Bony Maronie

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bony Maronie
OpphavNorge (1983)
SjangerRock

Bony Maronie er et norsk rock'n'roll-band med base i Oslo-området. De ga ut et album i 1989, et minialbum i 2016, og et nytt album i 2020, alle på Party Records.

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Bandet ble startet cirka 1983, først under navnet Burp, og de ga da ut singelen «Paid it cash», med «Rock'n roll shock» på B-siden. De skiftet navn til Bony Maronie rundt 1985, og spilte mye i Oslo og omegn. Konsertstedene Renegat, Sardine's, Rockefeller og Rock Alive i Oslo var blant stedene Bony Maronie gjestet.

Bandets navn er hentet fra en låt av Larry Williams. Musikalsk er Bony Maronie inspirert og påvirket av mange stiler og retninger, men røttene er i blues-sjangeren. Eksempler er AC/DC, Mott the Hoople, Elmore James og Backstreet Girls.

Bony Maronie[rediger | rediger kilde]

Debutalbumet Bony Maronie ble sluppet med en konsert på Stedet, Storgata 5 i Oslo, den 24. mai 1989.[1] Ifølge bandet selv var det «En av de første or'ntlige norske rock'n'roll-skivene», som skulle underholde med enkle tekster. «Det er ikke vår stil å synge om at snart kommer det en gresshoppe-sverm. Alle skal liksom mene noe idag. Vi synger heller om å ha det moro».[2]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Asbjørn Bakke i Arbeiderbladet mente at «det utmerket godt går an å fryde seg over» albumet. Det var en egen variant av kjent rock'n'roll-musikk, krydret med piano, blåserrekke og koring. «Gruppa er heller ikke borte når det kommer til å skrive fengende låter. Svært viktig er også en tiltalende 'rett på sak'-produksjon».[3] Puls var inne på mye av det samme: «Dette er gøy. Og ingen rock'n'roll-plate kan oppnå en større anbefaling enn det». Musikken «oser av røtter»: «Her råder de enkle, streite gitar-riffene med alle de klassiske licksene fra Chuck Berry og gjennom hele rockens historie». Det ga god partystemning og ville være «best i røykfylte lokaler seint på kvelden». Samtidig var sangene litt like i tempo, og litt like hverandre generelt.[4]

Bony Maronie fikk terningkast 5 i bladet Tromsø. «Uten noe tøv og fjas spiller de straight rock'n roll, slik vi alle elsker det». Som «et lyspunkt i mylderet av kjempende norske rockere» var Bony Maronie «et nytt stjerneskudd på den norske rocke-himmelen».[5] Videre ga Fredriksstad Blad 3 av 4 i karakter til bandets helt straighte rock'n'roll med «driv og trøkk». Albumet kunne vært bedre hvis ikke anmelderen hadde savnet «de helt store soloene, de morsomste tekstene og et par musikalske utskjeielser her og der».[6]

Bergens Tidende ga middels god kritikk til Bony Maronie. Det var «en grei festplate» som «driver bra», og kunne framkalle inntrykk av en god liveopplevelse, som kunne vært enda bedre hvis bandet hadde sunget på norsk. Det var et album som «langt fra er velpolert», det var «ren og rå rock'n roll med folkevogngitar, surt munnspill og taktfaste tromme-drønn».[7] Også Glåmdalen noterte at Bony Maronie ga «et brukbart inntrykk». Noen sanger kunne trekkes ut som høydepunkter, men generelt var bandets låtskriving «rett på sak. Enkelt og greit».[8] Også ifølge Fremtiden var albumet «slett ikke ille», med et terningkast 4. «En heidundrende fest uten annet for øyet enn å ha det moro, og det klarer de. Et ekte rock'n roll-band det er verdt å høre på».[9]

Bare terningkast 3 ga Nordlands Framtid. Selv om Bony Maronie mer eller mindre bearbeidet «streit rock´n roll», hadde de «melodier som holder seg bra uten å forfalle til klisjeer». Anmelder Kjell Nordeng sammenlignet dem med Backstreet Girls, og der kom sistnevnte best ut; Bony Maronie var «ikke så kraftfulle og tøffe som Backstreet».[10] Adresseavisen ga på sin side kritikk for jobben Bony Maronie hadde gjort i studio. Både manglende rutine og tid i studio gjorde at det «låter litt spinkelt», særlig på «de minst spennende låtene».[11] Bandet fikk også bare to stjerner i Sunnmørsposten.[12]

Dag og Tid mente at Bony Maronie ikke burde vært utgitt i albumformat, det var «rett og slett ikkje musikk for plate» fordi det kun passet på scenen «i ei røykfull og øldunstande hole», som for eksempel Hulen i Bergen. Musikalsk kunne Bony Maronie beskrives som «rett fram» og «vill boogie-rock som om dei skulle ha vore Status Quos livservingar». Det var «tøft», men noe enspora; «enkel musikk for enkle hovud» som ikkje «bryr seg med å ta omvegen om hovudet før han fer til føtene».[13]

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  1. «Stay With Me» – 3:42
  2. «Have A Little With Me» – 3:38
  3. «I Kill For Suzy» – 3:03
  4. «Searchin'» – 3:10
  5. «Tallahassie Lassie» – 2:15 (Freddy Cannon cover)
  6. «Wish Me Good Luck» – 3:38
  7. «Down By The River» – 3:49
  8. «(Give You A) Drink For The First Dance» – 3:51
  9. «Cat Waltz» – 2:59
  10. «Eskimo Woman (Feels Cold)» – 3:05
[14]

Oppløsning[rediger | rediger kilde]

Bony Maronie ble oppløst i 1991.[15]

Brage Bragli har etter at han sluttet, spilt i Frank Znort Quartet.

Noen av medlemmene ga ut en demo under navnet Ali Baba og de 40 røverne, som i Puls ble beskrevet som «forsøk på svart blues med spilt av hva man kan kalle blenda-rockere. Ikke noe av det som gjøres her er dårlig, men [...] ei heller det meste spennende man har hørt i denne byen».[16]

Ny periode[rediger | rediger kilde]

Fra 2010-tallet opptrådte Bony Maronie opptrådt sporadisk i Oslo-området[15] – eksempelvis på John Dee i Oslo i 2016. Samme år kom det et minialbum på markedet: Angry But Happy, gitt ut på Party Records, og i 2020 ble albumet Still Sucks gitt ut.

Angry But Happy fikk terningkast 4 av Romerikes Blad. Alle medlemmene gjorde sin jobb på en god måte, spesielt gitaristene med «en herlig drivende jobb». Petter Baarli hadde en solo på sporet «Eskimo Woman (Feels Cold)», en sang som også var med på 1989-albumet. Minialbumet hadde «glød og intensitet» og var «preget av solid energiutladning», men «skiller seg ikke fra mengden i sjangeren».[17]

Puls.no omtalte Still Sucks som et produkt der musikerne hadde hatt det «sabla moro sammen» i studio, og bandets «spilleglede som gir låtene det lille ekstra» hadde en «smittende effekt» til lytteren. Med gjesteartister og kor låt de beste sangene «kanonbra, for å si det mildt».[15]

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Nåværende besetning
  • Kåre Leth (vokal)
  • Pål Andersen (gitar)
  • Torben Grue (gitar)
  • Reinhold Rønstad (bass)
  • Rune Sigvartsen (trommer, vokal)
Tidligere medlemmer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Konsertannonse, Dagbladet 24. mai 1989
  2. ^ «Party og gøy» av Terje Eidsvåg, Adresseavisen 26. juli 1989
  3. ^ Albumanmeldelse av Asbjørn Bakke, Arbeiderbladet 14. juni 1989
  4. ^ Albumanmeldelse av Thor-Rune Haugen, Puls 6/1989
  5. ^ Albumomtale, Tromsø 18. juli 1989
  6. ^ Albumanmeldelse av Lars Kristiansen, Fredriksstad Blad 11. juli 1989
  7. ^ Albumanmeldelse av Frode Bjerkestrand, Bergens Tidende 21. juli 1989
  8. ^ Albumomtale, Glåmdalen 7. juli 1989
  9. ^ Albumanmeldelse av Johnny Andreassen, Fremtiden 19. september 1989
  10. ^ Albumanmeldelse av Kjell Nordeng, Nordlands Framtid 25. juli 1989
  11. ^ Albumanmeldelse av Terje Eidsvåg, Adresseavisen 26. juli 1989
  12. ^ Albumomtale av Hans Joakim Riise, Sunnmørsposten 9. oktober 1989
  13. ^ Albumanmeldelse, Dag og Tid 24. august 1989
  14. ^ Discogs
  15. ^ a b c Albumanmeldelse av Egil Kristiansen, Puls.no 12. juli 2020
  16. ^ «Tygd og spytta ut» av Kjell Henning Troldsaas, Puls 1/1992
  17. ^ Albumanmeldelse av Rune Westengen, Romerikes Blad 16. august 2016

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bony_Maronie&oldid=24189883»