Bibio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bibio
Enghårmygg, Bibio johannis (Linnaeus, 1758), hann.
Enghårmygg, Bibio johannis (Linnaeus, 1758), hann.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bibio
Geoffroy, 1762
Norsk(e) navn:
Hører til: hårmygg, mygg,
tovinger,
vingede insekter,
insekter
Antall arter: 13 arter i Norge
omtrent 200 i verden
Habitat: På land, men ofte ved vann.
I skog og mark, fra lavlandet og helt opp mot alpin sone i fjellet.
Utbredelse: Alle verdensdeler
Delgrupper:
  • se Systematisk indeling

Bibio er en slekt av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). Den er typeslekten i familien hårmygg (Bibionidae). De er fra 4 mm. til ca. 15 mm, de fleste er under 10 mm lange. Det er 13 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 200 nålevende arter.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vingens årenett (Bibio marci, hunn)

Små til middelsstore (4–15 mm), kraftig bygde mygg med korte antenner, disse er kortere enn hodet. Hannene er vanligvis svarte bortsett fra at beina kan være lysere, hunnene ikke sjelden brunlige eller rødlige. Fasettøynene er store hos hannene og dekker hele hodets overside (holoptiske øyne), hos hunnene er de mye mindre og bredt adskilte i pannen. Oppe på hodet sitter det tre punktøyne (ocelli) på en lav knøl. Særlig hos hannene har fasettøynene ofte tette, ganske lange, oppstående hår som sitter festet mellom fasettene. Antennene er stav- til trådformede og består av seks til tolv mer eller mindre sylindriske ledd. Antennen mangler lange hår. Palpene er vanligvis fem-leddete og omtrent så lange som antennene. Munndelene er av varierende lengde og ender i et puteformet sugeorgan (labellum). Midtkroppen (thorax) er kraftig sklerotisert (hard), ryggen («scutum») høyt hvelvet, scutellum ganske lite men oppstående. Hele kroppen kan være kledt med lange hår, særlig hos hannene. Beina er kraftige og middels lange Framlårene er brede og noe flate, framleggene (protibiae) er fortykkede og ender i en kraftig pigg, dessuten med en mer eller mindre skarp spore på innersiden. Framføttene er ganske sterkt forlengede. Mellom- og bakbeina er vanligvis mer eller mindre fortykkede. Vingene er forholdsvis store og brede med få men tydelige årer som danner et karakteristisk mønster (se tegningen). De er gjerne røykfargede men har sjelden fargetegninger, bortsett fra at det mørke vingemerket (pterostigma) gjerne er tydelig. Hunnens vinger er ofte mørkere enn hannens. Bakkroppen er ganske slank hos hannen med lange hår på sidene, hos hunnen er den mye tykkere og mindre hårete.

Frambein av Bibio marci med en lang pigg som den bruker til å grave med.


Larvene er avlange, sylindriske, mer eller mindre pølseformede uten bein eller vorteføtter. Hodekapselen er markert, rund og blank og kan ikke trekkes inn i kroppen. På farge er de hvite, gulaktige, brunlige eller grå. Munndelene er korte og kraftige med jekselaktige mandibler. Kroppen er kledt med harde, mikroskopiske skjell som ofte bærer pigger og gjør at overflaten blir ru. Dessuten har de fleste en rekke fingeraktige utvekster som overflatisk kan ligne på pigger, men der er ganske myke, typisk har de 22 slike på hvert kroppsledd. På det bakerste kroppsleddet er det en stor spirakel (åndehull) som hos denne slekten er delt i to (hos Pleciinae er den udelt, hos slekten Dilophus vanligvis delt i tre).

Puppene ligger fritt i et kammer i jorden, ikke omgitt av noen slags kokong. De er hvitaktige på farge bortsett fra fasettøynene som blir rødbrune før klekkingen. De fleste av det voksne insektets deler er gjenkjennelige på puppen.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste artene finnes i åpne habitater, som gressenger, dyrket mark, fjellområder og heier, men det er også noen arter som lever i skog. Larvene lever i strølaget på bakken der de spiser råtnende plantemateriale, noen ganger også røtter. Hunnene legger alle sine egg (100-4000, avhnegig av hunnens størrelse) i et utgravd hulrom i bakken, og dør like etterpå. Larvene fra ett eggkull holder sammen gjennom larvetiden, og danner dermed tette ansamlinger. Larvetiden er gjerne ett år, men kan strekke seg over minst to år i kalde områder med kort vekstsesong. Enkelte arter, særlig hagehårmygg (Bibio hortulanus), kan gjøre en god del skade på dyrket mark, grønnsaker og plener om den er tallrik. En annen art som er kjent for spektakulære masseforekomster er russeflue (Bibio pomonae), men denne forekommer sjelden på dyrket mark så den gjør neppe økonomisk skade. På den andre siden er larvene et viktig element i jordbunnens økosystem og bidrar til nedbrytingen av plantedeler ved å tygge opp døde planter. De kan også finnes i gammel husdyrgjødsel. De voksne myggene lever bare kort tid - hos arten enghårmygg (Bibio johannis) omtrent tre dager. Noen arter tar ikke næring til seg som voksne, andre, særlig hunnene, besøker blomster og tar til seg nektar og pollen. Hannene danner svermer, hos noen arter like over bakken, hos andre i opptil 10 meters høyde, og griper hunner som flyr gjennom svermen for å parre seg med dem. Myggene er nokså trege og lar seg ikke så lett jage bort, så noen ganger oppleves de som plagsomme ved masseforekomster. De biter imidlertid ikke og oppsøker heller ikke mennesker. Da de kan være svart tallrike og dessuten lette å fange kan de være en viktig matkilde for insektetende fugler, edderkopper, maur og andre rovdyr.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Slekten er utbredt over hele Jorda, av større landområder utenfor Polområdene mangler den bare på New Zealand. Den går også langt mot nord og er kjent fra Novaja Zemlja og Baffin Island. De fleste artene holder til på den nordlige halvkulen. Slekten er sjelden i lavlandet i tropene, men finnes i høyereliggende områder. De kan gå nokså høyt opp i fjellene og er funnet 5300 meter over havet i Himalaya, ca. 1700 meter over havet i Sør-Norge.

Fossile arter[rediger | rediger kilde]

Denne slekten er kjent fra fossiler tilbake til tidlig Tertiær. Det er beskrevet tallrike (ca. 200) fossile Bibio-arter, særlig fra Europa, men det er sannsynlig at mange av navnene er synonymer - det fossile hårmygg-materialet bør revideres.


Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Det er funnet 14 arter i Norge, en av dem er sannsynligvis utdødd. I tillegg til disse er det navngitt ca. 130 arter fra fossiler, men det er uvisst hvor mange av disse som er reelle.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]