Boersvineblom
| Boersvineblom | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Senecio inaequidens DC. | |||
| Populærnavn | |||
| boersvineblom[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Asterales | ||
| Familie | Kurvplantefamilien | ||
| Underfamilie | Asteroideae | ||
| Tribus | Senecioneae | ||
| Slekt | svineblom | ||
| Miljøvern | |||
| Fremmedartslista:[2] | |||
 | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | høyland | ||
| Utbredelse: | Sør-Afrika; innført til Nord- og Mellom-Europa | ||
Boersvineblom (Senecio inaequidens) er en plante i kurvplantefamilien.
Den er en flerårig urt som blir 20–80 cm høy. Stengelen er ofte forvedet nederst og rikt forgreinet. Bladene er linjeformede, 6–7 cm lange, 1–5 mm brede, nesten helrandede med nedbøyd kant og stengelomfattende grunn. Blomsterkurvene er 20–25 mm brede og har 10–15 gule, 5–8 mm lange tungekroner.[3]
Boersvineblom hører hjemme i Sør-Afrika. Den kom til Europa gjennom import av saueull og ble første gang oppdaget i Belgia i 1922. Den har siden 1980 spredt seg massivt på industriområder og langs veikanter og jernbanespor i Tyskland og andre steder i Nord- og Mellom-Europa. Boersvineblomen er giftig for dyr og mennesker, og beitedyr unngår den til vanlig. Likevel er det meldt om at beitedyr har dødd etter å ha spist planten.[4]
I 1995 ble planten funnet på et jernbanespor i Oslo. Siden er den påvist i flere kommuner, blant annet på industriområdet Lundevågen i Farsund kommune, hvor botaniker Oddvar Pedersen oppdaget en forekomst på flere dekar i september 2008. Nærmere seks tonn ble luket bort og destruert ved brenning i oktober.[2][5][6]
Den norske utbredelsen omfattet i 2019 kyststrøkene fra Østfold til Bømlo i Sunnhordland med to enkeltforekomster i henholdsvis Giske og Kristiansund i Møre og Romsdal. På Østlandet finnes den nordover til Mjøsa. I Fremmedartslista 2023 er boersvineblom kategorisert som svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»
. Artsdatabanken. 7. april 2023. Besøkt 7. april 2023.
- ^ a b c Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for boersvineblom Senecio inaequidens som SE for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 12. september 2023.
- ^ B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 627. ISBN 978-82-05-42485-2.
- ^ «Senecio inaequidens (South African ragwort)». Invasive Species Compendium. Besøkt 25. november 2019.
- ^ S. Høidalen (3. oktober 2008). «Slår alarm om giftplante». Nationen. Arkivert fra originalen 6. oktober 2008. Besøkt 25. november 2019.
- ^ G.K. Jenssen (19. oktober 2010). «Slår alarm etter funn av giftblomst». NRK. Besøkt 25. november 2019.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Boersvineblom – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Boersvineblom i Encyclopedia of Life
- (en) Boersvineblom i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Boersvineblom hos Artsdatabanken
- (sv) Boersvineblom hos Dyntaxa
- (en) Boersvineblom hos NCBI
- (en) Boersvineblom hos The International Plant Names Index
- (en) Boersvineblom hos Tropicos
- (en) Kategori:Senecio inaequidens – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Senecio inaequidens – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Senecio inaequidens – detaljert informasjon på Wikispecies
