Bjørn G. Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bjørn G. Andersen
Bjørn Grothaug Andersen
Bjørn G. Andersen
Bjørn G. Andersen fra turen til Grønnland 2005
Født 23. mars 1924
Stavanger
Død 12. januar 2012 (87 år)
Asker
Ektefelle Astrid E. Kruse Andersen
Yrke Professor
Nasjonalitet Norge Norge, Stavanger
Spesialitet Morener
Institusjoner Universitetet i Oslo
Yale University
Universitetet i Bergen
Område Kvartærgeologi
Forskning Glasialgeologi
Akademisk veileder Olaf Holtedahl

Bjørn Grothaug Andersen (født 23. mars 1924 i Stavanger, død 12. januar 2012 i Asker), var en norsk professor i kvartærgeologi.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Andersen var sønn av Knut Severin Andersen f. Grothaug (1882–1948) bondesønn fra Hornindal i Nordfjord og gartner i Stavanger, og Elise Andersen f. Rafoss (1890–1987) fra Stavanger (Kvinesdal) og tok sin eksamen artium ved Stavanger katedralskole i 1944. Som gartnersønn fikk han reise mye fordi en gartner hadde bil og det var ikke vanlig på denne tiden. Anderen likte spesielt godt skiturer om vinteren og fisketurer om sommeren oftest i fjellområdene ved Stavanger. Ved flere anledninger krysset han Trollgaren i Ryfylke, dennne fantastiske morenen som passer så godt til sitt navn. Han undret seg over hvordan den var dannet, og var ikke fornøyd når bonden på gården mente trollene hadde plssert den der.

Andersen giftet seg 5. juli 1951 med fysioterapeut Astrid E. Kruse Andersen (f. 1926) og året etter fikk de den første sønnen Dag Anders Grothaug Kruse (1952-2006). Andersen var professor i kvartærgeologi (som dosent) på Institutt for geologi ved Universitetet i Oslo fra 1956 til 1970, og etter hvert ved Universitetet i Bergen frem til 1982, før han returnerte til Oslo (UiO) der han jobbet de siste 9 årene før han ble pensjonist. I perioder var han instituttstyrer på universitetene både i Oslo og i Bergen. Han beholdt plassen i et emeritus-kontor helt frem til høsten 2011, da sykdom slo ham ut. Andersen var en høyt skattet foreleser og hadde jevnlig kontakt med mange av sine studenter, noen helt til de siste dagene han levde. Til sammen førte han mer enn 30 årskull frem til eksamen i glasialgeologi.

Bidrag til norsk kvartærgeologi[rediger | rediger kilde]

I Bergen var Andersen med på å bygge opp kvartærgeologien ved universitetet, og han fikk stor betydning fordi han evnet å trekke både forskere og studenter med i sitt internasjonale nettverk. Han gjorde feltarbeider på flere kontinenter i tillegg til sin omfattende kartlegging av Norge. I USA og Alaska fra 1954 til 1956 som "Research Fellow" ved Yale University under Richard Foster Flints veiledning[1], og etter hvert med ulike amerikanske forskningsgrupper en rekke ganger i Antarktis. Den første ekspedisjonen til Sørpolen kom etter en periode der den norske interessen for området var liten etter Roald Amundsens bragd i 1911-1912. Andersen var den andre nordmannen som var på sørpolpunktet etter Amundsen. Førstemann fikk faktisk flybilletten hans og landet der en ukes tid før ham. Lederne for denne amerikanske ekspedisjonen honorerte innsatsen hans ved blant annet å gi en fjelltopp navn (Andersen Escarpment) etter ham.[2]

Bjørn G. Andersen på sommerstedet i Lillesand

Da Andersen utførte feltarbeidene til hovedoppgaven sin ”Om isens tilbaketrekking i området mellom Lysefjorden og Jøsenfjorden i Ryfylke”, med Werner Werenskiold som veileder, fant han blant annet ut at Trollgaren var en morene som ble dannet i tidlig Holocene, sannsynligvis for omtrent 11 000 år siden, og fikk med det tilfredstilt sin ungdommelige nyskjerrighet. Han gjorde også banebrytende arbeid både metodisk og teoretisk,[1][3] da han utviklet metoden med bruk av stereoskopiske flyfoto for kartlegging av morener. Utover på 1950- og 1960-tallet kartla han morenelandskap i store deler av landet, fra Sørlandet til Troms. Kartleggingen av moreneJæren og Sørlandet var grunnlaget for doktorarbeidet som ble avsluttet med disputas i 1960 med Olaf Holtedahl som veileder.

Han oppdaget et hittil ukjent område i Rogaland, med bergarter fra kambrosilur som lå mye lavere enn grunnfjellet omkring. Hans innsamlede fossiler fra dette området, som ble overlevert til Paleontologisk museumTøyen, førte blant annet til at professor Gunnar Henningsmoen fant en til da ubeskrevet trilobittart, som fikk navn (Ptychparia anderseni) etter Andersen. I forbindelse med dette arbeidet i området omkring Lysefjorden ble det også utviklet metoder for bestemmelse av klimatiske forhold ut ifra rekonstruksjoner av istidens breer. Mange geologer og geografer har brukt disse metodene som fremdeles er like aktuelle.

Isfjell passerer båten på vei mot Grønnland 2005

Andersens første artikkel[3] er en av de mest grunnleggende artikler i norsk glasialgeologi[1] til tross for at den kom noen år før C-14 dateringer ble tilgjengelige, et verktøy som man ikke kan klare seg uten i dag. Han rekonstruerte «yngre dryas»-breen i Lysefjorden tredimensjonalt og sammenlignet den med dagens breer på Grønland. Videre brukte han de høyeste sidemorenene til å bestemme likevektslinjen på paleo-breene og fant senkningen av likevektslinjen i forhold til dagens breer. På denne måten kunne han anslå senkningen av sommertemperaturen overraskende nøyaktig. Han fant at dette stemte godt med hva botanikeren Knut Fægri hadde funnet ut om «yngre dryas»-morenene på Jæren.

Isbre fra Grønnland 2005

Fjellmannen og naturverneren[rediger | rediger kilde]

Andersen var en aktiv fjellmann både som turgåer og profesjonelt. Som ung var han på turer med faren og de eldre brødrene sine. Senere trålet han fjellheimen med sin hustru i områder som Jotunheimen, Rondane and Dovrefjell, og profesjonelt som kvartærgeolog kartla han de store fjellområdene i Norge på 1950 og 60-tallet. Han hadde også en viktig rolle i innsatsen for å bevare blant andre Øvre Pasvik, Saltfjellet–Svartisen, Børgefjell, Jostedalsbreen og Hardangervidda. Hans arbeider i disse områdene var et viktig innspill i kampen for å åpne Nasjonalparker her.[4]

Pensjonisttilværelsen[rediger | rediger kilde]

Andersen var en engasjert istidsgeolog hele sitt voksene liv. Han gjorde feltarbied i Chile fra 1991 til 1999, og fra 2000 til 2008 på Sørøya i New Zealand. Disse feltarbeidene var i samarbeid med amerikanske forskningsgrupper, nå ledet av George H. Denton. Resultater fra det siste prosjektet er blant annet publisert i fagtidskriftene Nature og Science.[5][6][7][8] Dette kommer i tillegg av hans to bøker, en bok om «Istider i Norge» i 2000[9], og en internasjonal lærebok «Ice Age World» i 1997.[10]

På sensommeren 2005 var Andersen på Grønnland sammen med George Denton for å undersøke isdekkets utbredelse og klimaets konsekvenser for isbreene der.

Sommeren 2011 deltok Andersen på en stor geologisk konferanse i Sveits der han var med å presentere «New Zeeland»-arbeidene, og noen måneder seinere, i månedsskiftet september-oktober var han med i området rundt Lysefjorden der han diskuterte hvor en gruppe forskere fra Bergen ledet av Jan Mangerud og USA ledet av George H. Denton, med en helt ny metode skulle ta prøver for å aldersbestemme morenene han kartla på 1950-tallet.[1]

Publikasjoner (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Vitenskapspublikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • B. G. Andersen, 1954: «Randmorener i Sørvest-Norge» i: Norsk Geografisk Tidsskrift 14, 273-342.
  • B. G. Andersen, 1960: «Sørlandet i sen- og postglacial tid» i: Norges geologiske undersøkelse nr. 210, 142 sider.
  • B. G. Andersen, 1968: «Glacial geology of western Troms, North Norway» i: Norges geologiske undersøkelse nr. 256, 160 sider.
  • B. G. Andersen, 1975: «Glacial geology of northern Nordland, North Norway» i: Norges geologiske undersøkelse. 74 sider
  • B. G. Andersen, 1992: «Jens Esmark – a pioneer in glacial geology» i: Boreas 21, 97–102.
  • B. G. Andersen, F. Bøen, R. Nydal, A. Rasmussen, og P. N. Vallevik, 1981: «Radiocarbon dates of marginal moraines in Nordland, North Norway» i: Geografiska Annaler 63A, 155-160.
  • B. G. Andersen, F. Bøen, A. Rasmussen, K. Rokoengen, og P. N. Vallevik, 1982: «The Tjøtta glacial event in southern Nordland, North Norway» i: Norsk Geologisk Tidsskrift 62, 39-49.
  • B. G. Andersen, og J. Mangerud, 1990: «The last interglacial – glacial cycle in Fennoscandia» i: Quaternary International 3-4, 21-29.
  • B. G. Andersen, J. Mangerud, R. Sørensen, A. Reite, H. Sveian, M. Thorensen, og B. Bergström, 1995: «Younger Dryas Ice-Marginal Deposits in Norway» i: Quaternary International 28, 147-169.
  • B. G. Andersen, G. H. Denton, C. J. Heusser, T. V. Lowell, P. I. Moreno, A. Hauser, L. E. Heusser, C. Schluchter, and D. R. Marchants, 1995: «Climate, vegetation and glacier fluctuations in Chile, between 40°30´ and 42°30´S latitude – A short review of preliminary results» i: Quaternary International 28, 199-201.
  • B. G. Andersen, G. H. Denton, og T. V. Lowell, 1999: «Glacial geomorphological maps of Llanquihue drift in the area of the southern Chilean Lake District» i: Geografiska Annaler 81A, 155-166, with map portfolio including 9 plates drawn by B. G. Andersen.
  • D. J. A. Barrell, B. G. Andersen, & G. H. Denton, 2011: «Glacial geomorphology of the central South Island, New Zealand» i: GNS Science monograph 27, 81 sider + kart (5 store kartblader tegnet av Andersen - hans siste kartarbeider)
  • G. H. Denton, J. G. Bockheim, S. C. Wilson, J. E. Leide, og B. G. Andersen, 1989: «Late Quaternary ice-surface fluctuations of Beardmore Glacier, Transantarctic Mountains» i: Quaternary Research 31, 183-209.
  • G. H. Denton, T. V. Lowell, C. J. Heusser, P. I. Moreno, B. G. Andersen, L. E. Heusser, C. Schlüchter, og D. R. Marchant, 1999: «Interhemispheric linkage of paleoclimate during the last glaciation» i: Geografiska Annaler 81A, 107-153.
  • C. J. Heusser, G H. Denton, A. Hauser, B. G. Andersen, og T. V. Lowell, 1996: «Water Fern (Azolla filiculoides Lam.) in Southern Chile as an Index of Paleoenvironment during Early Deglaciation» i: Arctic and Alpine Research 28 (2), 148 sider.
  • C. J. Heusser, T. V. Lowell, L. E. Heusser, A. Hauser, B. G. Andersen, og G. H. Denton, 1998: «Vegetation dynamics and paleoclimate during late LLanquihue glaciation in souther Chile» i: Bamberger Geographische Schriften 15, 211-226.
  • O. Holtedahl og B. G. Andersen, 1960: «Glacial map of Norway» vedlegg i: O. Holtedahl, (1960). «Geology of Norway». Norges geologiske undersøkelse 208, 540 sider.
  • M. R. Kaplan, J. M. Schaefer, G. H. Denton, D. J. A. Barrell, T. J. H. Chinn, A. E. Putnam, B. G. Andersen, R. C. Finkel, R. Schwartz, og A. M. Doughty, 2010: «Glacier retreat in New Zealand during the Younger Dryas stadial» i: Nature 467, 194-197.
  • F. Presser, B. G. Andersen, G. H. Denton, og C. Schlüchter, 2005: «Luminescence chronology of Late Pleistocene glacial deposits of North Westland, New Zealand» i: Quaternary Science Reviews 24, 2207-2227.
  • A. E. Putnam, G. H. Denton, J. M. Schaefer, D. J. A. Barrell, B. G. Andersen, R. C. Finkel, R. Schwartz, A. M. Doughty, og M. R. Kaplan, 2010: «Glacier advance in southern middle-latitudes during the Antarctic Cold Reversal» i: Nature Geoscience 3 (10), 700–704.
  • J. M. Schaefer, G. H. Denton, D. J. Barrell, S. Ivy-Ochs, P. W. Kubik, B. G. Andersen, F. M. Phillips, T. V. Lowell, og C. Schlüchter, 2006: «Near-synchronous interhemispheric termination of the last glacial maximum in mid-latitudes» i: Science 312, 1510-1513.
  • J. M. Schaefer, G. H. Denton, M. Kaplan, A. Putnam, R. C. Finkel, D. J. A. Barrell, B. G. Andersen, R. Schwartz, A. Mackintosh, T. Chinn, og C. Schlüchter, 2009: «High-Frequency Holocene Glacier Fluctuations, New Zealand Differ from the Northern Signature» i: Science 324, 622-625.

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Bjørn G. Andersen, 2000: Istider i Norge: landskap formet av istidenes breer. Oslo : Universitetsforlaget, 216 sider.
  • Bjørn G. Andersen and Harold W. Borns Jr., 1997: The Ice Age World: an introduction to quaternary history and research with emphasis on North America and Northern Europe during the last 2.5 million years. Oslo : Universitetsforlaget, 208 sider.
  • B. G. Andersen, og L.-K. Königsson (red.), 1991: Late Quaternary Stratigraphy in the Nordic Countries 150,000-15,000 B.P. Striae 34, 5-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi
Noter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]