Bolzano-Brixen bispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bolzano-Brixen bispedømme
 
Diözese Bozen-Brixen (tysk)
Diocesi di Bolzano-Bressanone (italiensk)
Diozeja de Bulsan-Persenon (ladinsk)
Dioecesis Bauzanensis-Brixinensis (latin)
Domkirken i Brixen
Domkirken i Brixen
Kirke: romersk-katolsk
Land: Italia Italia
Kirkeregion: Triveneto
Kirkeprovins: Trento
Biskop: Karl Golser
Bispesete: Bolzano
Katedral: Domkirken i Brixen
Sogn: 280
Areal: 7400 km²
Innbyggere: 480 000,
derav 97 % katolikker
Opprettet: 574
Offisielt nettsted
Statistikk

Bolzano-Brixen bispedømme (tysk Diözese Bozen-Brixen, italiensk Diocesi di Bolzano-Bressanone, ladinsk Diozeja de Bulsan-Persenon, latin Dioecesis Bauzanensis-Brixinensis) er Italias nordligste romersk-katolske bispedømme. Dets areal er siden 1964 sammenfallende med provinsen Syd-Tirol.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første bispesetet var det utilgjengelige Säben, i dag et kvinnekloster

Säben bispedømme[rediger | rediger kilde]

Bispedømmet ble grunnlagt mellom det 4. og 6. århundretSäben. Dette stedet troner på det nokså utilgjengelige «hellige fjell» (heiliger Berg) over elven Eisack like ved Klausen. Säben bispedømme var først underlagt patriarken av Aquileia, men ble fra 798 et suffraganbispedømme av Salzburg erkebispedømme.

Det er sannsynlig at den første biskopen av Säben var en Marcianus, som opprinnelig var biskop av Augsburg, men som måtte flykte fra Augsburg i folkevandringstiden (nærmere bestemt i 574). Säben var nemlig det sydligste punktet i den gamle romerske provinsen Raetia II og derfor som sannsynligvis også av det første Augsburg bispedømme. Siden nygrunnleggelsen av Augsburg bispedømme lot vente på seg, etablerte Säben seg som eget bispedømme. Marcianus' flykt forklarer også beliggenheten av bispesetet på en utilgjengelig fjellknaus, mens bispeseter ellers alltid ble grunnlagt i større byer.

I løpet av 900-tallet (senest 975) ble bispesetet flyttet fra Säben til Brixen (den gang Prichsna; italiensk Bressanone), som lå 6 km nord for Säben.

Beliggenheten og utstrekningen av høystiftet Brixen (mørkt) i Det tysk-romerske rike (andre geistlige områder er lilla)

Brixen fyrstbispedømme[rediger | rediger kilde]

Bispedømmet omfattet i middelalderen Eisack-, Puster-, Wipp- og Oberinntal samt den vestlige delen av Unterinntal (frem til Ziller) og de ladinske dalene i Dolomittene. Biskopen fikk i 1027 grevskapet Norital (≈ Wipptal) i gave fra den tysk-romerske keiseren Konrad II. Bakgrunnen var keiserens ønske om å sikre den strategiske ruten over Brennerpasset, som var den viktigste forbindelsen mellom rikets tyske og italienske deler. Biskopen var dermed blitt fyrstbiskop med verdslig makt over sitt eget høystift, bare undersatt keiseren. Keiser Henrik IV bekreftet i 1091 privilegiene ved også å gi grevskapet Pustertal til fyrstbiskopen av Brixen.

Høystiftet var imidlertid mye mindre enn bispedømmets kirkelige utstrekning. Dessuten ble de verdslige besittelsene etterhvert mer og mer innskrenket og overtatt av grevene av Tirol. Disse var opprinnelig fogder for fyrstbiskopen, men klarte i løpet av 1200- og 1300-tallet å snu maktforholdet, slik at fyrstbiskopen i realiteten var blitt avhengig av grevene. Fyrstbiskopens verdslige territorium bestod til slutt bare av byen Brixen samt en rekke mindre eksklaver: Abteital, Assling, Bruneck, Fassadalen, Vintl. I tillegg kom betydelige besittelser rundt Veldes (slovensk Bled) i Krain.

Bispedømmet etter sekulariseringen[rediger | rediger kilde]

I likhet med de resterende riksstiftene i Det tysk-romerske rike ble Brixen bispedømme sekularisert gjennom den såkalte riksdeputasjonsbeslutningen i 1803. Høystiftets territorier ble dermed en del av Tirol, og fyrstetittelen gikk over på den østerrikske erkehertugen.

Etter Wienerkongressen (nærmere bestemt i 1816 resp. 1819) ble bispedømmets kirkelige grenser tilpasset landegrensene: De østerrikske områdene som hittil hadde ligget under andre bispedømmer, tilfalt Brixen. De berørte bispedømmene var Augsburg (pga. Ausserfern og Kleinwalsertal), Chur (pga. Vinschgau, Paznaun og det sydlige Vorarlberg), Freising (pga. Brandenberg, Innichen og Thiersee), Konstanz (pga. det nordlige Vorarlberg) og Salzburg (pga. Defereggen- og Tauerntal). Sognene Cortina d'Ampezzo og Tristach-Lavant hadde allerede i 1789 blitt overført fra Görz erkebispedømme til Brixen.

Vorarlberg, som altså hadde falt til bispedømmet i 1819, fikk en egen generalvikar.

Bispedømmet etter Tirols deling[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble Tirol delt ved Alpenes hovedkam, og de sydlige områdene ble tilslått Italia. Som resultat av dette ble Brixen bispedømme løst fra sitt metropolitanbispedømme Salzburg og stilt direkte under pavens forvaltning (dvs. ble immediat). Siden bispesetet lå i den italienske delen av Tirol (dagens Syd-Tirol), ble Vorarlbergs generalvikar innsatt som apostolisk administrator for den østerrikske delen (dvs. Nord- og Øst-Tirol). Forholdet ble formalisert i 1925, da administraturet Innsbruck-Feldkirch ble opprettet.

Dagens status skriver seg fra 1964. Dette året sørget paven bl.a. for at bispedømmets grenser ble sammenfallende med de politiske provinsgrensene. Dette innebar