermed vektøkningen gjorde bredsides panserskipene utdatert.

I 1860 var det vanligste kanonskytset for britiske krigsskip 32-punds for kalde (massive) prosjektiler og 8-in (20,4 cm i kaliberet) for sprenggranater. De kalde prosjektilene måtte forstørres, og sprenggranaten ble langt vanligere. Allerede før de første pansrede krigsskipene var sjøsatt, hadde utviklingen av supertungt skipsartilleri startet i USA. Slikt skyts var montert på skip som et tiltak mot britiske krigsskip. Større penetrasjonsevne for kalde prosjektiler krevde større drivladning og vekten på kanonen måtte derfor økes slik at de tidlige strømlinjede skipskanonene ble erstattet av tykkere utgaver med kort kanonløp.

I 1865, det siste året det fremdeles ble planlagt bredsides panserskip, ble ett nytt skip med en revolusjonerende løsning på dilemmaet blitt sjøsatt. Den britiske marines «Bellerophon», det første batterifartøy. Slike skip overtok bredsides panserskipets plass i de fleste marineflåter mot slutten av 1860-årene. Dette nye krigsskipet som er et rent batteriskip, skilte seg ikke mye fra et vanlig krigsskip, men hadde sitt hovedskyts sentralt plassert i et pansret citadell. Slike skip ble derfor kalt sentralbatteriskip.

Bredsides panserskip i krig

Utviklingen av de første panserskipene ble et skipsteknologisk kappløp mellom de to tradisjonelle rivaler, Storbritannia og Frankrike. Senere økte den teknologiske utviklingen når andre land bidro til utviklingen med egne ideer og erfaringer. Få land hadde praktiske erfaringer fra krig, og de erfaringene som fantes fra den amerikanske borgerkrigen 1861-1865 gjaldt stort sett spesialiserte farkoster for kystnære og grunne farvann. «Monitor» deltok i mars 1862 i verdenshistoriens første sjøslag mellom pansrede krigsskip. Den sank i desember 1862 da den kom ut for dårlig vær.

«Re d´Italia» sank i havet etter å ha blitt rammet av Tegetthoffs flaggskip.

De store bredsides panserskipene fikk sine egne sjøslag under den tredje italienske selvstendighetskrigen med det østerrikske keiserriket i 1866. Italia og Østerrike hadde et lokalt våpenkappløp i Adriaterhavet der to flåter hadde blitt bygget opp. Disse bestod av pansrede krigsskip. Kontreadmiral Tegetthoff kommanderte den østerrikske krigsflåten, som hadde 7 panserskip, gikk til angrep på den italienske krigsflåten som hadde 12 panserskip i Slaget ved Lissa den 25. juni 1866. Tegetthoff manglet nyere artilleri og måtte benyttet eldre skyts, og brukte veddertaktikken med blandede resultater. Sprenggranater viste seg å være ineffektivt. Det eneste resultatet ble senkningen av det italienske flaggskipet «Re d´Italia» som ble rammet i senk av Tegetthoffs flaggskip «Erzherzog Ferdinand Maximilian».

Slaget ved Lissa var det eneste større flåteslag på 1800-tallet mellom større krigsflåter etter Navarino i 1827. Vedderen ble oppfattet som det viktigste våpenet i sjøstrid, hvilken betydde slutten på bredsides panserskipet med ubeskyttet forstevn. Artilleri ble tyngre og pansringen solidere og mer omfattende enn tidligere.

Bredsides panserskipene i flåtene

• Storbritannia: 14 skip
• Frankrike: 16 skip
• Russland: 2 skip og 3 skip for kystforsvar
• USA: 1 skip, «New Ironsides» som forresten var uten rigging.
• Østerrike: 7 skip
• Italia: 12 skip
• Danmark: 3 skip, «Dannebrog», «Peder Skram» og «Danmark»
• Nederland: 1 skip
• Spania: 3 skip
• Det ottomanske riket: 4 skip

Litteratur

• Steam, Steel & Shellfire- The Steam Warship 1815-1905 1992 ISBN 978-0-785-81413-9
• Conway`s All the Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
• Skip, 5000 år med maritimt eventyr, Brian Lavery 2006 ISBN 82-442-0016-2