Biologisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Biologisme betegner ideologisk bruk eller misbruk av biologiske funn eller teorier. Ifølge en vanlig definisjon brukes biologisme om forsøk på å tolke biologien på en normativ, heller enn en deskriptiv måte.[1] I motsetning til biologisk determinisme hevder ikke biologismen at man , men at man bør handle i tråd med biologien: Ifølge biologisk determinisme er vi ikke i besittelse av friheten til å handle annerledes enn biologien vår bestemmer; biologismen derimot forutsetter en slik frihet, men tilkjenner biologiske forklaringer en funksjon som moralsk rettesnor.

Biologisme følger ikke av biologi og har per i dag praktisk talt ingen uttalte tilhengere blant biologiske eller filosofiske fagpersoner. Selv om det historisk har funnets enkelte biologer som har argumentert biologistisk, kan ikke biologismen begrunnes gjennom biologi. Biologisme bruker biologi normativt; men hvorvidt denne bruken er legitim, er ikke et biologisk, men et metaetisk spørsmål.

Ulike definisjoner[rediger | rediger kilde]

En utbredt definisjon av biologisme er «biologi brukt normativt»[2][3][1], men bredere definisjoner er også i bruk, f.eks. om biologi som «totalforklaring på tilværelsen»:

  • «Biologien glir over i biologisme når den strekker seg ut over sitt eget, legitime område og forsøker å bli en universalforklaring.»[4]
  • «Å forklare grunnleggende ikke-biologiske forhold med biologi.»[3]

I tråd med denne definisjonen har begrepet biologisme historisk blitt brukt for å betegne bestemte varianter av scientisme, men også bl.a. vitalismen. Slike strøminger var kjennetegna av bruken av biologiske forklaringer på fenomener der disse ikke har noen forklaringsverdi.

Ulempen med slike definisjoner er at de nødvendigvis forblir uskarpe. Mens grensen mellom deskriptive og normative utsagn er entydig, er det ikke like entydig hva som er biologiens «legitime område». Grensen for fagfeltet biologi har for det første endra seg over tid, og er for det andre ikke på noe tidspunkt skarpt definert. Således vil enkelte kunne oppfatte human sosiobiologi som en form for biologisme (i vid forstand), mens dette fagfeltet for andre er en selvskreven del av biologien.

Eksempler på biologismer[rediger | rediger kilde]

Tida rundt offentliggjøringen av Darwins bok Artenes opprinnelse (1859) og frem til 1940-tallet var rik på ulike former for biologisme.[5] De mer konservative av disse sammenfattes ofte som sosialdarwinisme (selv om de verken utgjorde noen sammenhengende strømning eller hadde spesielt mye overlapp med den vitenskapelige darwinismen). Kjennetegn for flere av disse biologismene var at konkurransen i naturen («kampen for tilværelsen») ble opphøyd til et samfunnsideal.

Det fantes også en rekke andre strømninger, som bl.a. forsøkte å begrunne sosialisme, feminisme, anarkisme eller pasifisme med biologiske argumenter. Selv om disse var like biologistiske, har de aldri blitt omtalt som «sosialdarwinisme».

Rasebiologien, slik den ble brukt av nasjonalsosialismen for å begrunne noen menneskerasers overlegenhet, kan betegnes som en rasistisk form for biologisme. Også noen varianter av eugenikken hadde klart biologistiske trekk.

Begrepshistorie[rediger | rediger kilde]

Begrepet biologisme ble først brukt av filosofen Heinrich Rickert. Den første trykte referansen til ordet ser ut til å være fra 1911.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sandvik, H. (2003). «Biologismen finnes (men ikke der Svendsen leter)». Biolog, 21 (2), s. 29–30. 
  2. ^ Kolmannskog, H. (8. november 2002). «Meiningslause mytar». Klassekampen.   [intervju med Linda M. Rustad]
  3. ^ a b Astrid Meland (29. september 2009). «Driver Eia med sosiobiologi? Biologisme?». Besøkt 17. mars 2010. 
  4. ^ Svendsen, L.F.H. (2001). Mennesket, moralen og genene. En kritikk av biologismen. Oslo: Universitetsforlaget.  [sitat fra s. 14]
  5. ^ Sandvik, H. (2013). «Hvor sosial er darwinismen?». Naturen, 137, s. 13–24. 
  6. ^ Rickert, H. (1911). «Lebenswerte und Kulturwerte». Logos, 2, s. 131–166. 

Se også[rediger | rediger kilde]