«Blücher»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Blücher (skip))
Gå til: navigasjon, søk
Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-63-09, Kreuzer "Blücher".jpg
«Blücher» i 1939
Karriere
Land War Ensign of Germany 1938-1945.svg Tyskland
Type Krysser
Klasse Admiral Hipper-klassen
Verft Deutsche Werke Kiel
Bestilt 30. oktober 1934[1]
Kjølstrekking 15. august 1935[1]
Sjøsatt 8. juni 1937
Operativ 20. september 1939
Skjebne Senket i Drøbaksundet 9. april 1940
Hjemmehavn Kiel
Kostnad 87,8 millioner Reichsmark.[2]
Tekniske data
Deplasement 14 050 tonn standard
18 200 tonn fullastet
Lengde 205,9 m/ 208 m v/ny baug.[1]
Bredde 21,30 m[1]
Dypgang 7,95 m[1]
Framdrift 3 dampturbiner ga 132 000 hk fordelt på 3 propeller[1]
Hastighet 32,5 knop[1]
Rekkevidde 8 000 nm ved 20 knop
Pansring 160-60 mm våpentårn
150-50 mm tilkobling
80-70 mm panserbelte
50-20 mm panserdekk
30-12 mm øvre dekk[1]
Bestykning 8 x 20,3 cm, 60 C34 (4x2)[1]
12 x 10,5 cm, 65 C33 (6x2) Flak
12 x 3,7 cm, 83 C34 (6x2) Flak
28 x 2,0 cm C30 Flak[1]
12 x 53,3 cm torpedorør[1]
Mannskap 1 000
Fly 3 x Arado Ar 196 A-3, 1 katapult[1]
«Blücher» under seilas mot Norge, fotografert 8. april 1940 fra den lette krysseren «Emden»
Modell av Blücher ved Oscarsborg festningsmuseum

«Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og ble senket etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 - kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter en rekke øvelsestokt, blant annet i Østersjøen, ble skipet tatt inn i bruk den 5. april 1940.

«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetzs flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet an invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden natt til 9. april da to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner traff skipet. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet ved Oscarsborg traff så skipet og påførte alvorlig skade. Brannene ombord skipet klarte ikke slokkes, og etter en magasineksplosjon utviklet skipet en kraftig slagside før det sank i Oslofjorden med store tap av liv. Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gjenkjennelsestegninger for amerikanske styrker

«Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (17421819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet.

Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble fullført den 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en annerledes baug, og en ombygd skorstein.[3] Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen. I november brukt skipet mye til ved skipsverftet for å rette opp mindre problemer.[3] Skipet seilte endelig fra Kiel den 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten den 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonerte ved Gotenhafen og skipet brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene, før skipet returnerte til Kiel etter oppdagelser av flere problemer med utstyret. Tilbake i Kiel ankommer skipet Deutsche Werke den 16. desember og blir ombygd mellom den 16. og den 31. desember. Den 7. januar drar skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til den 15. januar 1940 mens den utførte øvelser. Øvelsene i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet en kraftig vinter og mye is øst i Østersjøen. Den 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet satt isfast fram til den 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble skipet til den 30. mars, hvor mye av perioden var i tørrdokk. Etter fem måneder i tjeneste har mannskapet kun fått utført 19 dager med trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lettkrysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.[3][2]

Invasjonen av Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Oscarsborg festning

Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankommer 800-900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde enda ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Skipet ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre skip i Kriegsmarine.[3] Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lutzow» på veien.[3] Det var førende skip i invasjonsgruppe 5 (under kontreadmiral Oskar Kummetz), og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.

På vei mot Oslo den 8. april blir Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer blir unngått.[1]

Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» anropte den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april. Dette alarmerte det norske forsvaret. «Blücher», med 1 000 soldater, ledet den tyske flåten idet den nærmet seg den mørklagte Oscarsborg festning på Kaholmen i Drøbaksundet.

Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher»[4]; fortets tyskbygde 280 mm-kanoner engasjerte krysseren på en avstand av mellom 1 600 og 1 800 meter. Det første prosjektilet traff «Blücher» i stridsmasten like akter om broen. Her ble artillerioffiser II, Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Dette skapte et inferno av flammer og røyk midtskips frem til forre mast. Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet på 30 var utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade kanonene. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt.

Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da de ikke fant egnede mål.

De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet. En 15 cm-granat fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte da å nødstyre med motor og propell. Fartøyet kan håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.

Tyskerne kjente ikke til torpedobatteriet på nordre Kaholmen. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Når disse er ladet, blir de låret ned i sjøen og torpedoene skytes ut via tre undervannstunneler. Torpedoene var østerriksk-ungarsk bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia).

Første treffer kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Det andre traff trolig turbinrom 1. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut og mye av det elektriske falt ut, kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden, og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde de feilaktig at «Blücher» hadde truffet miner, og avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Før flåten kunne trekke seg tilbake, ble «Lützow» truffet tre ganger av Kopaas og skipets kanontårn ble ødelagt mens hun bakket ut i fjorden og ut av de norske kanonenes rekkevidde.

Av mannskapet på 1 308 mann, omkom 830 i det kalde vannet.[5] Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom. [6]

Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.

Besetning[rediger | rediger kilde]

Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:[1][2]

  • Kontreadmiral: Oskar Kummetz
  • Kaptein: Heinrich Woldag
  • I.Offizier: FKpt. Erich Heymann - senere førsteoffiser på «Gneisenau».
  • I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann - senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943.
  • II. artillerioffiser: KLT. Hans-Erik Pochhammer - døde under angrepet rundt kl. 09.40.
  • III. artillerioffiser: KLT. Hagena
  • FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt - alvorlig skadet kl. 09.40.
  • Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann - døde senere ombord «Bismarck».
  • Ingenør: KKpt. Helmut Karbe
  • 1.Leckwehr-Offz. (Lekkasjevernoffiser): KLT. Baron von Engelhardt Bergeshof
  • Navigatør: KKpt. Ernst Gruber (til 01.40), KKpt. Hugo Förster (etter 01.40)
  • Administrativ offiser: KKpt. Ramm
  • E-Meß-Offizier: KLT. Knappe
  • Bordnachrichten-Offz.: KLT. Walter Pommerehne
  • Adjutant: KKpt. Kurt Zoepfel, OLt.zS Baron. von Freyberg (fra 04:40)
  • Leger: Dr. Korth, Dr. Günther

Bruk av besetningen etter senkningen[rediger | rediger kilde]

En del av Blüchers mannskap ble beordret tilbake til Tyskland etter senkingen, men mesteparten ble brukt under invasjonen av Norge.[1] En av de første oppgavene var å bemanne kaprede norske krigsskip. I tillegg trengtes batteriene i Oslofjorden å bemannes grunnet frykt for eventuelle britiske angrep. KLT. Bloomfield, KLT. Knappe og 150 menn overtok Oscarsborg festning. Olt.zS Kühn tok over 15 cm batteriet ved Drøbak. Fjellbatteriet ved Håøya ble overtatt av løytnant Anders. KKpt. Helmut Karbe og KLT. Walter Pommerehne ble tildelt plasser i staben til den ledende admiralen i Norge. Pommerehne ble fra 17. april 1940 sjef for basen i Oslo. Som portsjef ble KKpt. Hugo Förster brukt, før han ble erstattet den 15. april av Lt.zS Bodenstein. Basen ved Larvik ble i starten kommandert av KLT. Baron von Engelhardt Bergeshof.[1]

KzS Woldag[rediger | rediger kilde]

«Blücher»s skipssjef, KzS Woldag ble etter tapet av skipet innkalt til Berlin for å avlegge rapport. På tur tilbake til Norge den 16. april i en Junkers Ju 52 fra KGzbv styrtet dette et sted i nærheten av Drøbak. Stedet der flyet styrtet kan nå være lokalisert som i nærheten av Tofteholmen sør for tettstedet Tofte, der en rekke øyenvitner så en Junkers styrte og der det ble funnet blant annet brev til besetningsmedlemmer på «Blücher», brev som Woldag hadde med.[7]

Sammen med Woldag gikk hele flyets besetning tapt: Pius Kohle, Ernst Maisch og Walter Poplow. Trolig hadde også Woldag med en adjutant eller oppasser, men slike er ikke nevnt i tapsmeldingen fra Luftwaffe.

Vraket av «Blücher»[rediger | rediger kilde]

Kystfortet Oscarsborgs plassering i Oslofjorden

Vraket av «Blücher» ligger ved Askholmene, på 90 meters dyp, og det har tidvis lekket olje. Vrakets tilstand ble første gang undersøkt i 1993. Skroget inneholdt frem til 1994 anslagsvis 1 500 m³ brunkulltjære i tanker langs bunn og sider på skroget. Brunkulltjære var et vanlig drivstoff for tyske krigsskip i perioden frem til og med annen verdenskrig. Ved en opprenskningsaksjon i 1994 ble mesteparten av brunkulltjæren pumpet ut og det ble gjennomført oljetømming av vraket. Totalt ca. 8000 tonn olje/vann ble transportert til Moss med Østfold Septik Industrisevice AS sin kjemikalietanker MT Mahdi og oljelekteren Pondus for viderebehandling og dekantering av oljefasen. Oljedelen på 870 tonn, som var datidens dieselolje var en tyntflytende tjæreolje med kraftig tjærelukt, ble solgt og levert til Treschow Fritzøe i Larvik med oljelekteren Pondus og anvendt som fyringsolje. Etter rensingen av det resterende vannet ble det tatt vare på ca. 100 tonn oljefase som senere ble levert til eieren av veteranbåten SS Forlandet i Oslo. Av den resterende vannfasen på ca 7000 tonn, ble 1400 tonn renset til 15 ppm og pumpet over bord under fart i skipsleia utenfor Horten etter krav fra SFT. Det resterende vannet inneholdt mye glykol og lot seg ikke rense med valgte prosedyre, og ble derfor fraktet til Larvik for mellomlagring, og ble året etter fraktet til NSO sitt mottaksanlegg på Kambo utenfor Moss for endelig rensing og utslipp til sjøen. Da «Blücher» ble tømt for olje i 1994 oppga Forsvaret en antatt mengde ammunisjon på ca. 700 tonn i vraket, fordelt på forre og aktre magasin. 108 av i alt 120 oljetanker ble penetrert fra utsiden og tanker med olje ble tømt. De resterende 12 oljetankene ligger svært nær forre og aktre ammunisjonskammer og dermed, etter råd fra Forsvaret, ble det ikke gjort tømmingsforsøk på disse tankene.

Vraket etter «Blücher» og slagskipet «Tirpitz» ble midlertidig fredet i 2014.[8]

Andre skip med samme navn[rediger | rediger kilde]

«Blücher» (1937) var det tredje tyske krigsskip som bar navn etter den prøyssiske Feldmarschall Gebhard Leberecht von Blücher, kjent fra slaget ved Waterloo. Det første skipet som ble oppkalt etter von Blücher var skoleskipet SMS «Blücher» (1877), bygget ved Norddeutsche Schiffbau AG, senere under navnet Krupp-Germaniawerft i Kiel, sjøsatt den 20. mars 1877. Etter en kjeleeksplosjon i 1907 ble den tatt ut av tjeneste og endte som frakteskip for kull i Vigo i Spania. «Blücher» (1901) ble sjøsatt som et sivilt, kombinert passasjer- og fraktedampskip. Den 11. april 1908 ble panserkrysseren SMS «Blücher» (1908) sjøsatt fra Kaiserliche Werft Kiel . Dette skipet ble senket den 24. januar 1915 i Slaget ved Doggerbank. Det bukket under for en overveldende samling av slagkryssere ledet av Vice Admiral David Beatty. Begge de to siste skipene med navnet «Blücher» led den skjebne å bli senket i løpet av de første 8 måneder av første- og andre verdenskrig.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Deutsches-marinearchiv.de Besøkt 26. april 2015
  2. ^ a b c KBismarck.com - "Blucher" Besøkt 27. mars 2015
  3. ^ a b c d e Feldgrau.com Besøkt 27. mars 2015
  4. ^ Blüchers siste reise NRK Video
  5. ^ Illustrert Vitenskap, Historie, nr. 6, 2010.
  6. ^ Rohwer, Jürgen (2005). Chronology of the War at Sea, 1939–1945: The Naval History of World War Two. Annapolis: US Naval Institute Press. s. 19. ISBN 978-1-59114-119-8. 
  7. ^ Drammens Tidende 25., 27. og 28.mars 2007.
  8. ^ Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Blücher (1937) – bilder, video eller lyd