Blokkfløyte
En blokkfløyte er et treblåseinstrument, men kan også lages av plast.[1][2] Tussefløyte og sjøfløyte er norske varianter brukt innen folkemusikk.[3]
[rediger | rediger kilde]
Navnet stammer fra måten instrumentet er satt sammen: en plugg som settes inn i et hull i munnstykket.[2] Lenge var ordet fløyte tilstrekkelig som betegnelse for blokkfløyte, fordi det var både mer anvendbart og mest brukt, uten behov for nærmere spesifisering. Fra omkring 1550 finnes det en rekke tilnavn som differansierte blokkfløyta fra tverrfløyta og andre fløyter.[4]
Av nederlendere ble blokkfløyta ofte kalt Handfluit og i Tyskland skrev de om Handflöte eller Längsflöte.[4] I Spania skiller navnetradisjonen seg fra de andre europeiske landene og ble kalt ajabeba, som sannsynligvis kom fra det arabiske šabbăba som betyr "ung".[4]
England var lenge et kjerneområde for blokkfløytespill. Derfor ble blokkfløyta omtalt som English flute, flûte d'Agleterre og consort flute. I Frankrike ble den kalt flûte douce etter alt-fløytas milde og myke klangfarge. Tilsvarende på italiensk ble den kalt flauto dolce.[4] På Italiensk ble den også kalt flauto dritto, med uviss opprinnelse.[4]
På midten av 1700-tallet ble den kalt the Common flute på engelsk, men navnet endret seg etter hvert til recorder. Det er uklart hvorfor instrumentet fikk dette navnet, med rot i det latinske ordet recordari (huske, gjenkalle, tenke over). På engelsk ble til verbet to record, som har flere betydninger, der en av dem er å skrive ned (slik at en kan huske det senere), protokollere, feste i minnet. En teori er at to record ble brukt om fugleunger som lærte å synge ved stadig å gjenta foreldrenes sang. Andre har mener at det kan betyr å synge som en fugl . En tredje betydning er å synge svakt, nynne.[4]
På engelsk er en mer generell betegnelse fipple flute, men det er uenighet om fipple viser til blokka eller labiet. Nå fipple blokka tilsvarer navnet et norsk blokkfløyte som er et navn kommet via Tyskland hvor det heter Blockflöte og i eldre form Plockflöte.[4]
I Norge[rediger | rediger kilde]
.jpg)
I Norge finnes det også mange navn på blokkfløyta.[4]
Ludvig Holberg skriver schnabelfløte eller nebbfløyte og uttrykkene er hentet fra tysk Schnabelflöte og fransk flûte à bec som ikke var uvanlige betegnelser i Europa omkring 1700.[4]
I Norge ble det skrevet at stadsmusikantene spilte på dusflyte (av flûte douce), som noen mener er opphavet til ordet tussefløyte.[4]
På folkemunne ble det gjerne skilt mellom byfløyte og bygdefløyte hvor førstnevnte var profesjonelt laget og trolig importert. Sistnevnte var mer hjemmelaget, ofte av en lokal fløytemaker.[4]
Blokkfløyta fikk også navn etter materialet den var laget, trefløyte, trepipe eller ennfløyta/einnfløyte (einerfløyte).[4] Hullene i fløyta ga den navnet prillarfløyte og spillemåten navnet langfløyte.[4]
Navnene sjøfløyte (vanligst i Telemarkdistriktet) og tyskfløyte / tysfløyte (vanligst i Gudbrandsdalen og på vestlandet) viser at fløyta kom fra utlandet og mange mener at tysfløyte etterhvert har blitt tussefløyte.[4]
Blokkfløytefamilien[rediger | rediger kilde]
Til bruk som kammermusikk-instrument blant amatører og i musikkpedagogisk virksomhet i musikkskolene i Norge brukes først og fremst 4 størrelser blokkfløyte.[1]
I tillegg brukes av og til:[1]
- Sopranino f2 – g3
- Kontrabass c – d2
Det forekommer svært sjelden andre størrelser av blokkfløyte enn disse standardiserte.[1]
Grep[rediger | rediger kilde]
- Barokkgrep (engelske grep): Gaffelgrep for å ta en f på sopranfløyte. Lettere å spille kromatisk skala.
- Tyske grep: Ikke gaffelgrep for å ta en f. #F i andre oktav er ikke ren.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. s. 403-404. ISBN 8202036909.
- ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 2005. ISBN 8257315354. [Kopi av artikkelen «Blokkfølyte» hos snl.no]
- ^ «tussefløyte». Store norske leksikon. Besøkt 3. juli 2018.