Black Swan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Det blir ofte redigeringskollisjoner under slikt pågående arbeid, og under større endringer så kan andre bidrag forsvinne. // Mvh Torfilm (diskusjon) 17. jul. 2014 kl. 23:05 (CEST) Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Black Swan
Black Swan
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Sjanger Drama
Psykologisk thriller
Skrekk
Regissør Darren Aronofsky
Produsent Ari Handel
Scott Franklin
Mike Medavoy
Arnold Messer
Brian Oliver
Manus Mark Heyman
Andrés Heinz
John McLaughlin
Musikk Clint Mansell
Pjotr Tsjajkovskij[a]
Sjeffotograf Matthew Libatique
Klipp Andrew Weisblum
Filmstudio Cross Creek Pictures
Phoenix Pictures
Dune Entertainment
Filmselskap Fox Searchlight Pictures
Utgitt Flag of Italy.svg 1. september 2010
USA 3. desember 2010
Norge 4. februar 2011
Filmformat 2,35:1
Lengde 108 min
Aldersgrense 15 år
Budsjett $13 000 000[2]
Totalomsetning $329 398 046[3]
Offisielt nettsted
IMDb
Medietilsynet

Black Swan er en amerikansk psykologisk thriller og skrekkfilm fra 2010, regissert av Darren Aronofsky, med Natalie Portman, Vincent Cassel, Mila Kunis, Barbara Hershey og Winona Ryder i de viktigste rollene. Kunis og Portman spiller ballettdansere som deltar i en oppsetting av Tsjajkovskijs Svanesjøen, der Portmans rolle, Nina, blir valgt til å spille svanedronningen, en rolle som innebærer å spille både den uskyldige hvite og den sensuelle svarte svanen. Hun har en personlighet som naturlig ligger nær den hvite svanen, men for å klare den mørke delen må hun gå dypt inn i skjulte sider i sin egen personlighet. Dette ender med at hun mister sitt svake grep på virkeligheten, og blir sendt inn i et mareritt i våken tilstand.

Den første idéen for filmen hadde regissøren Aronofskys, da han fikk en idé om en film med handling fra bryting og ballett. Da han delte konseptet og lagde sportsfilmen The Wrestler, satt han igjen med et uprodusert filmprosjekt basert på ballett. Sammen med Portman planla han filmen allerede i 2000, og via en kort tilknytning til Universal Studios, ble Black Swan til slutt produsert i New York City i 2009 av Fox Searchlight Pictures. Både Portman og Kunis trente på ballett i flere måneder før innspillingen, og de fikk hjelp av flere ballettdansere underveis.

Black Swan hadde verdenspremière 1. september 2010, som åpningsfilm under filmfestivalen i Venezia. Den hadde førpremière i USA 3. desember 2010, mens den ordinære premièren var 17. desember. Norgespremièren til filmen var 4. februar det påfølgende året. Filmen fikk tidlig kritikerros, hovedsakelig for Portmans prestasjon og Aronofskys regi, og ble en internasjonal suksess etter å ha tjent inn 329 millioner amerikanske dollar på verdensbasis. Den mottok fem Oscarnominasjoner, og Portman vant en pris for beste kvinnelige hovedrolle. Aronofsky ble nominert for beste regi, mens filmen i seg selv ble nominert til beste film. Black Swan var også nominert til Amandaprisen for beste utenlandske film, men ble slått av Another Year.

Bakgrunn og inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Regissør Darren Aronofsky ble først interessert i ballett da søsteren hans studerte dans på High School of Performing Arts i New York City. Den opprinnelige idéen hans for filmen kom da han hyrte inn manusforfattere for å omarbeide teaterstykket The Understudy (Stedfortrederen). Dette stykket handler om skuespillere som utforsket det å bli hjemsøkt av en dobbeltgjenger. Aronofsky har sagt at manuskriptet lånte elementer fra Mankiewicz' Alt om Eva, Roman Polańskis Leieboeren og Fjodor Dostojevskijs novelle Dobbeltgjengeren. Regissøren hadde også sett flere oppsettinger av Svanesjøen, og han koblet dualiteten mellom den hvite og sorte svanen til manuset.[4] Da han lette etter informasjon til Black Swan, opplevde Aranofsky ballett som «en svært isolert verden», hvor danserne «ikke var imponert over filmer». Likevel fant han både aktive og inaktive ballettdansere som delte erfaringene sine med han. Han sto også backstage da Bolsjojballetten hadde forestilling ved Lincoln Center for the Performing Arts.[5]

Aronofsky så på Black Swan som søsterfilmen til The Wrestler, der en av hans opprinnelige konsepter handlet om et kjærlighetsforhold mellom en bryter og en ballerina. Senere delte han historien i to separate filmer fordi det ble «for mye for én film». Regissøren har sammenlignet de to filmene: «Bryting blir av mange ansett som den laveste kunsten — om de i det hele tatt kaller det kunst, mens ballett blir av mange ansett som den høyeste kunsten. Men det som var fantastisk for meg var hvor like opptredenene i disse to verdene var. De tar begge i bruk en utrolig bruk av kroppen for å uttrykke seg.»[5]

Hovedrolleinnehaver Natalie Portman har senere sammenlignet filmen med Polańskis Rosemary's Baby fra 1968, mens regissør Aranofsky har sagt at Polański-filmene Avsporet (1965) og Leieboeren (1976) hadde «store innvirkninger» på den endelige filmen.[5] Skuespiller Vincent Cassel har også sammenlignet filmen med Polańskis tidligere arbeid, men legger også til noe av arbeidet til David Cronenberg.[6]

Handling[rediger | rediger kilde]

Nina Sayers (Natalie Portman) er en ballerina ved «New York ballettkompani». Livet hennes, i likhet med andre innen profesjonen, dreier seg kun om dans. Hun bor sammen med sin mor (Barbara Hershey), en tidligere ballerina, som har en kvelende kontroll over datteren. Når regissøren Thomas Leroy (Vincent Cassel) bestemmer seg for å bytte ut prima ballerina Beth MacIntyre (Winona Ryder) fra åpningsproduksjonen i den nye sesongen, er Nina hans førstevalg. Men hun har en konkurrent: En ny danser, Lily (Mila Kunis), som imponerer Thomas. «Svanesjøen» krever en danser som både kan spille den hvite svanen, uskyldig og elegant, og den sorte svanen som representerer list og sensualitet. Nina passer perfekt som den hvite svanen, mens Lily er rene personifiseringen av den sorte svanen.

Når Nina besøker Thomas for å spørre ham om rollen, forteller han at det handler om å «gi slipp,» og da han kysser henne biter Nina leppene hans. Thomas ser på dette som et tegn på at hun er klar for rollen. Han gir henne rollen, i stedet for Beth, som tar valget opp med Thomas og Nina, og antyder hun måtte ligge med ham for å få rollen. Hun blir senere alvorlig skadet i en bilulykke, noe regissøren tror var et selvmordsforsøk. Nina fortsetter å slite med rollen, og Thomas ønsker at hun skal slutte å være perfeksjonist hele tiden, og heller være litt vågal. Han poengterer at hun kan få hjelp ved å se Lily danse. Vennskapet mellom danserne er anstrengt på grunn av Lilys utskeielser, men da hun ber Nina ut en kveld blir Nina med, for å trosse morens ønsker.

Samme kvelden blir Nina tilbudt en pille av partydopet ecstasy, men takker nei. Da hun går vekk fra bordet putter Lily likevel pillen i glasset hennes. Nina tar med venninnen hjem til leiligheten, hvor hun krangler med moren før hun låser seg inne med Lily på rommet sitt. Etter å ha hatt sex sovner hun; tilsynelatende av at Lily kveler henne med en pute. Da hun våkner opp sent neste morgen, innser hun at hun både er alene og for sen til øving. Da hun ankommer treningsstudioet ser hun sin rivalinne danse rollen som Svanedronningen. Frustrert spør hun hvorfor Lily ikke vekket henne, og da hun blir fortalt at Lily ble med en mann hun hadde møtt kvelden før hjem, innser hun at hun hadde drømt det som hadde skjedd.

Nina får så vite at Lily har fått rollen som hennes reserve, og hun løper til Thomas for å be om noen andre kan bli det istedenfor, ettersom hun tror Lily er ute etter rollen hennes. Han sier da at den eneste som står i veien for henne, er nettopp henne selv. Samme kveld, da hun øver alene i treningsstudioet, ser hun sitt eget speilbilde snu seg mot henne, uten at hun fysisk beveger seg. Da lyset plutselig går, ber hun noen skru det på igjen, og ser Thomas og Lily ha sex i et hjørne. Redd og forvirret besøker hun Beth på sykehuset for å gi tilbake noe sminke hun hadde tatt fra henne tidligere. Plutselig våkner Beth, tar tak i armen til Nina og spør hvorfor hun hadde tatt sminken. Med tårer i ansiktet, sier Nina at hun ønsket å være like perfekt som henne, men Beth svarer tilbake at hun ikke er perfekt. Beth tar så en neglefil, og stikker seg selv flere ganger i ansiktet. Nina tar raskt filen fra henne, og løper til heisen, hvor hun slipper den blodige filen på gulvet.

Da hun kommer hjem havner hun i en voldsom krangel med moren, noe som ender med at Nina besvimer på sengekanten. Bekymret for datteren, prøver moren å hindre Nina fra å opptre på åpningskvelden, men Nina dytter frustrert moren vekk og drar fra leiligheten i hastverk og sinne. Siden moren hennes hadde ringt og sagt at Nina var syk, hadde Thomas lovet Lily at hun skulle få spille denne kvelden. Nina insisterer på å likevel få spille, og Thomas gir til slutt etter. Første akt går bra helt til Nina får hallusinasjoner på scenen, og gjør at den mannlige medskuespilleren mister henne under et løft. Distrahert går hun til sminkerommet, der hun finner Lily. Lily sier at hun ikke lenger bør spille rollen, og at hun skal ta over. Nina dytter reserven sin inn i et speil så det knuser, og hun virker å være død. Plutselig blir Lilys ansikt til Ninas, og hun griper rundt halsen til den egentlige Nina og prøver å kvele henne. Nina finner et glasskår på gulvet og dreper dobbeltgjengeren med det. Da byttes ansiktet på den døde tilbake til Lilys, og Nina innser hva hun nettopp har gjort. Hun gjemmer liket på badet, og gjør seg klar for akt to.

Mellom innslag kan man se mørke fjær på kroppen til Nina, og kroppen hennes forvandles til den sorte svanes. Hun får stående applaus, og blir gratulert av Thomas og andre medhjelpere bak scenen. Da hun går tilbake til sminkerommet før siste innslag, kommer Lily for å gratulere henne. Nina innser at krangelen deres var innbilt og forvirret åpner hun døren til rommet hvor liket lå, bare for å finne et tomt rom. Speilet er imidlertid fortsatt knust, og Nina oppdager et glasskår i magen sin, og forstår at hun har stukket seg selv. Da hun danser sitt siste innslag, hvor den hvite svanen kaster seg utfor en klippe, ser Nina moren gråtende i publikum. Da hun kaster seg selv bakover, og lander på en madrass, kan hun høre stormende applaus i bakgrunnen. Thomas, Lily og resten av danserne kommer for å gratulere henne, men ser at hun blør fra magen. I det de hvite taklysene omkranser henne, hvisker hun «Jeg følte det. Perfekt. Det var perfekt.»

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Natalie Portman hadde filmens hovedrolle som Nina, en ustabil ballettdanser som, i følge Portman, er blitt «skapt av noen andre».
Mila Kunis, som spilte Ninas rival Lily, har kalt rollefiguren sin «en drivkraft bak Ninas sammenbrudd».

I rulleteksten ble de større rollene kreditert med karakterens navn, samt sine tilsvarende roller i Svanesjøen.

  • Natalie Portman som Nina Sayers / Svanedronningen. Nina Sayers er en ballettdanser som har levd i en beskyttet verden sammen med moren sin siden hun var et barn. Da hun får rollen som Svanedronningen krever Thomas at hun må bli bedre på å «slippe seg litt fri». Filmen blir fortalt fra Ninas synsvinkel, og følger rollefigurens syner og hallusinasjoner. Portman har sagt om Nina at «denne sentrale rollefiguren er blitt skapt av noen andre, og for å bryte seg fri fra denne forbannelsen må hun gjøre en beslutning som er drastisk og på en måte hennes første akt av et forfatterskap.»[7] Filmpolitiet har beskrevet Nina som «tilknappet og innesluttet,»[8] mens Verdens Gang har har skrevet at hun er jomfruelig og kontrollert, men samtidig psykisk ustabil.[9]
  • Mila Kunis som Lily / Den sorte svane. Lily flyttet fra San Fransisco til New York City for å få danse ballett, men tar ikke ting like seriøst som Nina. Portman har sagt at rollefiguren til Kunis har «en morsom side,» som Thomas oppfordrer Nina til å finne i sin dans.[7] Kunis har lagt til at rollefiguren hennes fungerer som en drivkraft bak Ninas sammenbrudd, og at hun gjerne kan bli kalt Ninas rival.[10] Verdens Gang skriver at Lily er selvsikker og seksuelt utagerende, og samtidig at rollefiguren er Ninas rivalinne og rake motsetning.[9] Bergens Tidende kaller imidlertid Lily «et slags alter ego» i forhold til Nina.[11]
  • Vincent Cassel som Thomas Leroy / Gentleman. Thomas er regissøren av ballettstykket, og har ansvar for å velge ut dansere til de ulike rollene i «Svanesjøen». «Jeg tror han virkelig forelsker seg i perfeksjon og skjønnhet,» har Cassel sagt om figuren.[12] «Og han ønsker at [Nina] skal komme dit, uansett hva det krever. Han er veldig lidenskapelig i det han gjør, og spesielt i kunsten og seg selv. Og ved hjelp av denne mekanismen bestemte han at denne jenta skulle klare det.» Både Verdens Gang og Aftenposten beskriver Thomas som en arrogant regissør.[9][13]
  • Barbara Hershey som Erica Sayers / Dronningen. Erica Sayers er Ninas overbeskyttende mor som etterhvert mener at presset på datteren blir for mye. Erica er ikke mentalt frisk, i følge Hershey, som har sagt at på grunn av sin mentale tilstand er Erica veldig klumsete i måten hun beskytter datteren på.[14] Hun ga opp dansekarrièren sin da hun ble gravid med Nina, og Hershey tror ikke hun har noe liv uten datteren. «Jeg tror hun er en advarsel om hva Nina kan bli hvis hun ikke følger drømmen sin.»[14] Bergens Tidende mener Erica er fryktinngytende spilt av Hershey,[11] mens Filmpolitiet mener det finnes antydninger til seksuelt misbruk mellom mor og datter.[8]
  • Winona Ryder som Beth MacIntyre / Den døende svane. Beth MacIntyre er en ballettdanser i det samme kompaniet som Nina, men hun ble ikke valgt til rollen som Svanedronningen fordi hun, i følge de andre danserne, nærmer seg «overgangsalderen». Hun blir skadet i en bilulykke som Thomas tror var et selvmordsforsøk. Ryder har kalt figuren sin ganske tragisk, men synes hun samtidig Beth er noenlunde realistisk. «Hun er den som har vært en prima ballerina – en stjerne – og nå er hun i den alderen der hun skal bli erstattet.»[15]
  • Benjamin Millepied som David / Prinsen. David har den mannlige hovedrollen i «Svanesjøen», og spiller dermed mot Nina på åpningskvelden.
  • Ksenia Solo, Kristina Anapau og Janet Montgomery som Veronica, Galina og Madeline / De lille svanene. Veronoca, Galina og Madeline er dansere i det samme ballettkompaniet som Nina, og de liker ikke den nye danseren, Lily.

Fortellerteknikk[rediger | rediger kilde]

Odette er alltid portrettert som forsiktig, uskyldig og sårbar; slik ble Nina Sayers skrevet i begynnelsen av Black Swan. Her er Odette spilt av Nadja Sellrup i Stockholmsoperaen under oppsettingen i 2008.

Black Swan er fortalt som en parallell til «Svanesjøen», og det finnes flere likheter mellom filmen og ballettstykket.[16] I Tsjajkovskijs ballett blir jenta Odette forvandlet til en svane da han hun er forelsket i sverger sin evig kjærlighet til en annen pike, Odile, som naturlig er den mørke svanen. Desperat og forvirret begår hun selvmord ved å kaste seg uti sjøen. I Black Swan blir rollefiguren Nina forvandlet til en svane da hun tror rivalen Lily, den mørke svanen, er ute etter rollen hennes, på samme måte som Odile er ute etter plassen til Odette. Desperat etter perfeksjon og forvirret i sitt indre mørke, begår hun, uten selv å være klar over det, selvmord.

Odette, som ofte refereres som en «tragisk heltinne», portretteres alltid som sårbar, forsiktig, omsorgsfull, beskjeden og barmhjertig. Dette reflekteres tidlig i Portmans figur Nina, hvor hun er redd for å gjøre feil på dansegulvet.[16] For å spille Svanedronningen må Nina også takle Odettes motstykke Odile, den sorte svanen. I hennes øyne er dette Lily: de er ikke bare like i utseendet, men i tillegg har de blitt tilbudt samme rolle. Odile kler seg i tillegg alltid i svart, på samme måte som Ninas forføreriske rivalinne.

Kontrastene mellom hvit og svart følger hele filmen; dekoravdelingen hadde dette som utgangspunkt da de designet de ulike rommene.[17]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Utvikling og innspilling[rediger | rediger kilde]

Darren Aronofsky og Natalie Portman diskuterte ideen om en ballettfilm allerede i 2000, etter utgivelsen av Requiem for a Dream, men noe manus hadde enda ikke blitt skrevet.[5] Aronofsky fortalte Portman om en kjærlighetshistorie som involverte to konkurrerende ballettdansere, og Portman svarte, «jeg synes det var veldig interessant fordi filmen er på så mange måter en utforskning av en artists ego og den narsissistiske tiltrekningen og frastøtingen av seg selv.»[18] Om ventetiden fram til 2010 har hun sagt, «det faktum at jeg hadde brukt så mye tid på å tenke over det... lot det godgjøre seg litt før vi startet innspilling.»[19]

Teaterstykket The Understudy var skrevet av Andres Heinz; Aronofsky hørte først om dette da han redigerte sin andre film, Requiem for a Dream, og beskrev det som en «Alt om Eva med en dobbeltgjenger, iscenesatt utenfor Broadway.» Etter å ha regissert The Fountain (2006), fikk Aronofsky og produsent Mike Medavoy manusforfatter John McLaughlin til å omskrive The Understudy; Aronofsky har sagt at McLaughlin «tok min idé av «Svanesjøen» og balletten, og puttet [historien] inn i en ballettverden og endret tittelen til Black Swan[20] Når regissøren la fram en detaljert oversikt over filmen til Universal Pictures, besluttet de å hurtigutvikle prosjektet i januar 2007.[21] I følge Aronofsky «døde prosjektet på nytt», men dette varte til etter utgivelsen av The Wrestler (2008), da han fikk Mark Heyman, direktør for utviklingen av Aronofskys produksjonsselskap Protozoene Pictures, til å skrive manuset til Black Swan og «gjorde den gjennomførbar.»[20] Ved juni 2009, hadde Universal solgt filmens rettigheter og fått oppmerksomhet fra en rekke andre studioer, spesielt med tanke på skuespiller Natalie Portman i hovedrollen.[22] Black Swan begynte utvikling under Protozoa Pictures og Overnight Productions; sistnevnte finansierte filmen. I juli 2009 ble Mila Kunis castet.[23]

Deler av innspillingen tok sted ved State University of New York at Purchase Performing Arts Center.

Fox Searchlight Pictures distribuerte Black Swan og budsjetterte filmen til 10–12 millioner dollar. Filmingen ble gjort av Super 16mm-kameraer og ble påbegynt i New York City mot slutten av 2009.[24] Deler av innspillingen ble gjort ved Performing Arts Center ved State University of New York.[4] Aronofsky spilte inn Black Swan med en dempet palett og kornete stil, noe som bevisst var lik det han tidligere hadde gjort i The Wrestler.[25] Regissøren har sagt

Sitat Jeg liker Super 16 fordi kameraene er virkelig lyse, virkelig bevegelige. I tillegg var det for The Wrestler sin del en pengesparende faktor. Om filmene ble innspilt på 35mm ville de blitt så glanset at de ville blitt noe i nærheten av hva folk gjør på video. Jeg ønsket å gå tilbake til den kornete, realistiske følelsen i The Wrestler. [...] I likhet med bryting, er ballett fotografert med et bredt foto med to bilder på hver side, og ingen brakte egentlig kameraet — vel, bryting — i ringen for oss, på scenen og inn i treningsrommet. Jeg ønsket virkelig at kameraene skulle danse, men jeg var nervøs på det å spille inn en psykologisk thriller/skrekkfilm med et håndholdt kamera. Jeg kunne ikke komme på et annet eksempel hvor det er gjort. [...] Steady-cams er veldig forskjellig fra håndholdte, fordi håndholdte gir deg denne realistiske følelsen. Jeg var redd for at det ville ha påvirkning på spenningen, men etter stund sa jeg, «faen heller, la oss gå for det.»[20] Sitat

Musikk[rediger | rediger kilde]

Filmmusikken til Black Swan ble komponert av Clint Mansell, og ble utgitt av Sony Masterworks 30. november 2010. Mansell benyttet musikk fra Pjotr Tsjajkovskijs Svanesjøen med betydelige bearbeidinger.[26] Ettersom Mansell tok utgangspunkt i Tsjajkovskijs musikk, ble musikken vurdert som «uoriginal» og kunne derfor ikke nomineres til Oscar for beste originalmusikk under utdelingen i 2011.[27]

Dette var den femte filmen hvor regissør Darren Aronofsky samarbeidet med Mansell. De hadde tidligere samarbeidet om Pi (1998), Requiem for a Dream (2000), The Fountain (2006) og The Wrestler (2008). Om samarbeidet med Aronofsky har Mansell sagt at han er «heldig for å ha fått en ny sjanse til å være kreativ innen musikk,» ettersom han tidligere var vokalist i rockebandet Pop Will Eat Itself.[28]

Fiolinisten Tim Fain[29] og elektronikaduoen The Chemical Brothers medvirket til filmmusikken; sistnevnte lagde også musikk til scenen hvor Nina og Lily er i klubben, men denne er ikke med på albumet.[30]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Kostymedesign[rediger | rediger kilde]

Amy Westcott er kreditert som kostymedesigner for filmen og har blitt tildelt flere nominasjoner for arbeidet. En omtalt kontrovers oppsto vedrørende spørsmålet om hvem som hadde designet 40 ballettkostymer for Portman og resten av danserne. En artikkel i den britiske avisen The Independent foreslo at kostymene egentlig hadde blitt designet av merkevaren Rodartes Kate og Laura Mulleavy.[31] Westcott svarte tilbake på dette, og sa at kun sju kostymer, blant disse den sorte og hvite svanen, hadde blitt designet og sydd i et samarbeid mellom henne, Rodarte og regissør Aronofsky. Noen kostymer ble imidlertid designet av Zack Brown (for American Ballet Theatre), og litt tilpasset av Westcott og hennes kostymeavdeling. Westcott har sagt: «Kontrovers er et veldig gratis ord for to personer som bruker deres selvoffentlige kilder til å klage høylytt over deres kredit med en gang de skjønner hvor god filmen egentlig er.»[32]

Portmans stand-in[rediger | rediger kilde]

Ballettdanser Sarah Lane fra American Ballet Theatre fungerte som Natalie Portmans stand-in i filmen. Etter Portmans Oscarseier hevdet hun imidlertid at skuespilleren kun danset fem prosent i filmen, og at filmprodusentene hadde forsøkt å få henne til å holde munn om det.[33] «De ville skape et inntrykk av at Natalie er et slags ekstremtalent med spesielle evner innen dans, og at hun jobbet knallhardt i et halvannet år, nettopp for at hun skulle få Oscar.»[33] Denne påstanden førte imidlertid til svar fra filmens produsenter, regissør og Portmans medskuespillere. «Vi var heldige som hadde Sarah til å gjennomføre de mer kompliserte dansescenene og vi setter stor pris på innsatsen hennes,» har filmstudiet bak filmen sagt i en pressemelding.[34] «Men i filmen utførte Natalie de fleste ballettscenene selv.»

Benjamin Millepied (Portmans mann som både koreograferte og hadde en rolle i filmen) støttet Portman, og sa at 85% av scenene med dans i var henne.[35] Mila Kunis som spiller Lily i filmen har sagt at Portman «danset rumpa av henne», og at Lane kun fungerte som et sikkerhetsnett.[36] I et intervju med Entertainment Weekly har regissør Darren Aronofsky sagt

Sitat Jeg fikk min filmklipper til å telle over stillbilder. Det er 139 stillbilder med dans i filmen. 111 er kun med Natalie Portman. 28 er med hennes reserve Sarah Lane. Hvis du regner det ut, er det 80% Natalie Portman. Hva med filmens varighet? Stillbildene med reserven er brede og spilles sjeldent noe lenger enn et sekund. Det er to kompliserte, lengre dansesekvenser hvor vi byttet ut ansiktet. Selv med dette, hvis vi dømte etter tid, ville over 90% vært Natalie Portman. Og for å være klar over det, danset Natalie på tåspissene i tåspissko. Hvis du ser over det siste stillbildet i åpningsprologen, som varer i 85 sekunder, og ble danset av kun Natalie, slutter hun scenen på tåspissene. Det er kun henne uten noe form for digital magi. Jeg svarer på dette for å sette debatten til ro og for å forsvare skuespilleren min. Natalie svettet lenge og ofte for å levere en fysisk krevende og følelsesladet opptreden. Og jeg vil ikke at noen skal tro det ikke er henne de ser på, for det er det.[37] Sitat

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Black Swan hadde verdenspremière som åpningsfilmen under den 67. filmfestivalen i Venezia 1. september 2010. Filmen mottok stående applaus, og i følge Variety var det «en av de sterkeste åpningsfilmene i Venezia i nyere tid.»[38] Festivalens artistiske direktør Marco Mueller hadde valgt Black Swan framfor The American (med George Clooney) som åpningsfilm, fordi «[det] passet bedre... Clooney er en utmerket skuespiller, og han vil alltid være velkommen i Venezia. Men det var såpass enkelt.»[39] Filmen var den tredje spillefilmen regissert av Darren Aronofsky til å bli vist i festivalen, etter The Fountain og The Wrestler.[40]

Utgivelsen av Black Swan i Storbritannia ble flyttet fra 11. februar til 21. januar 2011. I følge The Independent var filmen ansett som en av «de mest etterlengtede» filmene i slutten av 2010. Avisen sammenlignet filmen med The Red Shoes fra 1948, for å ha «en marerittaktig kvalitet... av en danser fortært av sitt ønske om å danse.»[41]

Sensur[rediger | rediger kilde]

Medietilsynet i Norge ga filmen aldersgrense 15 år med følgende begrunnelse. «Denne filmen har en angstskapende stemning. Dette sammen med skildring av psykisk ubalanse og voldsutøvelse, gjør at den får 15-årsgrense.»[42] I USA ga MPAA filmen aldersgrense R, som vil si at barn under 17 må være med foreldre eller foresatte for å kunne se filmen.[43] Begrunnelsen var at det inneholdt «sterkt seksuelt innhold, forstyrrende voldelige bilder, språk og litt narkotikabruk». Engelske British Board of Film Classification ga filmen aldersgrense 15, noe som vakte stor oppsikt i Storbritannia. I følge BBFC kom det inn 40 klager om at sensuren var for lav, spesielt med tanke på sexscenen mellom Lily og Nina. «At det var en sexscene mellom to kvinner var en skjerpende faktor for enkelte som hevdet at skildringer av homoseksuell aktivitet bør være begrenset til en 18 års aldersgrense, eller ikke bli vist i det hele tatt.»[44] Organisasjonens leder David Cooke svarte på kritikken, og henviste til BBFCs retningslinjer som tilsa at de ikke skal diskriminere scener ut ifra seksuell legning.[45]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Selv om Pjotr Tsjajkovskij ikke var kreditert i filmen, har både regissør og Mansell selv sagt de brukte Tsjajkovskijs musikk som bakgrunnsteppe.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Interview: Darren Aronofsky On Music, Scares And Gender In Black Swan CinemaBlend. Besøkt 28. juni 2014.
  2. ^ Zeitchik, Steven (17. september 2010). «Darren Aronofsky's 'Black Swan' a feature film of a different feather». The Korea Herald (McClatchy-Tribune Information Services). Besøkt 5. juli 2014. 
  3. ^ «Black Swan (2010)». Box Office Mojo. Besøkt 5. juli 2014. 
  4. ^ a b Wloszczyna, Susan (22. juli 2010). «Black Swan stars step deftly into roles». USA Today. Arkivert fra originalen 7. juli 2014. 
  5. ^ a b c d Ditzian, Eric (30. august 2010). «Black Swan Director Darren Aronofsky On Ballet, Natalie Portman And Lesbian Kisses». MTV Movies Blog (MTV). Arkivert fra originalen 5. juli 2014. 
  6. ^ Buchanan, Kyle (26. august 2010). «Vincent Cassel on Mesrine, Black Swan, and Acting». Movieline. Arkivert fra originalen 6. juli 2014. 
  7. ^ a b «Natalie Portman: Black Swan Interview». Clever News (YouTube). 2. desember 2010. Besøkt 7. juli 2014. 
  8. ^ a b Birger Vestmo (2. februar 2011). «Black Swan». Filmpolitiet. Besøkt 8. juli 2014. 
  9. ^ a b c Øystein David Johansen (3. februar 2011). «Delirisk dans «Black Swan»». Verdens Gang. Besøkt 8. juli 2014. 
  10. ^ «Mila Kunis on Natalie Portman, Black Swan, & Growing Up». ABC News. 6. desember 2010. Besøkt 7. juli 2014. 
  11. ^ a b Leif Gullstein (3. februar 2011). «Intens tåspiss-thriller». Bergens Tidende. Besøkt 8. juli 2014. 
  12. ^ «Vincent Cassel: Black Swan Interview». Clever News (YouTube). 3. desember 2010. Besøkt 7. juli 2014. 
  13. ^ Erlend Loe. «BLACK SWAN: Javisst gjør det vondt». Aftenposten. Besøkt 8. juli 2014. 
  14. ^ a b «Black Swan: Barbara Hershey Exclusive Interview». ScreenSlam (YouTube). 10. september 2010. Besøkt 7. juli 2014. 
  15. ^ «Winona Ryder: Black Swan Interview». Clever News (YouTube). 3. desember 2010. Besøkt 8. juli 2014. 
  16. ^ a b «How the Black Swan Movie Mirrors the Ballet Swan Lake». Inspired Diversions. 3. januar 2011. 
  17. ^ Black Swan: Production Design (Blu-Ray) (engelsk). Fox Searchlight Pictures. Besøkt 24. juli 2014. 
  18. ^ Collett-White, Mike (1. september 2010). «Natalie Portman takes a dark turn in Venice film». Arkivert fra originalen 1. september 2010. 
  19. ^ Wloszczyna, Susan (22. juli 2010). «First look: Ballet thriller Black Swan from Darren Aronofsky». USA Today. Arkivert fra originalen 4. august 2010. 
  20. ^ a b c Thompson, Anne (15. september 2010). «Exclusive Interview: Aronofsky Talks the "Nightmare" of Getting Black Swan Made». IndieWire. Besøkt 18. juli 2014. 
  21. ^ Fleming, Michael (19. januar 2007). «U springs for Swan». Variety. Besøkt 24. juli 2014. 
  22. ^ Zeitchik, Steven (15. juni 2009). «Natalie Portman to sing Swan song». The Hollywood Reporter. 
  23. ^ Zeitchik, Steven (26. juli 2009). «Mila Kunis hunts Black Swan». The Hollywood Reporter. 
  24. ^ Zeitchik, Steven (9. november 2009). «Searchlight could sing Swan's song». The Hollywood Reporter. 
  25. ^ Barry, Colleen (1. september 2010). «Black Swan opens Venice Film Festival». The Huffington Post. Arkivert fra originalen 1. september 2010. 
  26. ^ Wright, James (17. desember 2009). «Clint Mansell interview». Independent Film Channel. Besøkt 18. juli 2014. 
  27. ^ Burlingame, Jon (21. desember 2010). «Academy nixes four score contenders». Variety. Besøkt 18. juli 2014. 
  28. ^ McNulty, Bernadette (20. januar 2011). «Clint Mansell interview for Black Swan soundtrack». The Telegraph. Besøkt 18. juli 2014. 
  29. ^ January 18, 2011 (18. januar 2011). «Violinist Tim Fain talks 'Black Swan' and Philip Glass collaboration - latimes.com». Latimesblogs.latimes.com. Besøkt 18. juli 2014. 
  30. ^ «Chemical Brothers pen new songs for "Black Swan"». British Music Guide. Besøkt 18. juli 2014. 
  31. ^ Mesure, Susie (23. januar 2011). «Feathers ruffled over Black Swan». The Independent (UK). Besøkt 24. juli 2014. 
  32. ^ Laverty, Chris (28. januar 2011). «Black Swan: Amy Westcott Interview». Clothes On Film. Besøkt 24. juli 2014. 
  33. ^ a b Pål Nordseth (26. mars 2011). «Avslører Natalies ballettbløff». Dagbladet. Besøkt 24. juli 2014. 
  34. ^ Kristian Rostad (28. mars 2011). «Forsvarer Portmans ballett-innsats». NRK. Besøkt 24. juli 2014. 
  35. ^ Lenihan, Jean (23. mars 2011). «Choreographer Benjamin Millepied on life after 'Black Swan'». Los Angeles Times. Besøkt 24. juli 2014. 
  36. ^ Markovitz, Adam (28. mars 2011). «Mila Kunis blasts 'Black Swan' controversy: 'Natalie danced her a–– off.' -- EXCLUSIVE». Entertainment Weekly. Besøkt 24. juli 2014. 
  37. ^ Markovitz, Adam (28. mars 2011). «'Black Swan' director Darren Aronofsky defends Natalie Portman in body-double controversy». Entertainment Weekly. Besøkt 24. juli 2014. 
  38. ^ Vivarelli, Nick (1. september 2010). «Aronofsky flies Swan at Venice». Variety. Arkivert fra originalen 1. september 2010. 
  39. ^ Lyman, Eric J. (25. august 2010). «Venice Fest looks to re-energize». The Hollywood Reporter. 
  40. ^ Lyman, Eric J. (22. juli 2010). «Aronofsky's Black Swan to open Venice fest». The Hollywood Reporter. 
  41. ^ Hughes, Sarah (27. august 2010). «Darkness and despair: that's dance on screen». The Independent (UK). Arkivert fra originalen 26. august 2010. 
  42. ^ Medietilsynets sensur på Black Swan Besøkt 17. januar 2011.
  43. ^ Parents Guide for Black Swan IMDb. Besøkt 8. juli 2014.
  44. ^ «BBFC reveals how Black Swan sex scenes ruffled feathers». BBC. 11. juli 2012. Besøkt 8. juli 2014. 
  45. ^ «Black Swan draws the most complaints of 2011 as Natalie Portman and Mila Kunis' lesbian sex scene leaves cinema goers hot under the collar». Independent. 11. juli 2011. Besøkt 8. juli 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Black Swan (2010 film) – bilder, video eller lyd